Når vi blir født, er vi utstyrt med det som skal til for å utvikle en personlighet i samspill med det miljøet vi fødes inn i. Vi styrer omgivelsene så godt vi kan for at de skal bli så tilpasset oss som mulig – gitt de evnene vi har, og i hvor stor grad miljøet vi er i, kan endres.

Vi gjennomgår en lang og møysommelig prosess mot å bli den vi vokser opp til å bli og skal fortsette å være.

I løpet av barndom og oppvekst formes personligheten. Vi gjør ting vi liker, vi oppsøker venner som ligner oss så mye som mulig, vi prøver ut forskjellige ting – og blir etter hvert kjent med hva vi liker å gjøre, hva vi ikke liker å gjøre, og hvordan vi liker å bli utfordret. Det som ser ut til å ha størst betydning for å endre personlighet, er begrensinger som traumer, misbruk og feilernæring.

Vi prøver å være så ulike foreldrene våre som vi kan, og vi forsøker å spille på de ulikhetene vi har med søsknene våre: Eneggede tvillinger som vokser opp hver for seg, blir faktisk likere hverandre enn eneggede tvillinger som vokser opp sammen. Det kan høres rart ut – men forskningen viser at det er sånn.

En mulig forklaring er at det har en evolusjonær gevinst å skille seg ut. Er søsken for like, kan de ende opp med å konkurrere om de samme ressursene i stedet for å velge ulike ressurser? Det overraskende funnet om tvillingers likhet avhengig av om de vokser opp sammen eller hver for seg, viser også hvor stor betydning genene har for hvordan vi påvirker miljøet.

Hva er arvbarhet?

Når vi flytter hjemmefra, begynner vi å ligne mer på våre foreldre – arvbarhet av personlighet øker med alderen. Etter at vi er ca. tredve år, forandrer personligheten vår seg lite – i hvert fall slik den beskrives ut fra Big 5-modellen.

Fra da av antar forskerne at personligheten er så å si stabil. Over tid – også etter vi har fylt 30 år – blir vi litt ryddigere, litt mer avslappet og litt mer sosiale. De fleste av oss, da. Denne forandringen over tid er det også genene som styrer.

Men kan vi forandre oss? Før du bestemmer deg for å prøve å forandre personlighet, kan det være greit å spørre hvorfor. Dersom du ikke er psykopat, er personligheten din antagelig helt i orden – og det er den konklusjonen du sannsynligvis kommer til å trekke, etter å ha prøvd å endre deg.

For selv om personlighet kan forandres – genetisk betyr ikke uforanderlig – så er det vanskelig. Det er ikke som å skifte stil eller musikksmak. Vi snakker om kjernen i deg selv.

Du kan for eksempel endre kroppsform. I teorien skulle det være ganske lett å få en slankere kropp – det er bare å spise mindre og å trene mer, ikke sant? Men hvis du har forsøkt det, så vet du at det er ikke like enkelt som det høres ut. Vektens genetiske arvbarhet er 70 %. Folk klarer likevel å slanke seg, men det koster, og det er vanskelig å forbli på den nye vekten.

Arvbarhet er et øyeblikksbilde

De seinere årene har antall studier innenfor atferdsgenetikk – altså studiet av hvordan gener henger sammen med egenskaper – eksplodert. Det er mange grunner til dette. Én av dem er kartleggingen av det menneskelige arvematerialet, som ble fullført i 2003. En annen er at verden har fått tilgang på raske datamaskiner som kan analysere store mengder av data.

Arvbarheten sier bare svært indirekte noe om hva som kan skje med individer, men først og fremst hva som kan skje med variasjonen i grupper. Hverken hår- eller øyefarge påvirkes av miljøet etter fødselen. Når håret blir mørkere med alderen, er det genetisk bestemt, ikke et resultat av miljø. Selv om arvbarheten av øyefarge er 0,8 og arvbarheten av hårfarge er 0,61, så er ingen av delene noe som kan endres av omgivelsene etter fødselen.

Den genetiske arvbarheten til de personlighetstrekkene som har blitt målt, varierer stort sett mellom 40 og 50 prosent. Arvbarheten til en egenskap (som f.eks. et personlighetstrekk) sier noe om i hvor stor grad avkom ligner på opphav i det miljøet hvor arvbarheten har blitt målt – og sier følgelig ingenting om hvor lett trekket er å endre. Vi vet ikke uten videre hva som skjer med arvbarhet dersom miljøet endres. Arvbarhet er et øyeblikksbilde.

Å endre personlighet er litt av en jobb

Det er vanlig å tenke at siden miljøbidraget er størst, så bør personlighet være lett å endre. Men som vi har sett – det er ikke slik at det genetiske bidraget er fastlåst, og at miljøbidraget representerer det som kan endres i individet.

Noen genetiske disposisjoner reagerer lett på endringer i miljøet, andre gjør det ikke. Vi vet ikke hva som kan endres i et individ, annet enn ved å prøve og se. Og det gjelder hva du kan endre på gruppenivå også.

Hvis du virkelig skal endre personlighet, må du oppholde deg over lengre tid i et miljø hvor det er mye lettere å være den du ønsker å være, enn den du er nå. Og hvor lett er det å finne et sånt miljø? Sånne ressurser er det normalt bare Forsvaret som har, og mange sier at de endrer personlighet under førstegangstjenesten – andre etter å ha vært utvekslingsstudent.

Personlighet er veldig arvelig. Det direkte genetiske bidraget er sjelden over 50 %, men det påvirker også bidraget fra miljøet. Så den faktiske arvbarheten av personlighet er høyere enn det genetiske bidraget. Noen anslår den totale arvbarheten til nærmere 100 % (McCrae & Costa, 2005).

Ja, personlighet kan endres, men det er litt av en jobb. Vil du virkelig det?

Hvordan kan det da ha seg at…?

Søsken av samme foreldre kan bli veldig forskjellige. Hvorfor er ikke søsken likere? En av grunnene er at det genetiske bidraget tross alt varierer. De har bare 50 % av det genetiske materialet til felles. En annen grunn er at miljøet de deler, i liten grad påvirker personligheten. De gjør i stedet hva de kan for å utvikle de forskjellene de har.

Det finnes også svært mange både myter og sannheter om betydningen av hvor du er i søskenrekkefølgen. Det er noe av det som har blitt mest studert innenfor psykologisk forskning. Den østerrikske legen og psykoanalytikeren Alfred Adler (1870–1937) mente at dette var svært viktig.

Men når forskningen slår fast at arvbarhet av personlighet er såpass høy, så vitner det om at muligheten for individuell variasjon i arvbarhet blir lav. Etter hvert som vi blir eldre, øker arvbarheten av personlighet, og den forskjellen man ser mellom søsken, blir mindre.

Gitt at faktorene i Big 5-modellen forklares evolusjonistisk, og et gitt trekk gir suksess, hvorfor vinner ikke ett trekk alltid? Vi vet for eksempel at ekstraversjon er en sosial vinner – hvorfor er ikke da alle født ekstraverte?

Vel, selv om den utadvendte og ekstraverte har sosial suksess og er populær som mulig make, er det ikke alltid ekstraversjon gir reproduktiv gevinst.

Én ting er å ha lett for å få avkom, en annen er at man også må kunne ta vare på dem.

Kilder

McCrae & Costa, (2005). Personality in Adulthood. New York: Guilford.