Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant unge i Norge. Årlig tar omslag 650 mennesker sitt eget liv.

– Dette er et stort samfunnsproblem. Vi jobber derfor hele tiden for å fremskaffe mer kunnskap om hvordan vi kan forebygge selvmord, sier Ina Bekkevold-Jernberg, rådgiver ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo.

19. og 20. mai arrangerer senteret en nasjonal konferanse om selvmordsforskning og -forebygging. Det er den 11. i rekken – konferansen har blitt holdt annethvert år de siste 25 årene. For første gang blir arrangementet digitalt, og det ventes rundt 400 deltakere.

Konferansen har fått navnet «Ny handlingsplan – hva nå?».

– I september i fjor kom regjereringen med en ny handlingsplan for å forebygge selvmord. Der ble nullvisjonen presentert – et mål om at ingen skal dø av selvmord.

Begrepet nullvisjon er blant annet inspirert av arbeidet med trafikksikkerhet, og derfor skal Statens veivesen holde et innlegg om hva vi kan lære etter 20 år med nullvisjon for trafikkdødsfall i Norge.

– Vi vil hente inn erfaringer og inspirasjon fra arbeidet med veitrafikken. Alle vil ned til null – men spørsmålet er hvordan og med hvilke midler, sier Bekkevold-Jernberg.

Frykter økte selvmordstall etter pandemien

Som i de fleste andre sammenhenger nå for tiden, vil koronapandemien bli et tema. Blant innlederne på konferansen er David Gunnell, lege og professor ved University of Bristol i England. Gunnell har over 500 publiserte arbeider bak seg og er trolig den epidemiologen med bredest og lengst erfaring med selvmordsforskning internasjonalt.

– Han vil gå igjennom tidligere pandemier og hvordan disse har påvirket samfunnet. Han skal også snakke om hva vi har lært om selvmordsforebygging etter at pandemien brøt ut.

Gunnell har ledet an i det internasjonale arbeidet for å begrense de psykososiale skadevirkningene av covid-19-pandemien.

– Hva har pandemien gjort med selvmordstallene så langt?

– Det er litt for tidlig å si noe sikkert om, vi står jo midt oppe i det fremdeles. En ny studie tyder på at tallene ikke har gått opp, men den tar bare for seg de fire første månedene av pandemien, sier Bekkevold-Jernberg.

Studien hun sikter til er publisert i tidsskriftet Lancet Psychiatry, og bruker data fra 21 ulike land. Forskerne fant ingen tegn til økte selvmordstall, noe som stemmer overens med en tidligere studie av norske forhold.

Ping Qin er en av medforfatterne bak den norske studien og professor i medisin ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Hun tror pandemien kan få større konsekvenser på sikt, og frykter blant annet at økt arbeidsledighet skal påvirke selvmordsraten i månedene og årene som kommer. Det sier hun til NSSF, i en artikkel på uio.no.

I Japan så man en nedgang i selvmordstallene de første tre månedene, men deretter en merkbar økning i tallene, ifølge nettsiden.

Vil nå ut til menn

Et annet viktig tema på konferansen er det at menn er overrepresenterte i selvmordsstatistikken, og sjeldnere oppsøker hjelp enn kvinner. Over 70 prosent av de som tok sitt eget liv i Norge i 2019 var menn, forteller Bekkevold-Jernberg.

Til høsten skal folkeopplysningskampanjen «Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv» rulles ut i området som tidligere het Østfold. Målet er å nå ut til hele befolkningen, men med et særlig fokus på menn.

– En lignende kampanje har allerede vært gjort av Helse Vest. Der var Maud Angelica Behn en av frontfigurene, som mistet sin far Ari Behn til selvmord i 2019. På konferansen vil hun bli intervjuet om hvorfor hun velger å være åpen rundt dette og erfaringene med det.

Budskapet er at åpenhet rundt selvmordstanker er viktig.

– Det finnes mange myter når det kommer til selvmord. «Det er ikke noe jeg kan gjøre, de som har bestemt seg for å ta sitt eget liv gjør det uansett», er en av dem. Andre tror de ikke må bringe temaet selvmord opp, i frykt for å sette noen på tanken. At det er farlig å snakke om det. Det stemmer ikke, sier Bekkevold-Jernberg.

Samfunnsproblemet løses ikke dersom tabuer opprettholdes, sier hun.

– Hvis du kjenner noen du tror har selvmordstanker, er det ikke farlig å spørre rett ut om det. Ofte vil det oppleves lettende for den det gjelder å få snakket om det. Det er viktig å få ting opp til overflaten, slik at det er mulig å søke hjelp.

Smitteeffekten

Spørsmålet er ikke om vi bør snakke om selvmord, men hvordan.

– Når selvmord omtales i media, bør man unngå å romantisere, glorifisere eller fremstille selvmord som en løsning. Det må ikke formidles at valget var forståelig eller riktig, sier Bekkevold-Jernberg.

Hun understreker hvor viktig det er at dette gjøres på en ansvarlig måte.

– Visse typer mediaomtale av selvmord kan utløse smitte-effekter. Dette fenomenet så man allerede på 1700-tallet og kalles gjerne Werther-effekten, etter Goethes roman Den unge Werthers lidelser.

Etter romanen ble publisert, tok mange unge menn livet sitt, på samme måte som rollefiguren i boka. Romanen ble forbudt i mange land. Siden har en rekke studier vist sammenheng mellom omtale av selvmord i mediene og økte selvmordstall.

Et nyere eksempel er Netflix-serien «13 reasons Why», som ble vist i april til juni i 2017. I USA ble det registrert en 20 prosent økning i selvmord blant tenåringsjenter, noe som knyttes til visningen av serien.

Det finnes heldigvis gode veiledninger for omtale av selvmord i media, sier Bekkevold-Jernberg.

Ville ikke jobbet med noe annet

Andre temaer på konferansen er psykisk uhelse blant barn og unge, og psykisk uhelse blant innvandrere. Rus, avhengighet og selvmord skal også diskuteres. Konferansen er svært aktuell akkurat i år, etter en tid der manges psykiske helse kan ha vært satt på strekk, sier Bekkevold-Jernberg:

– Vi vet ikke hvilke langtidseffekter pandemien vil ha, med så mye mer arbeidsledighet og sosial isolasjon som mange har opplevd.

– Hvordan er det å jobbe med selvmordstematikken til daglig?

– Jeg har jobbet med forebygging av selvmord i nesten ti år. I starten var det tungt på mange måter. Jeg hadde mye å lære, og jeg hadde ikke den fagutdannelsen jeg har nå. Det er klart at alle historiene gjør inntrykk, og vi som jobber med dette må hele tiden bære med oss alvoret og den smerten som ligger bak. Samtidig er dette for meg personlig ekstremt meningsfullt, og jeg ville ikke jobbet med noe som helst annet, avslutter Bekkevold-Jernberg.