Se for deg følgende: Du våkner opp til en nydelig dag i Ravenna, en italiensk by ved kysten langs Adriaterhavet.

Du er på toppen av din karriere: Ikke bare er du en respektert akademiker, du innehar også en av landets høyeste politiske stillinger. De to sønnene dine har nettopp blitt forfremmet til konsuler, og du renner over av stolthet.

Kort sagt: Livet smiler.

Når du våkner opp neste dag, er alt sammen revet vekk: Pengene dine er borte. Karrieren din er over. Det er usikkert om du noen gang kommer til å se familien din igjen.

Slik var den fortvilede situasjonen til Boëthius, da han begynte å skrive Filosofiens trøst, et hovedverk i Vestens filosofihistorie.

Det er mye vi fortsatt kan lære om livet, ved å lese om hans heroiske konfrontasjon med skjebnen.

Et komplott

Det var Boëthius’ politiske engasjement som førte til hans dramatiske fall.

Den italienske filosofen levde i en usikker tid (480–524 e.Kr.), i en periode da Vestromerriket nettopp hadde kollapset, og østgoteren Theoderik hersket over Italia.

Det var Theoderik som oppfordret Boëthius til å involvere seg i politikken, men det skulle raskt viste seg at den italienske filosofen ikke var en politiker av natur. Han var en prinsippfast mann og ønsket å styre Italia lik filosofikongene i Platons hovedverk Republikken.

En slik idealisme falt ikke i smak hos landets skruppelløse maktelite, som heller ikke satte pris på Boëthius’ tette bånd med Østromerriket. Det ble derfor planlagt et komplott mot den italienske filosofen.

Det hele endte med at Boëthius ble uskyldig dømt for forræderi – i alle fall om vi skal tro på hans egen beretning.

Skyldig eller uskyldig? Det er det umulig å vite helt sikkert.

Det vi derimot vet med sikkerhet, er at Boëthius ble sendt i eksil til Pavia, utenfor Milano, i påvente av henrettelse.

Overveldet av sorg og bitterhet, og rasende over sin ufortjente skjebne, søkte Boëthius seg mot den eneste formen for trøst som var tilgjengelig: Han dypper pennen i blekkhuset og begynner å skrive seg ut av sorgen.

Et uventet besøk

Boëthius sitter i cellen sin og skriver klagesanger, da en skikkelse manifesterer seg fremfor ham.

Det er en bemerkelsesverdig kvinne, i ett øyeblikk på størrelse med et vanlig menneske, i det neste øyeblikket lik et fjell som ruver over skyene.

Det blendende utseendet hennes er dempet av skitt og smuss, som en vanskjøttet statue. Kjolen hennes er revet i stykker av grådige røvere.

Slik kommer «Fru Filosofi», en personifikasjon av filosofisk visdom, til Boëthius sin sengekant i begynnelsen av boken Filosofiens trøst.

Fru Filosofi forteller at hun ønsker å pleie Boëthius tilbake til helse, men først vil hun stille noen spørsmål for å lande på korrekt diagnose: «Venter du hjelp fra en lege, må du blottlegge ditt sår»1, oppfordrer hun rolig.

Boëthius blottlegger sine sår

Boëthius er sint. Han har alltid vært en trofast tilhenger av Fru Filosofi, og klandrer henne for den fortvilede situasjonen han befinner seg i.

Hvordan kan det ha seg at han, som alltid har vært hennes urokkelige tjener, venter på skarpretteren, mens mennene som dolket ham i ryggen, går fri? Hvorfor skal man strebe etter å være et godt menneske, når kriminelle og korrupte blir belønnet så rikelig?

Fru Filosofi lar seg ikke affisere av slike anklager og lytter tålmodig mens Boëthius beklager seg over verdens forvirrede tilstand: «Han lider av letargi», mumler hun for seg selv, «en sykdom som opptrer hos forvillede ånder. Han har for en stund glemt seg selv».

Heldigvis har Fru Filosofi en medisin som kan hjelpe Boëthius med å finne veien tilbake til sitt sanne jeg.

Filosofiens medisin

Samtale og dialog er botemiddelet som Fru Filosofi ordinerer; virkestoffet er trøstende tanker og nye perspektiver.

Varsomt begynner hun å nyansere og utfordre Boëthius’ forståelse av sin egen situasjon: Finnes det håp – finnes det trøst – selv under slike dystre omstendigheter? Finnes det et glimt av lys som gjør mørket lettere å utstå?

Boëthius skimter enkelte slike lysglimt i en ellers mørk situasjon: Han har fortsatt en hengiven kone og to vellykkede sønner, og en svigerfar som er ved god helse.

Det aller viktigste er kanskje at han har maktet å beholde sin menneskelighet, til tross for umenneskelig behandling.

Det samme kan ikke sies om hans politiske motstandere. Disse mennene har henfalt til atferd som minner mer om ulver og griser, enn om mennesker.

En slik indre fattigdom er, ifølge Fru Filosofi, straff nok i seg selv: «Ved å vende seg til ondskapen har de også tapt sin menneskelige natur», påstår hun.

Skjebnehjulet

Filosofiens medisin er bitter å svelge, men har umiddelbar effekt: Boëthius er klar for en ny fase av behandlingen.

Fru filosofi overbeviser Boëthius om at han må revurdere hva det vil si å leve et fullverdig liv: Samfunnets ordinære måleenheter for suksess – rikdom, makt og berømmelse – er uegnet for å vurdere verdien av et livsløp.

Det er i det hele tatt en illusjon, påstår Fru Filosofi, at slike betingede goder kan definere et menneske: Skjebnen har nemlig fullstendig råderett over makt og rikdom, og hun deler ut og krever tilbake i en og samme vending.

«Fru Fortuna», den romerske skjebnegudinnen, kommer faktisk på besøkt til Boëthius for å minne ham om sin omskiftelige natur. Hun forsvarer sin rett til å dreie «skjebnehjulet», en metafor på livets usikkerhet som var utbredt i antikken og middelalderen:

«(…) dette er det spill jeg uavbrutt spiller: Jeg dreier hjulet hvirvlene rundt og gleder meg over å sette det laveste høyest og det høyeste lavest. Stig opp om du vil, men på ett vilkår, at du ikke regner det som urett å stige ned når mitt spills regler krever det.»

Det nytter altså ikke å rase mot Fru fortuna når lykken snur: Hun er fullstendig regelmessig i sin uregelmessighet. Menneskets utfordring er derfor å akseptere hennes lunefulle vesen.

Dette gjør vi best når vi slutter å hige etter skjebnens eiendeler, og fokuserer på det som ligger innenfor vår egen kontroll: våre handlinger, våre verdier og våre forestillinger.

Boëthius er død, lenge leve Boëthius

Mot slutten av Filosofiens trøst har Boëthius funnet veien tilbake til seg selv, akkurat som Fru Filosofi lovet at han skulle gjøre.

Den italienske filosofen har gjennomgått en indre reise fra desperasjon til verdighet, fra bitterhet til forsoning. Han har funnet en mening i det meningsløse, og forsonet seg med en blodig urettferdig skjebne.

I år 524 ble Boëthius henrettet, men Filosofiens trøst lever fortsatt videre.

Boken til den italienske filosofen skulle bli en av middelalderens mest innflytelsesrike filosofiske og religiøse tekster. Den har blitt stående som et lysende eksempel på individets evne til å heve seg over de mest grusomme omstendigheter.

Kilder

Boethius, A. M. S. & Watts, V. (1999). The consolation of philosophy. London: Penguin Books.

Boëthius, A. M. S. & Kraggerud, E. (1981). Filosofiens trøst. Oslo: Aschehoug.

Marenbon, J. (2009). The Cambridge companion to Boethius. Cambridge: Cambridge University Press.

1. Alle direkte sitater er hentet fra Kraggeruds (1981) oversettelse av Filosofiens trøst. [↩]