«Du vet, tanker og følelser, de kan være ganske ubehagelige, men de er aldri farlige», sier han.
Men tankene og følelsene jeg har er ikke «ganske ubehagelige». De er vonde. Jeg har det vondt, og jeg ringer for at noen skal hjelpe meg, men denne samtalen irriterer meg bare. Jeg blir sint, og får lyst til å legge på.
Sånn er livet.
To år senere sitter jeg i sofaen, holder en pute i fanget, holder puta der i fanget for å beskytte meg, for jeg er redd. Jeg er redd for å bli gammel og dø i dag. Ja, i dag er jeg redd for å dø. Og roomien min spiller Fortnite. Hun har begynt å spille Fortnite for første gang, hun vil bare spille for å fylle tiden, for å fylle stillheten, for å utsette det hun må gjøre.
Hun spør om jeg vil spille, jeg også.
«Nei, jeg orker ikke.»
For i dag er det som om jeg skal bli gammel og dø.
Og jeg sitter her, med puta i fanget, puta som skal beskytte meg. Stå midt i det, tål det, og hold ut, for det går over. Det går bra, Malin. Det går bra, du mister ikke deg selv.
Tanker og følelser er ikke farlige.
Jeg sa til slutt ja
For seks år siden begynte jeg i kognitiv terapi. I et halvt år gikk jeg der, uten særlig bedring. Behandlere og leger anbefalte oppstart av stemningsstabiliserende og antipsykotika, som behandling mot svingninger i stemningsleiet og grensepsykotiske symptomer. Jeg sa til slutt ja til det, på tross av mye ambivalens og skepsis.
Fem år går, og jeg orker ikke gå i dybden på de utallige forsøkene på å stabilisere uten å lykkes, og allergiske reaksjoner, og alle bivirkninger, og bekymring for bivirkninger.
Jeg er bekymret for bivirkninger, men jeg er egentlig mest bekymret for hva medisinene vil gjøre med meg som person. Vil medisinene gjøre noe med personligheten min? Vil de forandre meg? Og mest av alt, vil det å ta medisiner fortelle at jeg ikke tåler «livssmerten»? For er det ikke det dette handler om, å tåle «livssmerten»? Å tåle de vonde tankene og følelsene, å stå midt i det?
Så jeg avbryter behandlingen og seponerer på egen hånd, før jeg begynner igjen, og så avbryter jeg, og begynner igjen. Og sånn holder jeg det gående.
Jeg har til nå måtte streve med ambivalensen og usikkerheten rundt bruk av medisiner for min psykiske lidelse, enten det er faste eller eventuelle medisiner. Om jeg tar beroligende, vil det da være «juks»? Burde jeg ikke tåle angsten? Er vi ikke utviklet til å lide litt? Vil medisinene døyve smerten som jeg egentlig er rustet til å kjenne på? Og svingningene i stemningsleiet, er ikke de en del av det å være menneske? At det går opp og ned?
En slags kollektiv skepsis
Jeg vet ikke hvor den tanken kommer fra, men den er grodd fast i meg, og uansett hvor hardt jeg prøver å skyve den vekk, så vender den alltid tilbake.
«Du blir jo psykotisk da, Malin», sier legen på akuttpsykiatrisk avdeling, da jeg uttrykker skepsis til medisinene jeg burde ta. «Er det virkelig verdt det?»
Jeg vet ikke riktig hvor denne ambivalensen kommer fra. Jeg har hørt så mye. At det handler om en slags kollektiv skepsis til medisiner, som vi har lært, som vi deler, og at den er sunn å ha, i hvert fall til en viss grad. Jeg har også blitt forklart at det er et symptom; ambivalens og motstridende følelser. For jeg merker at det stikker dypere. Det stikker dypt når jeg ikke klarer å ta medisinene som jeg vet hjelper meg. Og jeg tror vi deler en kollektiv skepsis til medisiner, spesielt antipsykotika, noe jeg her våger å utfordre.
Og jeg skriver ikke dette til dem som er i en nedtrappingsfase, som i samråd med sin behandler forsøker medisinfri behandling. Men hvorfor får vi til tider en forestilling om at et medisinfritt liv har bedre kvalitet enn et liv med medisiner?
Sånn er livet.
Sånn er livet? Virkelig? Og hva skal man gjøre med det? Se det i øynene, ansikt til ansikt? Man kan ikke unngå å leve, man kan ikke flykte fra livet, men når det er noe veldig vondt, noe veldig mørkt, skal man alltid dykke ned i det, skal man alltid møte det med nysgjerrighet, med mot?
Nei, det er ikke alt man skal tåle, eller være nysgjerrig på, eller være modig i møte med. Det er ikke alltid man skal måtte være modig, ikke fordi det er farlig – følelser er ikke farlige – men fordi det er ikke alt man skal måtte tåle. Noen ganger skal man få lov til å slippe, og det er ikke fordi man er lat, eller svak, eller feig, men fordi det er ikke sånn livet skal være.
Jeg merker en protest i meg
Jeg får det ikke til å stemme, jeg får det ikke til å gi mening, og kanskje det er nettopp det, at det ikke alltid finnes en mening. Og jeg merker en protest i meg. For livet er for kort til lidelse, for kort til inn og ut fra avdelinger, for kort til ikke å ha drømmer og visjoner om sin egen fremtid.
Så derfor tar jeg Sobril, disse fordømte pillene, fortsatt med stor ambivalens, litt for å døyve smerten, men mest fordi jeg ikke tillater at noe skal overvelde meg helt. Jeg tillater ikke at noe skal ta fra meg hverdagen og livet. Jeg tar Sobril, og legger bekymringer for bivirkninger og frykt for å miste meg selv til side. Jeg tar Sobril slik at jeg skal kjenne meg litt bedre, for det er bare litt bedre jeg trenger. «Lykkepillen» gjør meg ikke lykkelig, men kanskje å døyve det verste av smerten gjør at jeg klarer å gå en tur, og bytte strenger på gitaren, og se på roomien min spille Fortnite.
For sånn er livet.
Kanskje jeg klarer å ta meg en dusj, og spise lunsj, og ta hverdagen min tilbake. Kanskje jeg vender tilbake til musikken og skrivingen. For det er ikke Sobril eller antipsykotika som tar fra meg livet mitt; humoren, kreativiteten og vitaliteten. Det er det sykdommen som gjør.
Tanker og følelser er aldri farlige, men hva så? De kan være vonde likevel. Og hvorfor er det så vanskelig å gjøre det rette for seg selv? Hvorfor er det så vanskelig å være god mot seg selv? For det er jo det dette handler om, er det ikke?
Å være god mot seg selv.
Hvorfor er det så vanskelig å være god mot seg selv?
Og når blikket stivner, og mørket brer seg over deg, så hold fast i puta. Det er slik du står midt i det. Det er slik du holder ut. Og etter hvert, når du er klar, så kan du slippe taket mer og mer, litt og litt, for du er ikke gammel, og du skal ikke dø i dag. Og så kan du strekke hendene ut mot livet og menneskene, og kjenne dagen demre. Men det skjer ikke helt ennå. Det går over, men ikke helt ennå. Så om det gir deg trøst, så hold fast i puta, inntil videre. Og ikke glem pusten. Ikke glem at jeg er her.