Vi har hørt det både hjemme, på skolen og i idretten. Men som regel har det bare vært godt ment, og målet har vært å motivere oss. For tanken bak er at vi alltid skal ha noe å strekke oss etter, noe å utvikle oss mot og dermed få ut hele potensialet. Vi skal bli den beste versjonen av oss selv. Det er kun det som er godt nok. Alt annet vil vi kunne komme til å angre på.
Jeg tror det er en av grunnene til at så mange fra ung alder har utviklet en slags skjør toppidrettsmentalitet når det gjelder det å være flink. De har en innstilling om at de alltid kan pushe seg selv og egne grenser litt lenger for å bli litt flinkere, og for mange føles det som et nederlag å skulle si seg fornøyd. Men prisen vi betaler for alltid å kunne bli en litt bedre versjon av oss selv, er at vi aldri føler oss gode nok.
Ingen kan bli flinke til alt
For i motsetning til toppidrett, der alt handler om å bli best til én ting, handler det å være flink om så mye. Det kan handle om alt, siden vi i teorien kan være flinke til hva det skal være. Men ingen av oss kan bli flinke til alt. Dermed er det heller ikke så lurt å møte alt i livet med toppidrettsmentalitet. Vi kan ikke være like ekstreme i møte med alle livets utfordringer. Da kommer vi bare til å slite ut oss selv og omgivelsene våre. Og over tid fører det også til at vi presterer dårligere.
Som psykolog møter jeg daglig unge mennesker som sakte, men sikkert sliter seg ut i et forsøk på å prestere på for mange arenaer samtidig. De forteller om en verden der kravene både er blitt mange flere og mye høyere. De må prestere. Hele tiden. Alternativet er å mislykkes. Enten mestrer de alt eller ingenting. Det er sånn det føles. Og alltid er det som om hele fremtiden og selvfølelsen står på spill.
Tidligere var det ofte tilstrekkelig å være flink til én eller to ting. Som gutt holdt det lenge å være god i fotball, mens du som jente kunne være enten pen eller flink på skolen. Hvis du var begge deler, ble det litt for mye. Da var du bare perfekt, og det har ikke alltid vært ment som en kompliment. En gang i tiden betydde perfekt det samme som kjip, mens skoleflink var et synonym med nerd. Men i dag må du være flink til alt bare for å være god nok.
Livet som en evig vurderingssituasjon
Et eksempel som alltid dukker opp i hodet mitt, er ei altfor flink jente på 16 år. En grunn til at jeg så ofte tenker tilbake på henne, er nok at hun var blant de første ungdommene jeg møtte, men det kan også være fordi historien hennes er så typisk for alle de tilsvarende historiene jeg senere skulle bli kjent med.
Jeg husker særlig den første timen vår, for hun ble nok litt overveldet av å komme inn på kontoret mitt, og jeg merket at hun slet med å puste og snakke på én gang. Men etter litt småprat og et glass vann fikk hun samlet seg nok til å fortelle meg litt om livet sitt. Hun fortalte at hun opplevde hele livet som en evig vurderingssituasjon, og at hun hadde laget en profil med egne ferdigheter som viste hvor flink hun var til ulike ting i livet, basert på et poengsystem, som til slutt ga henne en totalsum.
Blant annet besto de ulike kategoriene i hvor flink hun var på skolen, hvor flink hun var til å trene eller se bra ut, hvor flink hun var til å være kjæreste og venninne, men også hvor flink hun var til å utfordre seg selv, hvor flink hun var til å feste og hvor flink hun var til å henge. Særlig de siste kategoriene sjokkerte meg. Er å feste eller henge noe man skal være flink til? Hvis selv fest og fritid er blitt til vurderingssituasjoner, når kan du da slappe av og puste ut? Svaret på det spørsmålet var sommerferien, den eneste av feriene som var lang nok.
Flinkest i klassen
Den samme jenta fortalte meg senere at hun jobbet beinhardt for å komme inn på jussen, men det var ikke noe nytt for henne siden hun hadde jobbet like hardt på ungdomsskolen for å komme inn på den riktige videregående skolen. Hun var egentlig ikke særlig smart eller flink, kunne hun fortelle, men hun var vant til å jobbe. Gjennom hele ungdomsskolen hadde hun jobbet på for å være blant de flinkeste i klassen, for å kunne søke seg til den mest populære skolen i byen, som også hadde det høyeste inntakssnittet.
Da hun omsider nådde målet om å bli blant de flinke på skolen, var ungdomsskolen over, og alle gikk videre til videregående. Hun var kjempelettet for å komme inn på den rette skolen med alle de flinke, men det betydde også at hun igjen følte seg blant de dumme i klassen. Allikevel bestemte hun seg tidlig for at målet nå var å komme inn på jussen i Oslo. Dermed visste hun at hun måtte være blant de beste i klassen. På ny brettet hun opp ermene og forberedte seg på å jobbe hardere enn noen gang, for det måtte hun i konkurranse med alle de flinkeste av de flinke ungdommene i byen.
Når mållinjen flyttes kommer vi aldri i mål
Den siste gangen jeg snakket med henne, hadde hun allerede nådd delmålet sitt som var fem i snitt, så målet ble økt med en kvart karakter. Det betød at hun også trengte noen seksere. Det holdt ikke lenger bare med femmere, men det var ikke så lett å få seksere på en skole med så mange flinke elever. Og for hver firer hun fikk, trengte hun enda en ekstra sekser. På hver vurdering føltes det som om hele drømmen om jusstudiet sto på spill, som igjen bare fikk henne til å jobbe hardere og hardere. Hun hadde nå utviklet en kraftig eksamensangst.
Jeg kunne se på henne hvor sliten hun var, og selv ble jeg nesten sliten av å høre på henne. Men mest av alt ble jeg bekymret, både med tanke på det siste året hun hadde igjen på skolen, men egentlig mer på grunn av jusstudiet. Så til slutt spurte jeg henne, etter å ha fortalt henne litt om jusstudiet, og hvor stressende nettopp det studiet kan oppleves for mange studenter, om hun trodde at hun ville kunne trives med et sånt liv. Hun så bare dumt på meg og svarte: «Ja, ja. Det går jo over».
Så var det min tur til å se dumt på henne, og jeg spurte henne om hva det var som gikk over. Uten å tenke seg om svarte hun meg at det var livet som gikk over. Vi stresser oss gjennom livet i et forsøk på alltid å bli litt flinkere og komme oss litt lenger, og til slutt går det over.
Det historien forteller, i tillegg til hvor mange ulike ting hun forsøkte å være flink til på en gang, er hvor lett gamle mål erstattes av nye mål, uten at vi noen gang føler at vi kommer i mål. Vi går så lett videre før vi rekker å glede oss over det vi har fått til. Et mål om femmere blir automatisk til et mål om seksere når vi har fått noen femmere. Sekserne blir til de nye femmerne akkurat som at ønsket om å komme inn på drømmeskolen på videregående igjen blir til et mål om å komme inn på drømmestudiet, som igjen bare blir til et steg på veien til drømmejobben.
Og sånn fortsetter det livet gjennom. For vi kommer aldri i mål hvis vi hele tiden setter oss nye mål. Vi får aldri pustet ut. Det går aldri over. Vi blir aldri gode nok. I stedet flytter vi heller mållinja. Det viser også hvor lett det er å bli fanget i et prosjekt der vi alltid skal bli litt og litt flinkere og dermed aldri føler oss gode nok. Det som i tillegg er farlig med prosjektet, er at det gradvis endrer selvfølelsen vår i stadig mer negativ retning. Vi lærer oss selv at vi ikke er gode nok, og til slutt forteller den indre stemmen oss at vi aldri blir gode nok, uansett hvor mye vi jobber. For jo mer opptatt du blir av å være flink, desto mindre flink føler du deg. Det eneste du føler, er en intens frykt for å bli avslørt. For egentlig er du ikke flink. Du bare later som, har flaks eller jobber mye hardere enn alle andre. Flink blir du aldri, ikke egentlig. Det er det selvfølelsen din forteller deg.
Frykten for å bli avslørt
Den negative selvfølelsen ødelegger mestringsopplevelsene dine ved å skylde på flaks, eller at du bare jobber mer enn de andre. Hver gang du får til noe som tilsier at du er flink, begynner selvfølelsen din å lete etter alternative forklaringer. Da skylder den på flaks eller innsats, mens de gangene det går dårlig, skylder den automatisk på deg og at du ikke er flink. Den indre stemmen lar deg aldri bli flink hvis du er redd for ikke å være det. Det er sånn selvfølelsen vår fungerer. Den prøver alltid å bekrefte seg selv, uansett om den er god eller dårlig. Alltid leter den etter bevis eller unnskyldninger for alle de setningene vi har lært å tro på om oss selv.
Så hvis det vi har lært oss, er at vi aldri blir gode nok eller flinke nok, er det nettopp det selvfølelsen vår prøver å finne bevis for. Den leter aktivt etter grunner til at vi ikke er flinke nok. Og det er en av grunnene til at jeg daglig møter elever med godt over fem i snitt, men som allikevel har elendig selvtillit når det kommer til skole. I tillegg er det også en viktig grunn til at mange livet gjennom gruer seg til situasjoner der de føler seg vurdert eller må snakke høyt. Livet gjennom forblir vi livredde for å bli avslørt.
Av og til må vi gi opp litt for å komme oss videre.
Det er mye skumlere å skru ned forventningene våre enn det er å jobbe hardere og kanskje gå på noen nederlag, siden det siste oppleves som mer forutsigbart og dermed tryggere. Ofte kan det å skru ned forventningene eller å skulle slå seg til ro med noe oppleves som å gi opp. Men dessverre må vi av og til gi opp litt for å komme oss videre. Hvis vi uansett går i feil retning, er det faktisk bedre å sette seg ned enn å sette i gang en spurt.