Seneca var, som Marcus Aurelius og Epiktet, en tilhenger av den stoiske skolen innenfor hellenistisk filosofi. Som en god stoiker argumenterte han derfor overbevisende for et enkelt liv, hvor makt, rikdom og berømmelse betyr mindre enn ingenting.
Et slikt kompromissløst standpunkt er i seg selv beundringsverdig, men mister mye av sin betydning når vi vet at Seneca var blant de rikeste, mektigste og mest berømte borgerne i hele Romerriket.
Senere generasjoner har ikke nølt med å peke ut dette motsetningsforholdet mellom liv og lære. Ettertiden har derimot vært villige til å tilgi den romerske statsmannen fordi han skrev så ubeskrivelig vakkert om menneskets eksistensielle grunnvilkår.
Seneca var nemlig en førsteklasses litterat. Han regnes fremdeles for å være en ruvende skikkelse innenfor vestens litteraturhistorie, og er en av de fremste representantene for sølvalderen i romersk litteratur: En tilhørighet som er spesielt passende fordi ord og setninger flyter som sølv fra pennen til den romerske statsmannen.
En slik tiltalende anvendelse av språket var ikke tilfeldig: Seneca var nemlig overbevist om at alle filosofer burde benytte en vakker og elegant uttrykksform for å slynge ut sitt budskap med større kraft – akkurat som et prosjektil som forlater skribentens hånd og rammer leserens hjerte.
Strategien til Seneca fungerte åpenbart godt: Snaue to tusen år etter hans død er det fortsatt vanskelig være uberørt i møte med hans filosofiske livsanskuelser.
Her er tre råd fra Seneca, mannen som evnet å overbevise alle foruten seg selv:
- Tid er penger, men penger er ikke tid.
- Følg med på andre, men ikke bli en følger.
- Konkurrer mot deg selv, ikke mot andre.
La oss se nærmere på disse tre rådene i tur og orden.
1. Tid er penger, men penger er ikke tid
Få ting er rettferdig fordelt her i verden, men tid må vel kunne sies å være en av dem? Du vil aldri kunne kjøpe deg flere timer i døgnet uansett hvor mange penger du har til rådighet: Ett minutt er fortsatt 60 sekunder enten du heter Petter Stordalen eller Petter Uteligger.
Dette gjør tiden vår til en av de mest dyrebare eiendelene vi er i besittelse av. Ja, for vi eier faktisk vår egen tid, selv om det ikke alltid kjennes slik ut. Seneca uttrykker derimot stor overraskelse over hvor lettsindige vi forvalter denne verdifulle ressursen: Det finnes knapt noe som opptar den opptatte mann mindre, hevder den romerske statsmannen. Han skriver følgende:
Many times I am surprised when I see some men seeking the time of others and those being asked most compliant; both parties are concentrating on why the request for time was made, neither on the time itself: it is as if nothing is being sought, nothing given. It is the most valuable commodity of all which is at stake; but it escapes their attention because it is a thing without bodily form, because it does not present itself to their sight, and that is why they value it so cheaply, or rather give it no value whatever. (…) no one puts a value on time; people use it indiscriminately, as if it cost nothing.1
Seneca hevder at vi blir forledet av det faktum at vi ikke vet hvor mye tid vi har til rådighet i løpet av livet: Vi blir lurt til å tenke at timer og minutter strømmer fra en uuttømmelig kilde, fordi vi ikke er i stand til å observere tiden som ankommer, på samme måte som vi er i stand til å observere tiden som allerede har passert. Hvis vi, på forhånd, hadde vært kjent med vår egen dødsdag, ville vi neppe brukt tiden vår på samme måte.
Ifølge Seneca er det derfor et utbredt problem at vi utsetter å leve til mesteparten av livet allerede har passert. Den romerske statsmannen hevder nemlig at det finnes en vesensforskjell mellom «å leve» og «å eksistere»: Du kan altså leve kort, men eksistere lenge; og du kan leve lenge, men eksistere kort.
Hvis vi virkelig ønsker å leve et fullverdig liv, er det derfor nødvendig at vi prioriterer tiden vår på en klok måte: Ved å unngå å sløse med den knappe tiden som er oss tilmålt, kan vi sørge for at livet vårt aldri blir kort, selv om tiden vår er aldri så knapp.
2. Følg med på andre, men ikke bli en følger
Vi mennesker lærer av erfaringene til andre mennesker. Ved å dele kunnskap, og observere konsekvensene av andres handlinger, blir vi selv klokere: Dum er nemlig den som bare lærer av sine egne feil.
Det blir derimot fort en hemsko for personlig utvikling om vi alltid underkaster oss flertallets meninger om hva som er rett og galt: Hva vil skje når flertallet faktisk tar feil? Hva vil skje når løsningen som er klokest for de fleste, ikke er klokest for deg?
Seneca advarer oss mot å forlate vår egen dømmekraft til fordel for populære oppfatninger – sinnet må «reddes fra folkemengden», hevder han. I en avhandling om det gode skriver Seneca følgende:
(…) the most well-trodden and frequented paths prove the most deceptive. Accordingly, the most important point to stress is that we should not, like sheep, follow the herd of creatures in front of us, making our way where others go (…).
Den romerske statsmannen er langt ifra den eneste som har advart oss mot konformitet og gruppetenking: Friedrich Nietzsche advarte i sin tid mot «flokken» og Martin Heidegger advarte mot det han kalte «de’et».
Alle disse tenkerne mente at vår individuelle visdom, kreativitet og livskraft står i fare for å drukne i folkehavet som omringer oss: «Vær uenig med meg, slik at vi kan være to personer», skriver Seneca. Det finnes en dyp sannhet i dette utsagnet.
Den romerske statsmannen sammenligner livet med en tur langs stranden. Det er opp til hver enkelt av oss å stake ut en kurs over sandbankene og stole på at vi selv vet hvor vi ønsker å ende opp.
Fremmede fotspor kommer til å bevege seg på kryss og tvers av stien vi har valgt oss ut, men vi kan ikke la oss forstyrre av dette. Hvis vi begynner å følge etter forsporene til en annen kvinne vil vi alltid miste vår egen vei her i livet. Da risikerer vi å leve et liv som ikke er vårt eget.
3. Konkurrer mot deg selv, ikke mot andre
«Sammenligning er roten til alt ondt», lyder et populært ordtak innenfor psykologien. Seneca hadde nok nikket bifallende til dette. Den romerske statsmannen advarte ofte mot farene ved sosial sammenligning. Han skriver blant annet følgende i en filosofisk avhandling om det gode liv:
(…) for you find it advantageous to you that no one should appear to be good, as if another man´s virtue serves as a reproach to all your own faults. With a jealous eye you compare his glorious appearance with your own squalor, failing to understand how much harm you do yourselves by daring to do this.
Når vi forsøker å vurdere vår egenverdi, ved å benytte andre mennesker som en målestokk, blir vi ofte sittende igjen med en følelse av å være små og ubetydelige: Hvem av oss er vel suksessrike i sammenligning med Angela Merkel; intelligente i forhold til Elon Musk?
Det er altså klokt å utvise varsomhet med tanke på når, hvordan og hvorfor vi velger å sammenligne oss med andre mennesker. Likevel er det nyttig å ha en slags standard å måle seg opp mot. Seneca foreslår derfor to former for sosial sammenligning som virker oppbyggende.
Den første tilnærmingen innebærer å sammenligne seg med mennesker som har opplevd større ulykker i livet enn vi selv har gjort. På denne måten vil våre egne velsignelser bli satt i høyrelieff.
Den andre tilnærmingen innebærer å sammenligne sitt nåværende selv, med sitt tidligere selv – altså å være i vennlig konkurranse med sin egen person. Seneca formulerer dette rådet på følgende måte:
When you look at all the people out in front of you, think of all the ones behind you. If you want to feel appreciative where the gods and your life are concerned, just think how many people you´ve outdone. Why be concerned about others, come to that, when you´ve outdone your own self?
Seneca praktiserte øyensynlig sitt eget råd. Hver kveld gjennomførte han en slags psykologisk vareopptelling før han gled inn i søvnens rike: Den romerske statsmannen gransket dagens hendelser, med et oppmerksomt blikk, og spurte seg selv hvordan han kunne bli et bedre menneske den påfølgende dagen.
Dette er en vane som de fleste av oss med hell kan innføre i hverdagen. Seneca påpeker derimot at det er viktig å unngå overdreven strenghet i møte med seg selv. Den romerske statsmannen foreslår følgende tommelfingerregel:
(…) demand of me, not that I should be equal to the best, but that I should be better than the wicked: I am satisfied if each day I make some reduction in the number of my vices and find fault with my mistakes.
En mann av denne verdenen
At Seneca var en klok og nyansert tenker er hevet over tvil, men det er også hevet over tvil at den romerske statsmannen lider av en akutt mangel på etos, eller troverdighet på godt norsk.
Ikke bare var Seneca søkkrik mens han argumenterte for måtehold, han var også en hardnakket «humanist» samtidig som han fungerte som veileder for Nero Claudius Caesar, en av romertidens mest tyranniske keisere.
Hvorfor skal så vi bry oss med å lytte til en mann som ikke tok seg bryet med å lytte til seg selv? Vel, det blir opp til hver enkelt leser å avgjøre.
Det hjelper kanskje å vite at Seneca var smertelig klar over sine egne feil og mangler. Den romerske statsmannen skriver følgende i et brev til sin venn Lucilius:
No, I’m not so shameless as to set about treating people when I’m sick myself. I´m talking to you as I were lying in the same hospital ward, about the illness we´re both suffering from, and passing on some remedies. So listen to me as if I were speaking to myself.
Den romerske statsmannen utviste også en dramatisk troskap til sine egne filosofiske prinsipper ved slutten av livet: Han ble nemlig beordret av keiser Nero, sin tidligere elev, til å ende livet for egen hånd.
Seneca responderte med å legge seg i et badekar og åpne opp sine årer. Slik lå den romerske statsmannen og dikterte en filosofisk avhandling, mens livet ebbet ut av kroppen. Han var fullstendig uanfektet, som en ekte stoiker. I alle fall om vi skal tro på fremstillingen til den romerske historikeren Publius Cornelius Tacitus.
Kilder
Haarberg, J., Selboe, T. & Aarset, H. E. (2007). Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen. Oslo: Universitetsforlaget.
Schiesaro, A. & Bartsch, S. (2015). The Cambridge companion to Seneca. Cambridge: Cambridge University Press.
Seneca, L. A. & Campbell, R. (2004). Letters from a stoic. London: Penguin Books.
Seneca, L. A., Davie, J. & Reinhardt, T. (2008). Dialogues and essays. Oxford: Oxford University Press.
- Alle sitater er hentet fra bøkene Letters from a stoic og Dialouges and essays. Aktuelle sitater har blitt gjengitt på engelsk, da det er vanskelig å oppdrive norske oversettelser av Senecas verker. Den interesserte leser anbefales å oppsøke oversettelsene til Jørgen Fredrik Ording (Skrifter) og Eiliv Skard (Moralske brev til Lucilius). [↩]