Men når den ikke er der, da merkes det godt i hele kroppen. Da gjør den livet vanskelig, og alle som mangler trygghet, bruker mye tid og energi på å lete etter den.
Dessverre fins det ingen oppskrift på hvordan.
En ting som kompliserer det hele, er at man kan finne trygghet i både positive og negative løsninger. Trygghet for dem som mangler den, handler ofte om å søke uhensiktsmessige mønstre. Tenk om vi kunne få en resept på trygghet. Det kunne blitt den mest solgte resepten.
Det rare er at man ikke nødvendigvis vet hva som er feil, selv om man kan føle i kroppen at noe ikke stemmer. Hele greia er faktisk ganske forvirrende. Mangelen på trygghet kan nemlig komme til uttrykk som en slags diffus skurring i livet.
Følelsene setter avtrykk i kroppen
Som voksen kan man tenke: «Jeg har det jo stort sett bra, med jobb, familie og en god partner. Det er bare det at jeg er litt vanskelig å samarbeide med, for det har jeg opplevd på flere arenaer. Det er sikkert bare fordi jeg er så pass sta og veldig pirkete, som jeg jo vet at jeg er. Jeg henger meg opp i alt hele tiden, vet du, og det skjønner jeg blir irriterende for dem jeg er sammen med. Men det er bare sånn jeg er som person. Ellers går det greit med meg. Alle har sine ting, og mange har det mye verre enn meg, så ingen grunn til å klage.»
Som voksen tenker jeg at trygghet handler om noe stabilt, noe forutsigbart, slik at vi vet hva vi har i vente. Vissheten om at vi har et hjem, mat, jobb, noen å komme hjem til. Noen å snakke med når livet er vanskelig. Folk som har hatt innbrudd i hjemmet sitt, og som ikke klarer å føle seg trygge der etterpå, vet nok en ting eller to om hva trygghet er for dem.
Da jeg var liten, hadde jeg en onkel og en tante som hver sommer bodde i kjellerstua hos oss, fordi leiligheten deres inne i byen var altfor varm å være i. Moren min hadde vokst opp hos dem, så de var en slags besteforeldre for oss barna.
Jeg kan huske at jeg elsket å sitte på fanget til onkel. Han hadde alltid tid til å ha meg der. Jeg husker følelsen av at han likte meg, det var en god følelse. Han hadde mange og dyre gaver med når han kom på besøk. Men jeg kan også huske at han luktet rart, ikke vondt, men litt ubestemmelig, annerledes enn andre voksne. Moren min likte ikke at han kom.
Først som voksen forsto jeg hvorfor
Jeg var fire år da han døde, så jeg har ikke så klare minner om ham, men følelsene setter avtrykk i kroppen, selv om hjernen ikke husker.
Nå tenker du kanskje at siden dette handler om trygghet, så skal jeg nå fortelle om en onkel som sviktet meg, brøt tilliten og misbrukte meg. Et monster fra barndommen, som kan forklare hvorfor jeg har det vanskelig i dag. Han passer vel snarere inn i en slags «symptomliste», slik jeg i dag forestiller meg at en overgriper kan være. Han var glad i barn, ville ha meg på fanget, ga meg dyre gaver, luktet alkohol og var mye hjemme hos oss.
Men onkel var ikke sånn. Han og tante hadde ikke barn selv, og onkel var oppriktig glad i barn og savnet nok egne unger. Han ga meg rett og slett en god følelse hver gang han kom. Han var glad og morsom og hadde alltid plass på det store, myke fanget sitt.
Jeg elsket å sitte der, og først som voksen har jeg forstått hvorfor. Han ga meg trygghet og følelsen av å være likt. Jeg var verdt å bruke tid på. Han ga meg rett og slett det jeg trengte, men som jeg fikk for lite av hos foreldrene mine. Nå vet jeg mye om hvorfor dette er så viktig for et lite barn, for jeg har følt det på kroppen.
Et minne fra fortiden
Tanten min døde mange år seinere, da jeg var blitt voksen. Da vi ryddet i tingene hennes, fant jeg en slipsnål. Plutselig kjente jeg en sterk følelse av noe kjent. En trygg og god følelse uten tilhørende minner. Men hånda og fingrene mine husket. Nåla hadde et mønster som gikk på kryss og tvers på framsiden, og fingrene mine søkte mønsteret og dro neglen opp og ned over det. Etter hvert kunne jeg huske at jeg alltid satt og lekte med nåla når jeg satt på onkels fang. Jeg husker ikke noe annet enn det, men følelsen gir meg trygghet.
Et nyfødt menneske er helt avhengig av omgivelsene for å overleve. Under fødselen aktiveres en medfødt evne til tilknytning. Med lyd, kroppsspråk og bevegelser forteller vi omverdenen hva vi trenger, fordi vi ikke klarer å gi oss det selv. Måten vi blir møtt på av foreldrene, både fysisk og følelsesmessig, gir oss et tilknytningsmønster.
I løpet av det første og andre leveåret knytter barnet seg til foreldrene og utvikler et slikt mønster. Det vil si at du lærer hvordan du skal møte andre mennesker, og hvordan du skal håndtere følelser og stress. Du lærer av foreldrene dine hva dere gjør i din familie når du er stresset, når du er lei deg, når du er glad, når du vil være i fred, når du møter ukjente, når du blir redd, når du er sulten, når du blir flau, og når andre viser følelser som sinne, redsel og så videre (Brandtzæg, Torsteinson & Øiestad, 2020).
Barnets erfaringer fra samværet med omsorgspersonene de første leveårene gir det som kalles indre arbeidsmodeller. De former barnets oppfatning av seg selv og omsorgspersonene, for eksempel: Jeg er elsket, eller ingen elsker meg. Og: Mor/far er tilgjengelig når jeg trenger det, eller ingen kommer når jeg søker trøst.
Barnets erfaringer de første leveårene gir det som kalles indre arbeidsmodeller.
De fire ulike tilknytningsmønstrene
Tilknytning ble først beskrevet av en britisk barnepsykiater og psykoanalytiker, John Bowlby, i 1950-årene. Han mente at alle mennesker ved fødselen har et innebygd behov for å knytte seg til andre følelsesmessig. Å føle seg trygg og beskyttet er viktig for artens overlevelse.
Denne teorien ble videreutviklet av en amerikansk-kanadisk utviklingspsykolog, Mary Ainsworth, i 1970-årene, til det vi i dag kjenner som tilknytningsteori. Ainsworth fant at vi kan dele tilknytning inn i fire ulike grupper: trygg, unnvikende, ambivalent/motvillig og desorganisert. Disse gruppene beskriver forskjellige reaksjonsmønster mellom barnet og den viktigste omsorgspersonen (Schibbye, 2012).
Tilknytningsmønstrene er, som nevnt over, delt i fire grupper:
- Trygg tilknytning, som innebærer at mor/far er både fysisk og psykisk til stede og tilgjengelig, leser barnets signaler og svarer adekvat på dem. Da utvikler barnet trygghet.
- Unnvikende tilknytning, som innebærer at barnet lærer seg å dempe behovene for tilknytning og trygghet og følelsene i forbindelse med dette, fordi det opplever å bli avvist av mor/far når det søker tilknytning og trygghet.
- Ambivalent, eller motvillig, tilknytning, som innebærer at barnet viser ofte og sterk tilknytningsatferd, fordi mor/far er mer opptatt av sine egne behov enn barnets.
- Desorganisert tilknytning, som innebærer at barnet er redd mor/far, samtidig som det trenger trøst og beskyttelse fra samme person. Det kan skyldes vold, overgrep mot barnet eller grov mistolkning og manglende evne til å lese og dekke barnets behov (Wallroth, 2011).
Hvis barnet opplever og lærer ett av de tre utrygge tilknytningsmønstrene, kan det føre til tilknytningstraumer seinere i livet, det vil si problemer med å forholde seg til andre og håndtere egne følelser og stress.
Kilder
Braarud, H. C. & Nordanger, D. Ø. (2011). Kompleks traumatisering hos barn; en utviklingspsykologisk forståelse. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 48(10), 968–972.
Brandtzæg I., Torsteinson S. & Øiestad, G. (2020). Hva er tilknytning? Psykologforeningen.no.
Schibbye, A.-L. L. (2012). Relasjoner (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Wallroth, P. (2011). Mentaliseringsboken. Oslo: Arneberg Forlag.