Hennes roman Tingenes tilstand forteller om barnet som vokser opp i skyggen av galskap. Dette er en bok som påfallende sterkt beveger meg som leser. Jeg blir berørt av barnet som altfor tidlig blir kastet ut i alvor og omsorg.
Barnet passer på, holder orden, setter markblomster i vaser og julaften spiller hun selv nissen. Mor og datter leker en lek om at barnet er et barn og ikke den mest voksne i forholdet mellom de to.
Moren lever fortsatt. De to har i dag ikke kontakt.
– Det er ikke et én-til-én-forhold boken og mitt liv, selv om kjernen i erfaringen jeg har forsøkt å formidle, er identisk. Man skal ha et ganske godt grep om virkeligheten før man begynner å dikte.
Barnets avhengighet
– Du beskriver hvordan datteren tvinges til å bli kompetent.
– Jo. Men jeg skulle så veldig gjerne vært uten disse erfaringene, sier Sandra Lillebø. – De kommer med en veldig høy pris. For meg var det ikke en modenhet, selv om voksne hyllet det som slik, men en evne til å imitere. Man blir god til å lese hva andre forventer av en. Når man bruker hele livet på å etterligne og å gi et skinn av normalitet, utvikler man ikke seg selv. Har du lest Tove Janssons novelle «Det usynlige barnet»?
– Absolutt. Barnet blir usynlig grunnet mangel på interesse.
– Novellen er veldig beskrivende for min erfaring. Livsfølelsen, huff. Jeg tror at livsfølelsen min var dette fraværet, en manglende påkobling på meg selv. Evnen til å stole på sine egne sanser og sitt eget språk forsvinner.
– Sjelen har sine mangelsykdommer. Den engelske psykoanalytikeren og barnelegen Donald Winnicott skrev om «det falske selvet». Barnet er avhengig og trenger kontakt for enhver pris. Når denne ikke er der, kan det bli ekstra årvåkent for å gi liv til den andre. Slik næres det å være overtilpasset og samtidig dypt utilpass. Vitaliteten dreneres.
– Mangel på vitalitet er et godt ord.
– Det er forskjell på å være i live og å kjenne seg levende.
– Og det er ikke noe romantisk i psykiske lidelser, insisterer Sandra Lillebø.
– Helst skulle jeg ha skrevet om hva som helst annet. Disse sykdommene er utmattende og ødeleggende, og fremfor alt kjedelige. De utarmer først innlevelsen og fantasien, deretter intelligensen. De åpner ikke opp, de stenger bare av.
En grunnleggende mistillit
Sandra Lillebø beskriver nærkontakten med morens psykose:
– Hun kunne være i samme rom, men ikke i samme virkelighet. Vi kan ha forestillinger om psykosen som rablende galskap, som noe spektakulært annerledes. men ofte er det ikke slik. Psykotiske mennesker kan se helt vanlige ut. I vrangforestillinger er det tross alt alltid en kjerne av sannhet, om det er overvåking eller miljøgifter. Det er der det blir virkelig komplisert.
– Det franske «folie à deux» betyr galskap for to. Altså at man gjennom samlivene blir viklet inn i andres vrangforestillinger.
– Til de grader. Barn kan ikke velge å ikke tro på det foreldrene forteller. Barnets lojalitet med dem – og deres forestillinger – er voldsom. Det er først når de kommer ut i verden at de oppdager at deres normalitet ikke var så normal. Jeg brukte veldig lang tid, over 30 år, for å forstå tingenes tilstand.
– Som er romanens tittel: Tingenes tilstand.
– Ja. Mange av mine mors forestillinger har levd i meg langt inn i voksenlivet. Hennes paranoia ble til min mistillit og mistenksomhet. Først nå innser jeg at folk kanskje ikke var så fiendtlig innstilte til meg.
– Ikke så lett å riste av seg.
– Nei, det skal en del til.
Har formet kunstsynet
– Så, spør jeg, hvordan har du kommet deg videre?
– Jeg har gått mye, veldig mye, i terapi. Terapi hjelper, sier man. Ja, det gjør det. Men det kan høres ut som om et mindfulnesskurs i seks uker fikser det hele. Det er ikke slik det funker. Det krever sin tid. Jeg kunne ikke ha sluppet min mor før jeg fikk en annen erfaring av å være elsket.
– Det er ikke alltid det går så bra første gang, i oppveksten. Men så får man en ny sjanse. Til å bli møtt på andre måter.
– Ja. Absolutt. Jeg har lært at profesjonell kjærlighet også er kjærlighet.
– Dette fraværet, fortsetter Sandra Lillebø, – denne fjernheten, etterlot en stor sorg. Jeg var godt voksen før jeg forsto hva ordet sorg betød. Det var da en venninne mistet barnet sitt, og det utløste en enorm reaksjon hos meg, som om det var mitt tap. Etter hvert forsto jeg at jeg lengtet etter en sorg. Men jeg hadde ikke noe objekt å sørge over.
– Én ting er sorgen over å ha mistet noe. «Sort sorg». En annen er sorgen over det man ikke har fått. «Hvit sorg». Den siste er langt mer forvirrende. Er boken din, fortellingen om mor og datter, nå blitt dette objektet som du kan sørge over?
– Ja, det er den. Og jeg har for aller første gang i livet begynt å savne henne. Det kjennes godt.
– Mine erfaringer har formet mitt kunstsyn, fortsetter Sandra Lillebø.
– Det må du utdype.
– Kunsten skal helst være original og nyskapende, men vi må også se betydningene av klisjeene. Hva skulle vi holde oss fast i, om vi ikke hadde dem? Jeg er opptatt av språk og kunst som er avklart, rent og enkelt. Min hverdag har vært så absurd og surrealistisk at jeg ikke så lett har sett hva som er interessant eller morsomt med absurdisme og surrealisme. Jeg misliker kunst som med vilje gjør seg vanskelig tilgjengelig.
– Kunsten skal først og fremst være fri. Den kan overskride noen grenser så sant noen passer på at det finnes grenser. Kunsten kan ikke være amoralsk, men den kan noen ganger være umoralsk. Jeg ser selvfølgelig noen etiske innvendinger mot å skrive om min mor slik jeg gjør. Men det valget har jeg altså tatt.
Å vite hva glede er
– Hva vil denne boken gjøre med deg som forfatter fremover?
– Hadde jeg ikke skrevet dette, ville jeg aldri få skrevet mer. Det er helt sant. Jeg kunne skrive dette fordi jeg for første gang opplevde å stole på mine egne ord. Det er helt avgjørende for meg, både som forfatter og som menneske. Jeg har gått gjennom livet og følt meg utrolig dum. Det var en manglende kontakt mellom verden og språket mitt. Jeg visste om ordene, kjente dem utenat, men erfarte ikke hva de betydde. Sorg? Å bli elsket? Savn? Det fantes ikke et jeg som samlet det hele. Nå har jeg klart å koble mitt eget språk til virkeligheten.
– Og det er bare en stor GLEDE. Nå vet jeg hva glede er.
– Jo. Og du ser virkelig glad ut. Og det smitter virkelig.
– Før visste jeg ikke hva glede var. Jeg kunne det rent teoretisk, jeg visste hva det var om jeg så det på et bilde. Men jeg kjente det ikke. før nå. Er ikke det fantastisk?
Sandra Lillebø er en norsk forfatter, født i 1978 i Ålesund og bosatt i Bergen. Hun debuterte som forfatter i 2011 med diktsamlingen Navnet på den ensomme er frigitt. I 2016 kom hennes andre bok, diktsamlingen Alt skal skinne og blø. Tingenes tilstand er hennes første roman.
Finn Skårderud er professor, psykiater, forfatter og stifter av Villa SULT.
