Forskning fra Centers for Disease Control and Prevention i USA viser at én av fem amerikanere ble seksuelt misbrukt som barn, én av fire ble slått av en forelder i den grad at det ble synlige merker på kroppen, og i ett av tre parforhold utøves det fysisk vold.
En av fire har vokst opp med alkoholiserte familiemedlemmer, og én av åtte har vært vitne til at deres mor ble slått eller banket opp (Felitti mfl., 1998).
Traumer setter spor
Vi mennesker tilhører en ekstremt robust art. Siden tidenes morgen, har vi reist oss etter evinnelige kriger, talløse katastrofer (både natur- og menneskeskapte) og vold og svik i egne liv.
Men traumatiske opplevelser etterlater seg spor, være seg i stor skala (i historien og kulturer) eller mer hjemlig og familienært, med mørke hemmeligheter som umerkelig overføres fra én generasjon til den neste. De etterlater seg også spor i våre sinn og emosjoner, i vår evne til å glede oss og forholde oss nært og fortrolig til andre. Selv vår biologi og vårt immunsystem blir merket.
Traumer virker ikke bare inn på dem som blir direkte utsatt for dem, men også på dem som står rundt. Soldater som vender hjem fra krig kan skremme familien sin med sinne og følelsesmessig fravær. Ektefeller til menn som lider av PTSD er ofte deprimerte, og barn av deprimerte mødre har økt risiko for å utvikle usikkerhet og angst. Eksponeres man for familievold som barn, får man ofte vanskeligheter med å etablere stabile og tillitsfulle relasjoner som voksen.
Kroppens overlevelsesmekanismer kan gjøre det vanskeligere å komme seg
Traumer er, per definisjon, verken til å bære eller holde ut. De fleste voldtektsofre, kampsoldater og mishandlede barn blir så opprørt av å tenke på det de har opplevd at de prøver å skyve det ut av bevisstheten, late som om ingenting har skjedd, og gå videre. Det er en enorm kraftanstrengelse å skulle fungere når man bærer på grufulle minner og skammen over en gjennomgripende svakhet og sårbarhet.
Vi ønsker alle å bevege oss videre fra traumer, men den delen av hjernen som skal besørge vår overlevelse (dypt under vår rasjonelle hjerne), er ikke så god på fornektelse. Ved det minste tegn på fare, selv lenge etter at en traumatisk hendelse er forbi, kan denne delen av hjernen reaktiveres, mobilisere forstyrrede nervebaner og utskille enorme mengder stresshormoner.
Dette utløser ubehagelige følelser, intense fysiske fornemmelser og impulsive og aggressive handlinger. Slike posttraumatiske reaksjoner kjennes ubegripelige og overveldende. Følelsen av å miste kontrollen gjør at overlevende etter traumer ofte utvikler en frykt for at de er uopprettelig skadet i sitt innerste.
Det skorter fortsatt på kunnskap om hjernen, sinnet og kjærlighet
Første gang jeg kan huske at jeg kjente en dragning mot medisinstudiet, var jeg på sommerleir, i fjortenårsalderen. Fetteren min, Michael, holdt meg våken hele natten med utlegninger om nyrenes innviklede funksjoner, om hvordan de skiller ut kroppens avfallsstoffer og siden reabsorberer de stoffene som holder systemet i balanse. Jeg ble helt fjetret av disse fortellingene om hvor mirakuløst kroppen virker.
Senere, på alle stadier i min medisinske utdannelse, enten det har dreiet seg om kirurgi, kardiologi eller pediatri, var det åpenbart for meg at nøkkelen til heling lå i forståelsen av hvordan den menneskelige organismen fungerer.
Da jeg begynte å spesialisere meg innenfor psykiatri, ble jeg imidlertid slått av kontrasten mellom sinnets ufattelige kompleksitet og måten vi mennesker forbinder oss og er knyttet til hverandre på, og av hvor lite kunnskap psykiatere hadde om opphavet til problemene de behandlet. Kunne man forestille seg at det én dag var mulig å ha like mye kunnskap om hjernen, sinnet og kjærlighet som vi i dag har om de andre systemene som utgjør vår organisme?
Tre fagområder har bidratt til en dypere forståelse av traumer
Vi er åpenbart fortsatt årevis unna den typen detaljert forståelse, men tilblivelsen av tre nye vitenskapelige fagområder har ført til en utvidelse av kunnskapen om virkningen av psykologiske traumer, mishandling og omsorgssvikt.
Disse nye fagdisiplinene er (1) nevrovitenskapen, viten om hvordan hjernen understøtter mentale prosesser; (2) utviklingspsykopatologi, viten om hvilken innvirkning negative opplevelser har på utviklingen av sinnet og hjernen; og (3) interpersonlig nevrobiologi, viten om hvordan vår adferd påvirker følelsene, biologien og tankesettet til dem rundt oss.
Forskning fra disse nye fagfeltene har avdekket at traumer fremkaller faktiske fysiologiske endringer, deriblant en rekalibrering av hjernens alarmsystem, økt stresshormonell aktivitet samt endringer i det systemet som filtrerer relevant informasjon fra irrelevant.
I dag vet vi at traumer svekker det området i hjernen som uttrykker en fysisk, kroppslig følelse av å være i live. Disse endringene forklarer hvorfor traumatiserte mennesker blir ekstremt vare for fare, noe som går på bekostning av spontan utfoldelse i hverdagen.
Traumatiske opplevelser etterlater seg spor.
Hvordan kommer vi videre etter et traume?
Den enorme kunnskapsøkningen om de grunnleggende prosessene som ligger bak traumer, har dessuten åpnet for nye muligheter til å lindre og til og med reversere skade.
I dag kan vi utvikle metoder og øvelser som utnytter hjernens egen naturlige nevroplastisitet for å hjelpe overlevende til å føle seg fullt ut levende i nåtid, og gå videre i livene sine. Det er i prinsippet tre hovedveier:
- Ovenifra og ned, ved å snakke og (re)forbinde oss med andre mennesker og tillate oss å innse og forstå hva som skjer med oss når vi bearbeider traume-minner.
- Ved å ta medisiner som skrur av uhensiktsmessige alarmreaksjoner, eller ved hjelp av annen teknologi som endrer måten hjernen organiserer informasjon på.
- Nedenifra og opp. Det vil si ved å gi kroppen erfaringer som på et dypt og indre plan strider imot hjelpeløshet, sinne eller sammenbrudd som følge av traume.
Hvilke av disse veiene som fungerer best for den enkelte overlevende, er et empirisk spørsmål. De fleste jeg har jobbet med har bruk for en kombinasjon av alle tre.
Kilder
Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., … & Marks, J. S. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults: The adverse childhood experiences (ACE) study. American Journal of Preventive Medicine, 14(4), 245–258. doi:10.1016/s0749-3797(98)00017-8