Før du kommer med den automatiske «men vi har mye å være takknemlige for også, vi skal ikke klage», så tillat deg selv å reflektere over hva du har mistet og hva dette gjør med deg.
Sorgen rammer oss når vi mister noen vi var glad i. Vi så nyheter fra Gjerdrum og kunne kjenne sorgen gjennom TV skjermen. Vi får tårer i øynene av medfølelse, og ser at naboer kommer til ulykkesstedet for å tenne lys og vise omtanke. Vi ønsker å hjelpe og støtte.
Vi er ikke like vant til å tenke at sorgen, om enn i mindre styrke, også rammer oss når vi mister jobben, når firmaet vi har bygget opp går konkurs, når hverdagen vi satte pris på er borte, når venner vi er glade i ikke er der. Det er ikke bare dem som har det vondest som har lov til å sørge, og sorg er ikke farlig, egoistisk eller defensivt. Sorg er nødvendig.
Sorg er ikke bare tristhet, tårer og tomhet. Tankekjør og uro er en vesentlig del av sorgen. Vi leter etter en forståelse som gir mening. Sorg er forvirring, frustrasjon og sinne. Sorg er behovet for å fortelle og gjenfortelle, snakke om det som var og det som blir annerledes.
Alt dette er normale reaksjoner. Hvis du har brukt halve livet på å bygge opp et firma som nå er slått konkurs, handler det ikke bare om å ordne det praktiske og sikre deg ny inntekt. Det handler også om å forsone seg med alt man har ofret og alt man kunne ha valgt annerledes, drømmer som gikk i knas og en fremtid som må rekonstrueres. Hvem er du nå, uten drømmene dine? Det kan føles tomt og meningsløst.
Sorgens arbeid er å skape ny mening sammen med mennesker som er viktige for oss. Omsorg er å delta i denne jobben gjennom å bry seg.
Skuffelse er sorgens lillebror
Har vi som samfunn utviklet en ideologi, en fortelling om hva som er rett og godt, som forfører og disiplinerer? Som forteller oss at vi skal være aktive og effektive, fleksible og endringsvillige, sterke og positive? At vi skal være villige til å ta risiko for det vi tror på, og ha mot nok til å våge å feile?
Dersom vi lever opp til alt dette, får vi anerkjennelse, heder og ære. Det er slik det ser ut. Og om vi ikke lever opp til dette, risikerer vi å møte utålmodighet, løftede øyebryn, bli bedt om å «ta oss sammen» eller i verste fall få (eller gi oss selv) «feilvarestempel» – eller kanskje en diagnose.
Hvis idealet er bortimot uoppnåelig og kravene og forventningene kjempehøye, er skuffelsen like rundt hjørnet. Skuffelse er sorgens lillebror. Kanskje vi har laget oss et samfunn der mange vasser i kronisk skuffelse.
Skal vi så gå rundt og gråte alle sammen? Skal vi legge oss ned og gi opp da? Eller enda verre – synes synd på oss selv? Nei, det skal vi ikke.
Tvert imot.
Vi skal brette opp ermene og ta tak på jobben med å skape en meningsfull fremtid sammen. En fremtid vi kan trives i og gå rakrygget i møte med. Den jobben starter med å være rause med hverandres reaksjoner på sorg og skuffelse, inkludert vår egen. Men hvorfor er dette så vanskelig?
Følelsesregler
Det er vanskelig fordi vi har utviklet «følelsesregler» i samfunnet. Disse spillereglene forteller oss hva det er greit og ugreit å vise av følelser. Sorg og skuffelse har strenge regler, både for hva det er tillatt å sørge over, og for hvor lenge. Skuffelse er et ikke-tema som ofte blir møtt med hevede øyebryn.
Til grunn for spillereglene ligger antakelsen om at følelser er «inni oss» og skal «kontrolleres» så de ikke «kommer i veien for rasjonell tanke og fremdrift». Men følelser er ikke «inni oss», de er «mellom oss». Følelser er signaler som forteller oss noe om relasjonene vi er i. Det er egentlig ganske opplagt, men vi er utrent i denne måten å tenke på. Å skru av følelsen av sorg er som å snooze en brannalarm. Det kan være bekvemt på kort sikt. På lang sikt kan det skape et meningstomt samfunn og rotløse mennesker.
Sorg en pauseknapp. Tårer og sårbarhet signaliserer til omgivelsene at vi trenger omsorg, vi trenger å bli sett og tatt vare på, snakket med. Ofte skal det ikke mer til enn tilstedeværelse av en som bryr seg, en som ikke dømmer deg, men som sier «jeg hører deg, jeg ser deg». Ingen ting skal fikses eller repareres, for ingen ting er ødelagt. Det gror av seg selv når man legger til rette for det – med omsorg.
Her kommer følelsesreglene i veien for oss. For hvis omgivelsene rastløst løper videre eller legger armene i kors heller enn å strekke dem ut, da stopper sorgarbeidet opp. I verste fall blir det en kronisk stopp og da forblir pauseknappen inne. Hvis vi skader oss, pleier vi såret – ikke fordi det er feil, men fordi det skal gro sammen på nytt. Slik er det også mellom mennesker.
Bekvemmelighetens forførelse
Bekvemmeligheten innsmigrer seg gjerne med rasjonaliseringer. Vi er utsatt for den alle sammen. Vi overbeviser oss selv om at vi har rett og vil godt, men egentlig er vi motivert av bekvemmelighet. Den kan for eksempel gi seg utslag i velmenende forsøk på oppløftende monologer om at man må ta seg sammen og se positivt på tilværelsen og ikke «skape dårlig stemning».
Eller vi kan gjøre oss selv travle, så det ikke er tid til å snakke om ting som er ubehagelige. Bekvemmeligheten kan også treffe en som sørger på veien og friste med en tilstand der man kan få andre til å gjøre ting for seg som man ikke har lyst å gjøre selv. Sorgens arbeid er ikke behagelig og bekvemt, men nødvendig. Og arbeidet skal pågå til man er i stand til å gå videre, men ikke lenger.
Et godt-nok liv sammen inkluderer plass til tap, sorg og takknemlighet.
Kan relasjoner og nære bånd til medmennesker, og til naturen, være nøkkelen til overlevelse, på både kort og lang sikt? Vi må våge å vende oss til hverandre, i stedet for mot hverandre. Tørre å vise omsorg og være rause med hvordan vi forstår hverandre. Et godt-nok liv sammen inkluderer plass til tap, sorg og takknemlighet.