Vi blir sjokkert og forferdet når vi oppdager fisk med magen full av plast. Plast er et stort og økende miljøproblem (se f.eks. Horton mfl., 2017), og resirkulering og gjenvinning fremheves som en mulig og viktig løsning. Men det holder trolig ikke, og det er farlig om det blir en hvilepute.

Sortering av avfall har betydning, men det at husholdninger og næringsliv sorterer, fører ikke nødvendigvis til gjenbruk – det må også finnes aktører som kan utnytte og omforme ressursene. Og ressursene må ha reell verdi. Selv om gjenvinning er en del av løsningen, bør vi også se nærmere på hva som skjer lenger opp i kjeden og redusere produksjonen av og etterspørselen etter plast.

Én løsning for å håndtere plastressurser er å finne bedre og mer effektive måter for å koordinere ulike aktører og ulike nivåer. FN har anerkjent denne utfordringen ved å formulere bærekraftsmål nr. 17, som handler om samarbeid for å løse miljøproblemene.

Vi trenger bedre koordinering

Forskning viser at vi mennesker gjerne samarbeider om felles prosjekter for å løse miljøproblemer, men hvis vi oppdager at det er «støy» i systemet, for eksempel hvis vi ikke vet om andre samarbeider eller ikke, ja, da vil folk miste motivasjonen for samarbeid (se f.eks. Van Lange mfl., 2013).

I store uoversiktlige systemer vil det være vanskelig å vite hva de ulike aktørene egentlig holder på med. Tillit hjelper sannsynligvis noe i slike situasjoner, men kan også bidra til å opprettholde et dysfunksjonelt system.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi kan koordinere på tvers av forvaltningsnivåer, og med næringsliv, husholdninger og andre aktører. Manglende koordinering kan være en av årsakene til at nivået av reelt gjenbruk er lavere enn vi skulle ønske.

I dag skyver vi på en måte problemet foran oss og håper det blir løst i Tyskland eller Kina. Mange systemer og aktører vil også øke risikoen for at plasten havner i naturen. I tillegg er langtransport en utfordring med tanke på at flere ledd og lengre reisevei øker risikoen lekkasje.

Vi godtar tiltak som vi vet er effektive

Det er en myte at dersom vi resirkulerer og gjenbruker «alt», så har vi løst problemet når det gjelder plastforurensning. Volumet er altfor stort for denne løsningen i enkelte kategorier. For eksempel kan vi lese at i Norge bruker vi ca. 750 millioner plastposer i året. Det reelle tallet kan være høyere eller lavere, poenget er at selv om vi har kontroll på 99,5 % av avfallet er det nesten fire millioner plastposer på avveie hvert eneste år.

I miljøpsykologien finnes det forskning på hva som fører til aksept for miljøpolitiske tiltak. For eksempel er det lettere for oss å godta tiltak og reguleringer som vi vet er effektive. Det hjelper også at de oppleves som rettferdige (jf. bompengesaken). Det finnes ikke så mye spesifikk forskning på plast, men faglig sett er det grunn til å tro at befolkningen vil kunne akseptere mye strengere reguleringer på dette området enn vi har i dag.

Det er åpenbart en enorm etterspørsel etter plastprodukter. Selv om plast er mye forskjellig, tyder forskning på at det likevel finnes negative holdninger til plast generelt (Dilkes-Hoffman mfl., 2019; Fisher, 2004). Mer spesifikt oppleves plastmaterialer som billige og av lav kvalitet.

Plast skaper avskylignende reaksjoner

Emosjonelt ser plast ut til å kunne skape avskylignende reaksjoner. Da blir det viktig å kvitte seg med, eller unngå objekter i plastmateriale. Kanskje er det disse følelsene som bidrar til en bruk-og-kast holdning, og videre at det oppstår et veldig lite tidsvindu for plastprodukters attraksjonsverdi. Hvilken status gjenbruksplast har i denne sammenhengen, er et interessant spørsmål.

Et annet spørsmål er om denne opplevelsen av lav verdi eller kvalitet, gjennomsyrer tilnærmingen vi har til plast generelt. Sirkulærøkonomi handler om reelt gjenbruk og reparasjon av produkter. Foreløpig er bruk-og-kast standardløsningen for plast.

Vi har gjort oss avhengige av plast, og det er urealistisk å tenke at det vil være mulig å fase ut all bruk av plast i den aller nærmeste fremtiden.

I mellomtiden bør vi se nærmere både på holdninger til og verdsetting av plast, koordinering på tvers av systemer/aktører og volumproblematikken.

Det er mulig å løse disse problemene, men de krever at vi forstår prosessene og velger riktig tiltak. Alternativt vil både produksjonen og opphopningen av plast øke.

Kilder

Dilkes-Hoffman, L. S., Pratt, S., Laycock, B., Ashworth, P. & Lant, P. A. (2019). Public attitudes towards plastics. Resources, Conservation and Recycling, 147, 227–235. doi:10.1016/j.resconrec.2019.05.005

Fisher, T. H. (2004). What we touch, touches us: Materials, affects, and affordances. Design Issues, 20, 20–31. doi:10.1162/0747936042312066

Horton, A. A., Walton, A., Spurgeon, D. J., Lahive, E. & Svendsen, C. (2017). Microplastics in freshwater and terrestrial environments: Evaluating the current understanding to identify the knowledge gaps and future research priorities. Science of the Total Environment, 586, 127–141. doi:10.1016/j.scitotenv.2017.01.190

Van Lange, P. A. M., Joireman, J., Parks, C. D. & Van Dijk, E. (2013). The psychology of social dilemmas: A review. Organizational Behavior and Human Decision Processes, 120, 125–141. doi:10.1016/j.obhdp.2012.11.003