Det forklarer spesialist i klinisk voksenpsykologi, Dag Vegard Skjelstad.
– Når man snakker om en klassisk bipolar lidelse, er det ofte med utgangspunkt i type 1, som kjennetegnes av klare manier. Ved type 2 er maniene mildere, og kalles hypomani, sier han til Psykologisk.no.
Felles for manier og hypomanier, er at de er tilstander med forhøyet energinivå, noe som blant annet fører til mindre behov for søvn, høyere tanke-, tale- og bevegelsestempo, økt seksuell lyst, høyere aktivitetsnivå, og impulsivitet med svekket dømmekraft.
Humøret er ofte oppstemt, men kan også være irritabelt og nedstemt.
Den andre ytterligheten er depresjon, kjennetegnet ved tristhet, utmattelse, redusert lyst og motivasjon, ofte følelsesflathet, søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og selvmordstanker.
Bipolar betyr «to poler», og de fleste med bipolar lidelsene svinger mellom hypomani eller mani og depresjon. Mange opplever også psykoser ved de alvorligste tilstandene.
– Omtrent to prosent av befolkningen vil i løpet av livet utvikle enten bipolar 1 eller 2 lidelse, mens ytterligere to til tre prosent vil oppleve mildere eller mer kortvarige svingninger av bipolar art, sier Skjelstad.
Så hvordan kan man leve et godt liv, til tross for en bipolar lidelse?
Reaksjonene
– Hvordan man forholder seg til lidelsen, har stor betydning for hvordan den forløper seg. Men for å gjøre tilpasninger må man først akseptere diagnosen, og deretter lidelsen som en eksistensiell realitet. Dette er to delvis suksessive og parallelle prosesser, sier Skjelstad.
– Hvordan en person reagerer på diagnosen varierer, og mye kommer an på omstendighetene, fortsetter han.
Noen har for eksempel vært nokså friske hele livet, før de plutselig utvikler en manisk psykose og blir innlagt på psykiatrisk avdeling.
For dem kan sykdomsutbruddet komme som et sjokk, og reaksjonene vil ofte ligne på de i krise- og sorgreaksjoner, med forvirring og benektelse i starten, etter en sykdomsepisode. Noen vil heller ikke å vite av diagnosen.
– For de fleste utvikler lidelsen seg allikevel gradvis. Ofte oppleves kortvarige maniske og depressive symptomer, og flere depressive episoder, før første mani eller hypomani.
Variasjonene er store, påpeker Skjelstad. Noen har slitt med humørsvingninger gjennom store deler av livet, eller fra tidlige i tenårene, mens andre stort sett har fungert normalt frem til første sykdomsepisode.
– Siden det oftest er depresjon som debuterer først, har mange allerede opplevd å være periodisk syke i noen år når den første fulle manien eller hypomanien inntreffer. Når de da får en bipolar diagnose, kan det være en lettelse å endelig få en god forklaring på problemene, sier Skjelstad.
Andre inntar en slags mellomposisjon. De er gjerne skeptiske til diagnosen, har andre forklaringsmodeller og trenger tid på å akseptere den.
– Det er helt naturlig å stille spørsmål ved diagnoser, både fordi de kan være uriktige og fordi man selv trenger mer kunnskap og forståelse. Men for å kunne ta lidelsen på alvor og forebygge tilbakefall, er det å akseptere diagnosen et første viktig steg.
Ny bok om diagnosen
Skjelstad har doktorgrad i tidlig oppdagelse av bipolar lidelse, og jobber for tiden i Klinikk for psykisk helse og rus ved Vestre Viken HF.
I 2007 var han med å starte kurs for voksne med bipolar lidelse ved tidligere Sykehuset Buskerud. Forebygging av tilbakefall er et sentralt tema på kurset, og som en konsekvens av dette er Skjelstad nå aktuell med boka Bipolare lidelser – Forståelse og forebygging av tilbakefall (Universitetsforlaget).
Over 20 kapitler tar han for seg generell kunnskap om bipolar lidelse og diagnostikk, forskjellige reaksjoner på å få diagnosen, måter vi kan påvirke sykdomsforløpet på, og hvordan man kan leve et best mulig liv med en bipolar lidelse.
Et gjennomgangstema i boka, er nettopp hvordan å unngå tilbakefall.
– Å leve et godt liv handler om mer enn å unngå tilbakefall, men færre, mildere og kortere sykdomsepisoder er en viktig ingrediens. Som nevnt er det å akseptere diagnosen og lidelsen som en eksistensiell realitet avgjørende for å kunne iverksette og opprettholde virksomme tiltak, understreker Skjelstad.
Må være klar for tiltak
For mange er aksept en ustabil og fluktuerende prosess; man kan ha akseptert lidelsens betydning for livet på ett tidspunkt, for senere å avvise dette fullstendig, selv om man aksepterer diagnosen.
– Det kan føles ufritt og asketisk å hele tiden måtte ta hensyn til lidelsen, og det kan være vanskelig å finne en god balanse i hvor mye hensyn som må tas, sier Skjelstad.
Men også det å ha lange friske perioder, kan gjøre at man tar lidelsen mindre på alvor. For mange fungerer stemningsstabiliserende medikamenter godt eller svært godt. Men en «bivirkning» av god effekt kan være at man begynner å tvile på om man fortsatt har lidelsen.
– Det er ikke helt uvanlig at folk som lenge har vært stabile på medikamenter, begynner å stille spørsmål ved om de fortsatt har bipolar lidelse, sier Skjelstad, og fortsetter:
– Noen slutter med medisiner på egenhånd i tro på at de er kvitt lidelsen, for deretter å oppleve tilbakefall. Først etter slike erfaringer innser enkelte at bipolar lidelse er en livslang lidelse som må tas seriøst.
Han påpeker at det er viktig at klinikere er oppmerksomme på hvor i aksepteringsprosessene pasientene er.
– De som har lidelsen, må være klare og motiverte for psykososiale og medikamentelle tiltak. Gode tiltak kan «brukes opp» hvis de ikke times riktig. I så fall kan helsepersonell og andre feilaktig konkludere med at tiltakene ikke virker.
Når identiteten rammes
Bipolar lidelse debuterer hyppigst blant folk i tenårene og 20-årene.
Skjelstad sier at lidelsen kan være svært belastende for unge mennesker.
– Forskning viser tydelig at de som blir syke i tenårene, ofte blir diagnostisert altfor sent. De kan ha vært syke i flere år, og mange faller ut av skolen eller har mye fravær. Mange slutter med fritidsaktiviteter og mister kontakt med venner.
Tenårene og 20-årene er en viktig tid for utviklingen av personlighet og identitet. Man finner ut hvem man er – og ønsker å være – i samspill med venner, familie og samfunnets forventninger.
– Å bli hengende etter eller falle utenfor på grunn av sykdom, kan ha en svært negativ effekt på identitetsdannelsen, sier Skjelstad.
Han legger til at når man ikke vet at humørsvingningene skyldes bipolar lidelse, leter man etter andre forklaringer. Ofte vil både personen selv og andre forklare store variasjoner i adferd og fungering med personlige egenskaper, som at personen er upålitelig, lat eller slem.
– Det kan gjøre at man identifiserer seg med disse trekkene, gis opp av andre og prøver å finne tilhørighet andre steder, som i rusmiljøer.
Må ikke glemme hele mennesket
De som utvikler lidelsen senere, har hatt mulighet til å danne seg en mer stabil og trygg identitet, og finne sin plass i livet.
For dem kan en bipolar lidelse rokke ved stabiliteten, relasjonene og posisjonene som er bygget opp.
– Flere opplever at de ikke klarer å leve opp til sine egne idealer, ønsker og forventninger til livet. Slike tapsopplevelser kan føre til sorgreaksjoner som kan forveksles med depresjon, sier Skjelstad.
Med en potensiell alvorlig og livslang sykdom som bipolar lidelse, kan man oppleve å komme til kort på ulike livsarenaer. Mange begynner gradvis å stille spørsmål ved hvor realistiske egne ambisjoner og forhåpninger er.
– Kanskje må man gi slipp på noen og moderere andre. Det kan være vanskelig, og innebære tapsopplevelser og sorgreaksjoner, noe klinikere kan overse eller forstå som bipolar depresjon eller restsymptomer etter en sykdomsepisode.
Skjelstad legger til at vi tross alt er hele mennesker, og at vi ikke må glemme de mangfoldige konsekvensene en bipolar lidelse kan ha.
– Jeg tenker en viktig del av behandlingen, er å hjelpe folk til å snakke om hva lidelsen betyr for dem og deres syn på framtiden.
Så hva kan du gjøre?
Med sin nye bok ønsker Skjelstad blant annet å vise at det er grunn til optimisme. Med god hjelp og de rette grepene, er det mulig å styre sykdomsforløpet i en gunstigere retning.
– I tillegg til medikamenter er det mye annet som kan påvirke sykdomsforløpet. Dette er spesielt viktig for de som ikke har optimal effekt av medisinering, sier han.
Det er viktig å starte med slike tiltak så raskt som mulig, påpeker han videre.
– Forskning tyder på at effekten av andre tiltak reduseres hvis man har hatt mange sykdomsepisoder. Da er det uheldig at det ofte tar lang tid å få riktig diagnose og behandling, og at det deretter tar lang tid for den enkelte å ta lidelsen på tilstrekkelig alvor.
Skjelstad har flere råd til de som ønsker å gjøre en innsats for å påvirke eget sykdomsforløpet. Disse tar han også opp i boken.
– Medisiner er viktig, men det er også mye man kan gjøre alene og i samarbeid med familie og andre gode hjelpere, sier han.
– Bli kjent med deg selv og din bipolare lidelse, etabler eller oppretthold en regelmessig, balansert og sunn døgnrytme og livsførsel, legg merke til og ager på varselsignaler om tilbakefall, og planlegg for ulike scenarioer som kan oppstå ved sykdomsepisoder, slik at du unngår de verste konsekvensene, avslutter Skjelstad.
