Har du stimulert klientens kjønnsorgan med hånden eller andre deler av kroppen? Har du hatt samleie med klienten, oralt, genitalt eller analt? Norsk psykologforenings spørsmål til sine medlemmer fikk oppmerksomhet i VG da de, slik avisen skrev det, «kartla klient-sex» i en undersøkelse som ble sendt ut rett før jul i 1991.

«Vi tror ingenting», svarte prosjektleder Sissel Grebstad på spørsmål om foreningen trodde mange psykologer utnyttet klientene sine seksuelt, siden de stilte så mange intime spørsmål til medlemmene sine. Grebstad kunne vise til at kun tre psykologer ble innklaget for seksuelt misbruk året før.

Knapt en måned senere gikk lederen av Norsk psykologforening av. Han hadde blitt meldt inn til Helsetilsynet av sin egen forening for å ha hatt seksuell omgang med to kvinnelige pasienter. Den samme mannen var blant initiativtakerne til medlems­undersøkelsen. Undersøkelsen var ikke mannens påfunn alene, men tilnærmet en kopi av en amerikansk undersøkelse som ble gjort noen år tidligere. Her fremgikk det at hver tiende mannlige psykolog hadde hatt seksuell kontakt med klientene sine. For kvinnelige terapeuter var tallene under halvparten av dette. Noen ganger var det snakk om overgrep mot barn i skolealder.

En større bevissthet hos profesjonen selv

På Norsk psykologforenings lederkonferanse høsten 1992, med ny leder, blir resultatene fra den norske undersøkelsen presentert. Den årlige konferansen er der foreningens fremste tillitsvalgte, sentralstyret og administrasjonen samles for strategiutvikling og for å feire seg selv. Det er Hanne Haavind, nå professor emerita ved Universitetet i Oslo, som leder presentasjonen. Hun kan fortelle at fem av psykologene i spørreundersøkelsen erkjenner å ha hatt samleie med pasientene sine. To prosent har hatt erotisk kroppskontakt.

Dette er helt andre og mye lavere tall enn fra USA. Samtidig sa nesten hver tredje psykolog at de hadde hatt pasienter som fortalte at de har opplevd overgrep fra tidligere behandlere. Videre oppga åtte prosent av psykologene som selv gikk i terapi, at de var blitt utsatt for erotisk kontakt og berøring. Med andre ord ble altså psykologene selv utsatt for upassende overgrep av sine kolleger. Flertallet av de utsatte var kvinner, og flertallet av overgriperne var menn.

Utover 1990-tallet dukket det opp flere historier om overgrep begått av psykologer og psykiatere mot pasientene sine. Antakeligvis ble en større bevissthet hos profesjonen selv en katalysator for at disse opplevelsene kom frem.

Grenseoverskridelser i psykoterapi

En av de mest profilerte sakene involverte en kvinne som på 1980-tallet gikk fire år i terapi. Hun ble seksuell utnyttet i flere terapitimer og tok påfølgende abort. Saken havnet på Riksadvokatens bord noen år senere. De valgte å gi mannen påtaleunnlatelse med bakgrunn i at kvinnen tross alt klarte seg godt, selv om bevisene tilsa at han var skyldig i straffbare forhold. Kvinnen gikk deretter til det som ble Norges første erstatningssak på grunn av psykologisk feilbehandling og seksuell utnyttelse.

Seksuelle overgrep og krenkelser kan vanskelig kalles bivirkninger av psykoterapi. Det er noe som skjer på tross av rammene og ikke på grunn av terapien. Det er ikke noe en pasient skal måtte ta høyde for i sin vurdering av en behandlings risiko og nytteverdi. Samtidig kan det være at slike grenseoverskridelser lettere oppstår i psykoterapi enn i annen medisinsk behandling.

I terapirommet bruker pasientene lengre tid, temaene er mer intime, og innsynet fra omverdenen er svært begrenset. Terapeuten som forgriper seg på pasientene sine, kan bruke terapisituasjonen til å påvirke og manipulere slik at historiene ikke kommer ut. De kan sørge for at pasienten tar på seg skylda for det som har skjedd. Slik vil ingen kunne oppdage det. Maktforholdet er ekstremt skjevt.

Og selve terapirelasjonen kan være en mer kjønnet problemstilling enn tidligere antatt. I den østerrikske studien om avhengighet undersøkte forskerne hvor mange som hadde opplevd relasjonen til terapeuten som dårlig. Hele 22 prosent svarte bekreftende på at relasjonen var direkte dårlig. Men det stod signifikant dårligere til hvis terapeuten var mann og pasienten var kvinne, enn om det var omvendt. Det er altså slik at seksualisert kontakt og overgrep kan være en bivirkning av de relasjonelle sidene ved psykoterapi.

Et åpenbart brudd på den terapeutiske kontrakten

Høsten 2017 spredde emneknaggen #MeToo seg i sosiale medier etter at filmprodusenten Harvey Weinstein var blitt anklaget for voldtekt og seksuell trakassering. Weinstein, en av de aller mektigste i filmbransjen, hadde lenge blitt forskånet for konsekvensene av sin atferd. Nå snudde dette fort, og den sosiale mediekampanjen felte en rekke fremstående personer. Kvinner verden over delte sine historier om menn som hadde krenket dem og forgrepet seg på ulikt vis.

#MeToo viste hvor stor faktor maktubalanse og kjønn er i denne formen for trakassering. Hovedfokus i bevegelsen har vært på trakassering særlig innen medie- og filmbransjen hvor mange skuespillere har meldt om uønskede hendelser. Pasienter i helsevesenet har ikke bidratt med historier på samme måte, selv om flere tusen leger og medisinstudenter skapte oppmerksomhet om trakassering fra overleger og mannlige ledere.

#MeToo i terapirommet ville være et åpenbart brudd på den terapeutiske kontrakten, potensielt retraumatiserende og et klart brudd på helselovgivning. Dersom dette foregår, vil det være viktig å vise det frem for å skape den samme bevisstheten og holdningsendringen som foregår ellers i samfunnet.

Pasienter fikk store vansker med nære relasjoner

De fleste terapiforløp skjer uten store grenseoverskridelser. Dette skyldtes nok at den store majoriteten av terapeuter er gode hjelpere som har gode intensjoner om å hjelpe mennesker som trenger det. Vi liker å tenke på folk i hjelpe- og omsorgsyrker som nettopp det: hjelpsomme og omsorgsfulle. Sykepleiere, leger, psykologer og ambulansearbeidere er hverdagsheltene våre. Når slike yrker assosieres med noe positivt, tenker vi lett positivt om alle som jobber der. Dette kalles glorie-effekten, som om de med noen positive trekk på ett område også har generelt mer positive trekk enn andre.

Samtidig finnes det enkelte som søker seg mot omsorgsyrker for å utøve makt over andre. Mennesker som motiveres av status, kynisme og inntjening. Mennesker som er mindre empatiske enn de burde være, som er mer manipulative enn ønskelig, og som trives med å være ekstra betydningsfulle. Denne kombinasjonen av psykopati, narsissisme og machiavelliske eller manipulative trekk kalles den mørke triaden. Dette er farlige mennesker å ha i en terapeutrolle.

Konsekvensen av å bli utsatt for seksuelle relasjoner i behandling er store. I en undersøkelse fant forskere at halvparten av pasientene som var utsatt for dette, fikk store vansker med nære relasjoner til andre mennesker. Alle strevde de med å få hjelp av nye terapeuter. Det betyr at de gikk med ubearbeidede traumer og samtidig var blitt skadet av nettopp de som skulle ha hjulpet dem. Flertallet hadde mareritt og panikkangst. 80 prosent bebreidet seg selv for at de hadde vært utsatt for seksuelle handlinger.

Mistet autorisasjonen i ett år

Om rammene i terapi blir strukket for langt, kan det oppstå grenseoverskridelser, skrev psykolog Mette Sundt Gundersen (1950–2018) i boken Det skal ikke hende (Fagbokforlaget, 2007). Gundersen definerte en terapeutisk grenseoverskridelse som at de samfunnsmessige og kulturelle normene blir brutt, eller at individets grenser for seg selv blir sprengt.

Noen ganger skjer begge deler. Et eksempel på kulturelle normer er de etiske prinsippene. Medlemmer av Norsk psykologforening har forpliktet seg til å følge fagetiske prinsipper hvor det står at psykologen ikke skal «misbruke sin makt og stilling gjennom å utnytte klientens avhengighet og tillit» og at en skal unngå relasjoner som «kan redusere den profesjonelle distanse og føre til interessekonflikter eller utnyttelse». Det var nettopp en slik reduksjon av den profesjonelle distansen som oppstod da Iselin ble med psykiateren hjem: Grensene mellom det private og profesjonelle ble vasket ut.

Mette Sundt Gundersen var selv et av ofrene for seksuelle grenseoverskridelser. På 1980-tallet studerte hun til å bli psykolog ved Universitetet i Bergen. Her bestemte hun seg for å gå i egenterapi, slik at hun kunne være enda bedre forberedt til yrket. Gundersen beskriver hvordan terapeuten etter et par år begynte å ta på henne. Han fortalte personlige ting, og hun gikk dit stadig oftere. Seks år inn i terapien bodde hun på kontoret til terapeuten i to uker, naken.

Det mest absurde var det hun beskriver som en adopsjonsseremoni. I et intervju til Dagbladet i 2004 forteller hun: «I 1990 arrangerte psykologen og kollegaen hans en adopsjonsseremoni på kontoret hans. De tok av meg klærne og smurte meg inn med salve over hele kroppen. Deretter dusjet de meg, og så undertegnet vi alle en erklæring om at han var pappaen min ‘fra i dag og for all framtid’».

Mannen hennes var i ferd med å forstå at noe var galt, og at Mette ble verre. Selv forstod hun lite av hva som skjedde. Det endte til slutt med klage til Fagetisk råd, sak hos Statens helsetilsyn og et sivilt søksmål. Psykologen mistet autorisasjonen i ett år og måtte betale en erstatning.

En sårbar posisjon

Noen uker etter intervjuet i Dagbladet eksploderte antall henvendelser til Mette Sundt Gundersen. Hun hadde lenge bemannet en støttetelefon for mennesker som var utsatt for overgrep fra psykologer og psykiatere. Bare i løpet av en måned på nyåret 2004 fikk Gundersen 70 henvendelser fra mennesker som hadde opplevd seksuelle overgrep i terapi.

Noen år senere skrev hun altså bok om temaet med utgangspunkt i egne erfaringer som offer, hjelper og som forkjemper for bedre kunnskap om seksuelle overgrep i terapi. I tillegg etablerte Gundersen den ideelle stiftelsen Stiftelse 99 for «å yte bistand til personer som under terapi Norge er blitt utsatt for etiske overgrep av psykolog eller psykiater». Overgrep, ifølge stiftelsen, er alt fra profesjonell incest, misbruk av tillit og etiske overtramp.

Gundersens bok ble skrevet lenge før #Metoo-kampanjen. Kanskje ville hun omtalt denne bevegelsen om boken ble skrevet i dag, eller til og med fremskaffet historier fra terapirommet som en del av kampanjen. Det er nemlig påfallende mange likhetstrekk mellom #MeToo og de grenseoverskridelsene som har foregått og antakeligvis foregår, i tilknytning til terapi. Offeret er stort sett en kvinne i en sårbar posisjon, overgriperen er en mann i maktposisjon. Temaet blir forsøkt bortforklart og dysset ned. Vi har ingen oversikt over hvor vanlig det er.

De fleste pasienter forstår at terapeuten ikke skal ha sex med deg på kontoret sitt, selv om det kan ta lang tid før man selv erkjenner hva som har skjedd eller får den støtten som er nødvendig. En større utfordring er det nok å gjenkjenne mindre fagetiske overtramp som unødvendig berøring, avsløring fra egen seksuell erfaring eller noe så enkelt som at terapeuten kler seg forførende. Det er slike overtramp pasienter skal vite er over grensen, og som de bør melde fra om.

Trenger du hjelp?

• Søker du hjelp etter seksuelle overgrep? Det finnes flere tilbud som kan hjelpe på ulike måter. Les mer på den offentlige nettsiden Dinutvei.no (Nasjonal veiviser ved vold og overgrep).