Filmen handler om fire lærere og venner som beslutter seg for å teste Finn Skårderuds påståtte teori om at mennesket er født med en halv promille for lite i blodet.
En slik teori har jeg aldri laget. Men jeg har blitt entusiastisk feilsitert.
Jeg skrev i sin tid et essay – forord til en klassisk italiensk bok om vinens psykologi – og hadde noen formuleringer som så ble helt trukket ut av sin sammenheng. Dette har så endt opp i et kreativt manus. Og jeg synes det er en vidunderlig film.
Den italienske forfatteren Edmondo de Amicis sin klassiske bok Om vinens psykologiske virkninger (Valdisholm forlag, 2000) kan leses i sin helhet på nettsiden til Nasjonalbiblioteket. Boken er oversatt til norsk av Tommy Watz (1958–2019).
Nedenfor finner du det originale essayet og forordet.
1.
På en dårlig dag er det lett å tenke seg at mennesket er feil konstruert:
Det tenkes dårlig, og de samme dårlige tankene henger seg opp. Man baksnakker seg selv. Og man roter det til i forhold til andre. En mulig forklaring er at den menneskelige hjernens bark simpelthen er for tynn i forhold til alle de kompliserte oppgaver vi er forventet å mestre som moderne mennesker. Det er fristende med slike enkle forklaringer. Man kunne eksempelvis ha tenkt seg en riktig tykk bark for ikke å falle i alle de vanligste av de mulige fellene i et parforhold.
Så kommer vinen. Etter det første og andre glasset forstår man hva som er den egentlige feilen. Det var dette som manglet. Man slutter raskt at man faktisk er skapt med om lag minus null komma fem i promille. Trist. Etter det første og andre glasset faller alt på plass. Det kjennes riktig. Det flasker seg. «Enhver innvilges en liten seier for selvfølelsen», som det heter i denne boken. Man tilgir. Feilen i konstruksjonen viste seg altså å være en mangel, på nettopp dette stoffet.
Men så blir det galt igjen. Man får bekreftet at konstruksjonen av mennesket er gal. Det er brist på den mekanismen som sier at nå er det passe. For lite risikerer å bli for mye. Bevegelsen mot det gode blir bevegelsen vekk fra det samme. Dette er velkjent inntil det kjedsommelige.
På en god dag kan det arte seg helt annerledes:
I den menneskelige streben etter å finne det optimale nivået av vin, i å løpe frem og tilbake mellom for lite og for mye, kan vi bli kjent med sider av oss selv. Og vi kan ha det riktig fint. Det gjelder især når vi eksperimenter sammen med andre.
Det er denne grunnleggende dobbelte erfaringen som former Edmondo de Amicis’ mer enn hundre år gamle bok om vinens psykologiske virkninger. Man kan godt kalle det vinens ambivalens. Ambivalens kan være stimulerende. For mye ambivalens er handlingslammende. Man blir svimeslått av denne hit-og-dit. Men først og fremst er ambivalensen en uunngåelig erfaring for et moderne menneske. Det handler om at den enkelte selv forventes å skulle husholde livets motsetninger. Mer om dette senere.
2.
Jeg innrømmer gjerne en viss hang til romantikk.
I dette tilfellet er det stedets romantikk. Jeg er overbevist om at noen bøker blir bedre om de blir lest i nærheten av de traktene de ble skrevet. Jeg er like overbevist om at mange viner smaker bedre om de drikkes i nærheten av der de ble dyrket. Jeg gjorde således mine, om ikke dramatiske, anstrengelser for at dette forordet skulle bli til i forbindelse med et opphold på den italienske landsbygda. Med blikket avvekslende ned i boken og utover landskapet kunne jeg bedrive mitt stillesittende feltarbeid om vinens psykologi. Jeg bor i et tidligere kloster. På markene omkring meg blir det dyrket mest av Vernaccia-druen. Av dem lager man hvite viner, som Michelangelo angivelig hadde særlig sans for.
Jeg holder glasset opp mot lyset og ser på det; ikke fordi jeg forsøker meg som vinkjenner som skal prestere noe om kvalitet og opphav. Jeg holder glasset som en del av en naiv manøver. Jeg forsøker om jeg kan avlese noen av vinens psykologiske virkninger – og bivirkninger. Eller mer presist: Jeg forsøker å konsentrere meg. Jeg forsøker å forholde meg til hva Edmondo de Amicis beskrev for mer enn ett hundre år siden. Som ham vil jeg bruke ordet vin i dobbelt forstand: Dels som selve vinen, og dels som et bilde på å bli beruset.
I glasset er det en forunderlig væske. Selv en svært begrenset mengde kan forvandle et menneske dramatisk. Det er en forvandlende substans; for så etter noen timer å forvandle det samme mennesket tilbake, til nesten samme tilstand som for forvandlingen. De Amicis beskriver vinen som
i seg selv en psykologisk foreteelse så merkverdig og så fruktbar for studiet av den menneskelige natur at den aldri vil kunne vies oppmerksomhet nok, verken av filosofen eller av kunstneren.
Jeg har også tatt med meg enda en bok, et stykke støttelitteratur. Det er Fornuftens fantasier av den norske sosialantropologen Tian Sørhaug. Dette er meget stimulerende tekster, blant mye annet om rus og om magi i det moderne. Allerede tittelen sier at vi på rett spor. Den store essayisten Montaigne skrev at vinen ikke bare påvirker fornuften, den endevender den.
Jeg kom frem til at jeg kunne lese Edmondo de Amicis’s bok på to måter:
Første lesemåte: Som en nytelse. Dette er en utmerket, og fullt ut tilfredsstillende lesemåte.
Det er en fornøyelig tekst. Gjenkjennelsene trenger seg på. Jeg har bestemt meg for å ta det for gitt at boken er skrevet av en edru person. Visse beslutninger må man ta. Men emnet har åpenbart smittet forfatteren. Druens prosess er ikke forråtnelse, men foredling via gjæring. De Amicis skriver saklig, men likevel animert. I sine detaljerte beskrivelser om vinens mulige nedslag i følelser og intellekt er han frizzante. Det kiler. I et øyeblikk av språklig latskap kunne man la seg friste til å låne flere av vinsmakingens begreper og anvende dem på teksten: rund, mild, fyldig osv. Men jeg avstår, av stor og forfengelig frykt for det plumpe.
Selv om hans disposisjon, tekstens dramaturgiske bue, er meget klar, blir den aldri brutalt stram. Det flyter lett, uten at han flyter ut. Dette er et alvorlig ment verk, som man må tro at forfatteren har humret til underveis. Så deilig det må ha vært å utpønske slike karakteristikker av rusens faser og rusens personligheter. Jeg liker tankeleken på hvordan han har innhentet sine informasjoner. Jeg ser for meg hvordan han enkelte ganger har sittet og drøyd sitt ene glass, mens han har betraktet nabobordet. Andre ganger har han vært med på drikkelaget, og brukt neste tunge dag til utførlige notater og forsøk på å gjenerindre hva som egentlig skjedde.
Jeg har tatt meg bryet med å lese andre av hans tekster. Og der er det ikke like bevegelig. Han blir både strengere og mer sentimental når det ikke er vinens psykologi som er hans tema.
3.
Andre lesemåte: Som et oppdragende verk.
Det er grunn til å orientere om hvem som har skrevet dette, og hvilken tid det er skrevet i.
Mannen først:
Edmondo de Amicis (1846–1908) ønsket å bidra til orden. Han kom fra Imperia på den italienske Rivieraen. Han valgte en militær karriere. Han ble en skrivende offiser, redaktør for publikasjonen L’Italia militare. Etter tjue år forlot han det militære livet og viet seg til journalistikken. Han utga skissene Vita militare, hvor han forsøkte å vise hvordan kasernene var en god skole i nasjonal dannelse. Han utga også en rekke reisebeskrivelser.
Hans navn i den italienske litteraturhistorien skyldes først og fremst hans Cuore (Hjerte) fra 1886. Etter Collodis Pinocchio er dette en av de aller mest kjente bøkene i det italienske skoleverket. Romanen skildrer utviklingen til en skolegutt. Dette er patriotiske og oppbyggelige tekster, vel søtladne. De Amicis var sosialt engasjert, og sluttet seg til det italienske sosialistpartiet ved dets dannelse i 1891. Andre verker bærer preg av humanisten, men også den strenge oppdrageren.
Tiden: For Italias del spesielt var dette en tid for nasjonal samling, med behov for så vel samlende skikkelser som samlende skrifter.
For Vestens del var dette en tid hvor det indre este. Jeg skal forklare meg.
Når De Amicis kaller sine betraktninger om vinens følger for en psykologi, er det nettopp tidsånden han deler flaske med. Slutten av forrige århundre representerte en betydelig psykologisering av hverdagslivet. Dette kan ikke sees løsrevet fra fornuften. Rasjonelle forklaringer kom i forgrunnen, og religiøse og magiske forklaringer trådte i bakgrunnen. Ytre autoriteter som Gud og Djevel, konger og biskoper vek tilbake. Gud og Djevel døde slett ikke, men ble forvandlet og forflyttet til det indre; de ble til indre egenskaper. Det skjedde en inderliggjøring. Det indre utvider seg. Kampen mellom det gode og onde er nå i større grad blitt til en personlig psykologi, en indre konflikt, den enkeltes ambivalens.
Krav til selvinnsikt og selverkjennelse er ikke moderne fenomener. Men tidligere var selverkjennelsen i form av bekjennelsen, som hos Augustin, et middel for å fremme veien til Gud. I det moderne blir selverkjennelsen, i form av psykologisk innsikt, ikke bare middelet, men også målet. Selverkjennelsen var teologisk motivert, og ble så psykologisk motivert. Mennesket hever seg over Gud, og blir sin egen referanse. En mer melankolsk måte å se det på, er at man blir mer overlatt til seg selv. Kort og godt: mer alene.
Edmondo de Amicis skriver fra en tid hvor det i økende grad blir en personlig oppgave å bevare en psykologisk helhet. Sigmund Freuds samlede verker kan betraktes som pioneraktig portrettkunst av denne homo psychologicus. Det er et følsomt og selvsentrert menneske, årvåkent overfor hva som beveger seg i det. Det psykologiske mennesket er et refleksivt vesen, som stadig må ta stilling til hvem det skal være, og hvordan det skal handle. Et av de store kravene til det nye mennesket er selvkontrollen som skal husholde det hele. Vi er våre egne husdyr.
Selvkontrollen står i et spent forhold til rusen. De Amicis melder seg som veileder i dette landskapet. Han doserer mengde vin og dermed akseptabel grad av beruselse. Han bidrar til å etablere en praktisk moral om passe. Denne boken må således betraktes som en del av vår dannelseslitteratur. Han guider mellom oppløftet og dritings, mellom ære og skam, mellom den gode vinen og den dårlige vinen.
I løpet av de to ukene jeg holdt meg i mitt kloster på den italienske landsbygda, så jeg ikke en eneste full person. Oppdragelsen kan ikke ha vært helt uten effekt.
4.
Jeg kunne også foreslå en tredje lesemåte: Som en nyttig tekst.
Hva mener jeg med nyttig? Jeg mener nyttig i en annen forstand enn oppdragende. Jeg mener at den bidrar til kunnskap og forståelse, endog av vitenskapelig kvalitet. Det fascinerende ved denne teksten er at De Amicis beskriver hva som faktisk skjer med den vindrikkende. Han skriver om beruselsen som faktisk fenomen, om den fenomenale rusen.
Jeg velger å kalle teksten nyttig, fordi, selv om mange av oss av egenerfaring allerede vet hva han skriver om, finnes det få faglige beskrivelser av rusen som sådan. Dette er påfallende. Fra medbrakte Sørhaug har jeg blitt gjort oppmerksom på dette litt rare og sannsynligvis ganske dumme fenomen: Det finnes et betydelig sosialt, moralsk, psykologisk og medisinsk engasjement i rus. Det gjelder rus fremkalt av alt fra kaffe til heroin, fra vin til GHB. Men de skriver ikke om selve rusen. I en meget omfattende internasjonal rusmiddelforskning finnes det få beskrivelser av rusopplevelsen. De skriver om det som kommer før – årsaker – og hva som kommer etter – konsekvensene. Det er sort hull i midten, og hullet er selve den berusete erfaringen. Skal man finne gode rusbeskrivelser, er man som regel henvist til skjønnlitteraturen.
Om man virkelig er interessert i rusen fra en bekymret posisjon, måtte det være av interesse å se på selve erfaringen, på dens innhold og mening. En slik berøringsangst for selve erfaringen må undergrave forståelsen for dens attraksjon. Det er regelrett underlig med en vitenskap som synes å erklære «la oss finne ut av det», men som praktiserer «snakk om noe annet». Én mulig fortolkning av en slik «double-bind» er at vi faktisk ikke trenger beskrivelsene. Vi vet det selv, fordi beruselse er en slik grunnleggende allmenn erfaring. Vinen og beruselsen er dyp, taus kunnskap.
En annen fortolkning er at beruselse tilhører ett av våre viktige – og få? – tabuer.
Skal vi snakke om vinen som noe positivt, skal det gjerne være som en kultursyssel, som enologi, «en slags vinflaskenes bibliofile», som noe nesten nyttig som ligner arbeid, og ikke fordi det er deilig å bli passe beruset sammen med gode venner. Det er alltid svært tilfredsstillende med omfattende kunnskap. Det er en glede i seg selv, enten området for kunnskap er vin eller tanglopper. Men jeg kan ikke tenke meg annet enn at de mange vinklubbers insisterende interesse for årgang og jordsmonn er et mildt skambelagt og forhåpningsvis litt ironisk kamuflasjerituale for den faktiske gleden over å drikke sammen. Det finnes selvfølgelig ikke brusklubber.
Fra Sørhaug tar jeg også med meg observasjonen av at de som reklamerer for alkohol, der hvor det fortsatt er lov, anvender folk som er «nærmest pinlig edru». Det er slett ikke slik at jeg ønsker alkoholreklame, eller at jeg ønsker bilder av fulle folk, men jeg interesserer meg for tausheten. Åpenlyst språk og åpenlyse bilder av en delvis tabuisert rus utløser skyldfølelse, for de mange som går under i misbruk. Og det utløser skamfølelse, for å tulle med den attraktive selvkontrollen.
Edmondo de Amicis hjelper oss med å fylle hullet. Hans tekst gir oss de nødvendige beskrivelsene av faser og tilstander i vinen som psykologisk prosess. Det er meget fristende å utrope ham til en pioner. Hedersordene sitter løst en mørk kveld ved klosteret. Flaggermus kretser omkring utelampen, slik alkoholikerne svermer omkring polutsalget. Ildfluene er små undere, og jeg smaker for første gang en hvitvin av en sort drue, en uva nera.
5.
De første delene av denne boken er detaljerte beskrivelser av vinens virkninger. Fremstillingen følger promillen. Han viser mesterlig vinens fundamentalt ambivalente karakter. Om vinen blir farlig og giftig, er det intimt forbundet med at den er så saliggjørende god. Han tydeliggjør mange av rusens fortrinn. Kropp og sjel smelter sammen, selvtilliten vokser i takt med at bekymringene avtar, utenkte tanker blir forløst, den sjenerte blir løslatt fra sine hemninger.
Med mine egne, og ikke De Amicis’ ord, har jeg lyst til å anvende ordet grandiositet som én mulig effekt av vinen.Vinen leder oss psykologisk i flere retninger; ut i livet, men også tilbake til barnet. Den er en regresjon. Barnet er mer primitivt enn den voksne, i den forstand at polene i våre sjeleliv ennå ikke har rukket å bli brutt ned og smeltet sammen til «et modent selv», rede til kompromisser. Hos barnet ruver allmaktsfantasiene sammen med avmaktsfantasiene. Barnet med sin totale avhengighet er den fremste til å skape storhetsfantasier. Barnet har en fantastisk tro: illusjonen om seg selv. Fantasiene hjelper barnet til å bli større, fordi de benekter hvor lite barnet faktisk er. Om barnet hadde hatt realistiske forestillinger om sin hjelpeløshet, hadde det ikke orket å vokse opp. Fantasiene er derfor på samme tid helt sanne og helt usanne.
Vinen kan sette oss i kontakt med denne deilige storhetsfølelsen. Tenk på alt hva jeg kan klare. Det er ikke rart det drikkes.
6.
Listen over fortrinn kan forlenges. De Amicis skriver spesifikt om kunstneren, vinen og kreativiteten.
Jeg er overbevist om at en del av vår sivilisasjons store oppdagelser og store verk har fått forløsende hjelp av vinen. Men jeg er like overbevist om at det er den edrue som må foredle de plutselige innsiktene. Enhver som har forsøkt å dikte med vin som assistent, kjenner den lykksaliggjørende kreativiteten; som neste dag fremstår som det reneste vås. Bare den som har vært illusjonert, kan bli så voldsomt desillusjonert. Lystfølelsen har vært næret av noe som kan ha vært reelt, men det har som regel handlet mest om manglende selvkritikk.
Jeg har hørt, eller kanskje jeg har lest eller drømt, eller kanskje jeg selv har funnet på, følgende anekdote om Johan Borgen:
Når han skrev om kvelden og utover natten, var det gjerne med vin til. Neste dag tok han for seg arkene og klippet bakfra, der han mente vrøvlet tok over. Men som De Amicis så korrekt beskriver, med henvisning til en ikke navngitt moralist, er et hederlig menneske aldri så ubetinget «moralsk» som dagen etter. Blir man for streng? Med andre ord: Klippet Johan Borgen på rett sted? Kanskje han klippet for mye. De tre bøkene om Lillelord er for meg noe av det største som er skrevet i vårt land. En kveld i klosteret ble jeg litt skremt ved tanken på hvem Lillelord kunne ha blitt.
Så beveger Edmondo de Amicis’s tekst seg over mot overdrivelsen, og det fortvilte punktet som heter «dagen derpå».
7.
Etter dette følger en rekke typologier: Hvordan forskjellige personligheter kan reagere på vinen. Her beskrives den innbilte duellant, d’Artagnan for en kveld, den erotisk berusete, den impotente forfører, den sjenerøse, den servilt begeistrede, kverulanten, melankolikeren osv. Igjen utfordrer De Amicis til selvransakelsen: Hvem ligner jeg mest på? Den kranglevorne, eller den sentimentale bekjenneren?
Så blir det enda mer vin. Og oppdrageren kommer tydeligere til syne. Men samtidig blir forfatteren for alvor psykolog, i betydningen å psykologisere over de forskjelliges motiv for å drikke seg vekk fra hverdagen.
Til klosteret har det kommet nye gjester. En av dem er en venninne. Hun kom fredag kveld, rett fra arbeidet. Neste morgen tok vi en løpetur sammen. Starten var litt tung for henne. Hun sa: «I går drakk jeg ikke vin for å bli glad. Jeg drakk for å bli slått ut. Jeg trengte det.»
Beruselsen har sitt åpenbare – og historisk meget velkjente – samliv med religiøse ritualer. Rus er ekstase og kontakt med åndene. Men den moderne mann Edmondo de Amicis, som skal være med å bygge fremtidens Italia og Europa, berører ikke religionen. Han er opptatt av den verdslige rusen. Han vier seg til intellekt og følelser. Slik sett er han i samme profesjon som meg. Men som en ikke-troende, som nå holder til i et tidligere kloster, blir jeg opptatt av at vi kanskje skal trekke med oss noen religiøse betraktninger om vinen inn i det verdslige.
Jeg stirrer på glasset og mener å se både kjemi og magi. Vi overdriver når vi avskriver det religiøse i det moderne. Jeg sitter på et tidligere kloster og tenker at religiøst og verdslig selvfølgelig ikke er to atskilte verdener, men den samme verden som blir atskilt ved forskjellige språk. I det religiøse finnes «det hellige». Om vi skal oversette det hellige til verdslig, kan det bli til ”det som er atskilt fra hverdagen”. Eller med sosiologen Durkheim/Sørhaug: «det som er satt til side og forbudt».
Vinen er i en slik forstand hellig fordi den er en unntakstilstand. Den skaper et atskilt rom i hverdagen. I stedet for å snakke om det hellige, snakker vi i det verdslige om «time-out». «Time-out» sier noe om at «time-in» er anstrengende. «Time-out» har synonymer i ord som fri, pause, retrett, refleksjon, alternativ – og fred. Det er all grunn til at rusopplevelser vil bli økende populært i en fremtidig kultur, da både arbeidets krav til effektivitet og fritidens krav til å realisere seg selv, skape seg selv og reflektere over seg selv som produkt, gir få legitime rom for tilbaketrekning.
Ved å se omkring meg, blir jeg minnet på at klosteret i sin tid var et legitimt rom for å melde seg ut. I dag er sykdom ett av få slike rom. Det er ofte en god nok unnskyldning å være syk. Det forklarer noe om hvorfor sykdom er så populært; utover det fenomen at man ofte faktisk er syk når man føler seg syk.
Og altså rusen. Men hvor mye «time-out» er det legitimt å ruse seg til?
Hos Tian Sørhaug leser jeg: «… rus ser ut til å være et regeldefinert regelbrudd, en slags lovlig ulovlighet. Det er nøyaktig definert hvilke grenser som kan brytes og hvordan.» Edmondo de Amicis er altså en av de som har vært med på å sette navn på slike normer, om hva som er passe.
Den delvise tabuisering av vinen handler om at vinen er opprørsk fordi den er en logisk motsats til arbeidet. Og til nytten. Dette bidrar til vinens paradoksale nytte i våre liv.
Den blir nyttig fordi den motarbeider nytten. Med andre ord: Den gir oss noe vi trenger.
Et annet forhold er vin-kjærlighet. Vin er tull, og kjærlighet er tull; ikke fordi det er tull som sådan, men fordi det tuller det til for oss. Vinen er en halv galskap, og slik ligner den forelskelsen. Forelskelsen er bare en halv, og ikke en hel galskap, fordi man så godt vet at man er «ute av seg selv». Vinens popularitet handler om dette logiske slektskapet med den ulogiske forelskelsen. Vinen minner oss om kjærligheten. Slik er den magi. Men om vi skulle begå den feil å forelske oss i selve vinen i stedet for den andre, blir vi minnet om at den er svært mye kjemi. Vi kommer ikke unna forskjellen på å kysse den andres munn og en flasketut.
Vinen er verdslig hellig – «det som er satt til side og forbudt» – fordi den undergraver selvkontrollen. Det trenger vi også. Akk, denne utmattende selvkontrollen. Det psykologiske mennesket, som kjenner etter, kan kjenne belastningene av å ha inderliggjort så mange av kulturens motsetninger. Det er slitsomt å være så mye selv; selvrealisering, selvinnsikt, selvstendig, selvhjelp. Det er åpenbart at rus vil bli en etterspurt fremtidig vare.
8.
Det er én mangel i De Amicis’ tekst.
Han skriver fra en tid hvor psykologien var en gryende vitenskap om hva som skjulte seg i den enkelte, i individet. I løpet av vårt århundre har vi i økende grad blitt opptatt av det som ikke bare skjer inne i, det isolerte selvet, men også mellom, det relasjonelle selvet. Han skriver lite om vinen og de andre. Det er ikke til å undres over, altså gitt hans tid, at han ikke skildrer vinens gruppepsykologi. Men dette er like fullt en mangel for dagens leser.
Vi drikker ofte ikke vin alene. Mange vil i hvert fall mene at man helst ikke bør drikke alene. Å dele vinen vil ofte være knyttet til felles glede. Men også mer enn det: Å dele vinen er mer enn å dele maten. Fordi vinen er en forandrende substans, handler det om å dele risiko. Man våger i felleskap å «vise mer av seg selv», sette «innside» mot «innside», og sammen ta del i en form for mellommenneskelig innvielsesrituale.
Identitet handler om å definere grenser, mellom å kjenne hva som er innside og utside. Vin er en grenseoppløsende væske, som dermed kan true identiteter, men også styrke dem ved å åpne opp for andre. I dette bokstavelig talt utflytende landskapet, har mange bånd blitt styrket; og selvfølgelig en del ødelagt.
I et slikt perspektiv er det den edru gjesten som er den svikefulle. Vann- og brusdrikkerne ødelegger stemningen. De forræderske edru unndrar seg en fortrolighet.
9.
Tilbake til klosteret:
Reisen er over. Jeg skal hjem. Jeg vet at vinen vil smake noe annerledes der.
Og det er finale hos Edmondo de Amicis. Før slutten lager han et sterkt advarende, men dog omsorgsfullt portrett av drankeren. Drankeren er en person rammet av sjelelig latskap. Så summerer han opp. Han søker balansen mellom den gode og den dårlige vinen. Han ønsker oss inn på den aristoteliske «gyldne middelvei». Og selvfølgelig ønsker vi å være enige. Han forsøker å finne den ideelle vinen som er identisk med gleden: Den passe forskjellen som lager en forskjell.
Aller siste dag har jeg lagt inn i et besøk i den mest sjarmerende pizzicheriaen i byen, fetevarehandelen hos mannen med den store barten og smaksprøver på så vel skinke som ost og vin. Jeg er litt skuffet over at han ikke kjenner meg igjen etter flere besøk hvor jeg har kjøpt hans pecorinoost. Jeg tenker at den psykologiske leken om vin bør fortsette. Jeg ber om at han komponerer en kasse han mener passer til min personlighet. Han tok seg god tid, kikket av og til ertende diagnostisk på meg, og moret seg åpenbart med å late som om han måtte anstrenge seg.
Mens jeg ventet, hadde jeg fått et lite glass vino santo – hellig vin – og den for Toscana obligatorisk tilhørende harde mandelkjeksen. Kjeksen skal bløtgjøres i vinen. Med den forførende kjeksen i munnen kom jeg på at Edmondo de Amicis ikke skriver om at vi drikker vinen også fordi det smaker godt.