Å identifisere og plassere minner krever refleksjon og logiske slutninger. Du skal frambringe – og sammenlikne – minner som har det til felles at de er gamle. De er ikke nødvendigvis lett tilgjengelige. Før du gjenkaller noe som helst, må du gjennomføre en serie mentale operasjoner, noen så raske og automatiserte at du neppe kan registrere dem, andre så langsomme og krevende at du kanskje gir opp.
Hvis du har reflektert over spørsmålet før, gjenskaper du kanskje raskt en bestemt episode i ditt indre, en som du allerede har kategorisert under merkelappen «eldst». Trolig dreier det seg om et fragmentarisk barndomsminne, et bruddstykke fra en forgangen tid.
Du kan sannsynligvis resonnere deg til ytterligere informasjon, men den faller gjerne utenfor selve sanseopplevelsen og er noe du legger til i ettertid.
Hvorfor husker du akkurat dette øyeblikket og ikke hva som skjedde forut og etterpå? Var opplevelsen spesielt minneverdig – eller kanskje ikke? Det er uklart om du har gravd fram det eldste hukommelsessporet, om du kan vite hvor gammel du var.
Spørsmålet om ditt eldste minne starter kanskje en større prosess som jobber videre i det ubevisste. Om den ene episoden etter den andre melder seg i løpet av de nærmeste dagene, oppstår nye spørsmål: Ligger det enda flere – og langt eldre – minner der og slumrer i det ubevisste? Er kanskje alt som har skjedd, lagret der inne i hodet et sted? Enkelte hevder med overbevisning å huske sin egen fødsel. I hvilken grad kan vi stole på vår egen hukommelse? Å utforske den kan skape en bedre forståelse av hvem man har vært, og hva man hadde lyst å bli – men også forvirring.
Barndomsglemsel
Eldre minner er notorisk vanskelige å forske på. Enda jeg har sett bilder og hørt historier opp gjennom åra, kan jeg verken huske mormor, som døde det året jeg fylte to, eller farfar, som døde året etter. Gjorde de virkelig så lite inntrykk på meg? Større milepæler i familien gjenkalles generelt bedre, i alle fall av foreldrene.
En amerikansk forskerduo spurte studenter og barn i alderen tre til tolv år om de husket fødselen til en bror eller søster (Sheingold & Tenney, 1982). Studentene og barna, som var fire, seks, åtte eller tolv år, skulle svare på ulike spørsmål, blant annet hvem som passet på dem da mor var på sykehuset, om babyen fikk gaver, og om de selv fikk gaver. Da kunne forskerne i det minste sammenlikne med mødrenes minner, noe som ga en viss kontroll av hvorvidt barna husket riktig.
De som var over tre år da familieforøkelsen fant sted, erindret mye. Det virket som minnene ble vel bevart, for studentene husket like godt som barna. Men de som var godt under tre år da ungen kom til verden, husket lite eller ingenting. Det viser seg at de færreste har bevisste minner fra de to–tre første leveåra, uansett hva man spør om – en tilstand som kalles barndomsamnesi. Hvor ble det av de første åra av livet?
Vi kan snu spørsmålet på hodet ved å gå tilbake til ditt første minne og undersøke hvorfor du fra denne alderen av begynner å huske mer. Selv om de individuelle forskjellene er store, kan vi sannsynligvis fastslå at endringa inntraff da du var mellom halvannet til fem år.
Innkoding, oppbevaring og uthenting
Det kan lønne seg å se på hukommelsen som en rekke forskjellige banker. I så måte spør vi oss hvordan bankene fungerer – hva hukommelse er (stort sett til å stole på), og hva den ikke er (ufeilbarlig).
Hukommelse handler om å holde på informasjon etter at opprinnelig stimulus, hendelse, tanke eller handling er over. Kort sagt om å lære av erfaring. Først må du gjøre innskudd, og det kan skje bevisst eller ubevisst. Så skal informasjonen stå «på konto» over tid før du eventuelt gjør uttak – igjen bevisst eller ubevisst. Det fine med hukommelsesbankene er at uttak ikke reduserer saldoen på kontoen, men tvert imot skaper forrentning.
Dermed kan vi snakke om hukommelsens tre grunnleggende stadier: innkoding, oppbevaring og uthenting.
Noen ganger glemmer du å sette inn informasjon, andre ganger stenger minibanken uventet. Når du har vansker med å huske, skyldes det svikt ved ett eller flere av de tre stadiene.
Det finnes fire vanlige forklaringer på barndomsamnesi. Tre fokuserer på tapt tilgang til (eller blokkering av) informasjon i hukommelsen, den siste vektlegger en kombinasjon av dårlig innlæring og gradvis svinn. Hva skjedde med opplevelsene fra de første leveåra? Ble de aldri ordentlig lagret, tapte vi dem gradvis, eller har vi bare mistet uttakskoden?
Freuds teori om glemsel
Psykoanalysens grunnlegger Sigmund Freud (1856–1939) hevdet at de første minnene er fortrengt, skjøvet under overflaten, av emosjonelle konflikter som truer vårt selvbilde (Freud, 1905/1948). Hos gjennomsnittsmennesket består selvbildet av et knippe gode egenskaper, inkludert følelsen av å være herre i eget hus. Vi utsettes stadig for impulser og erfaringer som utfordrer selvtilliten. De første leveåra får vi ifølge Freud naturlige, men høyst uakseptable seksuelle følelser overfor våre egne foreldre.
De ubevisste impulsene er kjent som Electra- og Ødipus-komplekset. Mens jenter skal takle penismisunnelse overfor far, må gutter bearbeide ønsket om å ta livet av far og gifte seg med mor. Hvis du skulle synes Freuds teori høres søkt ut, kan reaksjonen din leses som en forsvarsmekanisme – du nekter å erkjenne dine egentlige motiver.
Freuds fortrengningsteori er vanskelig å etterprøve vitenskapelig og av hukommelsesforskere lite akseptert som forklaring på barndomsamnesi (Baddeley, 2004). Hvis det er slik at vi fortrenger det som truer vår selvfølelse, hvorfor kverner vi da på pinlige og krenkende opplevelser, og hvorfor er de eldste minnene for noen ofte negative? Dekker de over enda mer traumatiske hendelser?
Fortrengningsteorien virker heller ikke som en fullgod forklaring på senere glemsel: Har du glemt hva du spiste til middag tirsdag for tre uker siden fordi opplevelsen utfordrer din selvbevissthet? Selv om Freuds teori har fått hard medfart, har hukommelsesforskninga vist at vi kan huske ubevisst. Dessuten fikk østerrikeren rett i at emosjoner og selvbilde påvirker hva vi erindrer. Og det kan nok tenkes at vi ubevisst fortrenger, eller bevisst undertrykker enkelte minner. Noen gjør det kanskje mer enn andre.
Blokkering av minner
De senere blokkeringsteoriene – en persepsjonsforklaring og en språkforklaring – har lagt vekt på et av de best bekreftede funn i psykologien, nemlig at kontekst påvirker hva vi husker (Tulving & Thomson, 1973). Det vi til enhver tid klarer å gjenkalle, er til en viss grad situasjonsbestemt – avhengig av miljøet, stemningen eller tankeleiet vi befinner oss i.
En kvinne sto i sin bestemors dødsbo og pakket bort eiendeler. Da hun løftet en vaskebalje, stivnet hun til og måtte sette seg ned. Rått og ubearbeidet, med fornyet mening etter bestemoras død, sprang et minne ut av fortida. Hun hadde holdt samme vaskebalje som barn da hun hjalp bestemora med å ta ned klær fra tørkestativet i hagen. Hun kunne ikke huske å ha tenkt på hendelsen før.
Det opprinnelige minnet var hverdagslig. Men den første gjenkallinga skapte en følelsesmessig reaksjon. Siden har erindringa vært lett tilgjengelig – hun opplever den som sin eldste, innkapslet i en nyere hendelse. Hvis hun ikke hadde besøkt bestemoras hjem i voksen alder og løftet vaskebaljen, ville hun kanskje aldri ha kommet på opplevelsen. Ethvert sted som du ikke har besøkt på en stund, vil trolig vekke til live minner fra samme plass. Du husker flere barndomsminner hvis du oppsøker barndomshjemmet.
Blokkeringsteoriene innebærer at vi sitter på episodiske minner som vi ikke lenger er i stand til å gjenkalle. Persepsjonsforklaringa framhever at måten vi ser på verden som voksne, er fundamentalt ulik måten vi erfarte verden på som barn (Schachtel, 1947). Kontekstforandringa er så omfattende at døra til de aller eldste minnene stort sett er låst.
Språkforklaringa på sin side legger vekt på at språktilegnelsen forandrer hjernens organisering, og dermed hvordan vi lokaliserer minner (Nelson, 1993). Ifølge sistnevnte teori skygger språket for førspråklige erfaringer. Anekdotiske beretninger tyder på at dersom kontekstforklaringa stemmer, er overgangen fra en kontekst til en annen trolig flytende. En datter fortalte om en førspråklig opplevelse. Mora gjenkjente straks episoden og kunne ikke huske at de hadde snakket om hendelsen før. Siden har jenta glemt både minnet og gjenfortellinga.
Episodisk hukommelse
En fjerde teori, som har økende empirisk støtte, fokuserer på at episodiske erindringer skiller seg fra andre typer hukommelse (Mishkin, Malamut & Bechevalier, 1984). Konsolideringa av selvbiografiske minner beror på bestemte deler av storehjernen, spesielt hippocampus i de indre temporallappene.
Hippocampus, dets nærliggende områder og forgreininger til resten av hjernen er langt fra ferdigutviklet ved fødselen. Selv om de fleste nervecellene er på plass, vokser forbindelsene radig i løpet av de første leveåra. Først i treårsalderen ser nervekretsene ut til å ha modnet i så sterk grad at episodiske minner blir sittende. Til tross for at minnene har dårligere holdbarhet, ser småbarn ut til å kunne tilegne seg episodiske hukommelsesspor også før de fyller tre år.
Ei amerikansk jente, Emily, pleide å snakke seg selv i søvn (Nelson, 2006). Fra hun var 21 til hun var 36 måneder ble kveldsmonologene tatt opp på bånd og analysert, og en mengde erindringer ble dokumentert, gjerne fra samme dag eller dagen i forveien. Stort sett holdt hun seg til ferske småepisoder, som at noen hadde kranglet i en lekegruppe. Store merkedager som julaften var hun mindre opptatt av, men tidvis bablet hun om hendelser som, ifølge foreldrene, strakte seg så langt som seks måneder tilbake i tid. Men omfanget av barndomsamnesi tyder på at småungers episodiske minner sitter løsere og glemmes raskere enn hos voksne.
Hippocampusbasert hukommelse er bare et av flere typer minner hjernen er utstyrt med. Selv om vi glemmer tidlige hendelser, har vi overraskende mange andre måter å tilegne oss informasjon og ferdigheter på. Spedbarn utvikler raskt emosjonell tilknytning, motorikk og evne til å gjenkjenne ansikter og stemmer. Vonde opplevelser og den kjærlighet vi blir møtt med, setter små og store spor, og det kan være vanskelig å tolke atferd og avgjøre hva slags hukommelse den støtter seg til – om den er episodisk eller har en annen form. Å huske hvor gjenstander er gjemt, for eksempel, kan bero på prosedural, romlig, semantisk eller episodisk hukommelse.
Minners tilgjengelighet
Generelt fester emosjonelt gripende begivenheter seg bedre enn følelsesmessig nøytrale hendelser, som trolig er sterkt underrepresenterte i hukommelsen, som trolig er sterkt underrepresenterte i hukommelsen, ettersom de fleste hendelser neppe vekker de helt store følelsene. En klassisk, amerikansk spørreundersøkelse indikerer at 20 prosent av episodiske minner er nøytrale, 30 prosent er negative, mens hele halvparten er positive (Waldfogel, 1948).
Hvis det skulle være slik at tida leger alle sår, og negative minner i større grad fortrenges eller omfortolkes over tid, høres det mye ut at én av tre opplevelser huskes som negativ. Grunnstemninga, i hvor stor grad munterheten rår til daglig, påvirker hvilke minner som til enhver tid er tilgjengelige.
Undersøkelser tyder på at det store flertallet er rimelig tilfreds med egne liv, og da er det kanskje ikke så rart at gjennomsnittsmennesket helst husker positive opplevelser. Hvis du er i godt humør, får du lettere tilgang til positive minner. Hvis du er i godt humør, får du lettere tilgang til positive minner. Og når du først er i dårlig humør, er det enklere å gjenkalle negative opplevelser.
Hvis et parforhold går i oppløsning, dominerer gjerne de negative følelsene – og dermed de negative minnene som bekrefter grunnstemninga og den følelsesmessige konklusjonen. Når du har fått bruddet litt på avstand, og de gamle hendelsene er gått i glemmeboka, lurer du kanskje på hva som var grunnen til at dere slo opp. Det kan være fristende å gi gammelkjæresten en sjanse til. Hvis det skjærer seg for annen gang, spretter kanskje de gamle minnene fram som troll i eske.
Konteksteffekten virker på mange måter. Når du er sober, husker du færre episoder fra da du var full, og omvendt. Du kan altså drikke for å glemme hverdagen som edru. Og når du drikker, vekkes i stedet festminner til live fordi omstendighetene likner. Deprimerte mennesker sliter med å huske positive opplevelser. Det er mulig at de opplever tristere ting enn flertallet, at de har god grunn til ikke å huske noe gledesvekkende. Samtidig varierer gjerne depresjonen i løpet av dagen. Enkelte er mest nedtrykte om morgenen, og de har lettere for å huske positive hendelser senere på dagen (Clark & Teasdale, 1982). Det tyder på at konteksteffekten spiller inn.
Den kan utløse en ond sirkel der depresjonen opprettholdes og forsterkes. Når du husker en trist hendelse, påvirker det humøret, og du husker lettere andre hendelser som bekrefter følelsen av håpløshet. Personer med bipolar lidelse har sterke humørsvingninger fra depresjon til mani. I sine depressive perioder har de problemer med å huske eksempler på hvor de selv lykkes, får ting til og har noe å være stolt av. I sine maniske perioder sliter de derimot med omvendt problem – å huske eksempler på egne begrensninger (Eich, Macaulay & Lam, 1997).
Intense minner
Enten vi husker hvorfor eller ei, vil vi ha en tendens til å gjenta atferd som belønnes og unngå stimuli og handlinger vi har lært å assosiere med frykt og smerte. Betinging kalles disse formene for læring, som også finnes hos dyr. Brent barn skyr ilden, heter ordtaket. Jeg husker ikke all iskremen jeg spiste før den ene jeg innbiller meg å ha klint utover buksebeinet til en forbipasserende mann. Jeg husker heller ikke all isen jeg har spist siden. Til gjengjeld har jeg, så vidt jeg husker, ikke sølt mer is på folk.
Et lite senter dypt inni hjernen, amygdala, ser ut til å være velutviklet allerede ved fødselen. Amygdala er blant annet forbundet med redsel og læring av frykt.
Amygdala modulerer aktiviteten i hippocampus på en måte som skaper skarpere, mer intense minner (LeDoux, 1998). I den siste perioden før hippocampus klarer å konsolidere minner på egen hånd, vil signaler fra amygdala kunne være dråpen som får enkeltminner til å sette seg. I ettertid er det nesten som om amygdala bruker blitz for å lyse opp kroker i en ellers dunkel fortid. Du husker ikke nødvendigvis datoen eller året, men hendelsen, hvor du var og hvem som var til stede da en større begivenhet fant sted.
Hukommelsen har tre grunnleggende stadier: innkoding, oppbevaring og uthenting.
Selvopplevde hendelser som koples til etablert kunnskap, gir sterkere minner. Hvis tilstrekkelig mange personer deler samme blitzminne, kan det prege en hel generasjon. Invasjonen 9. april 1940 skapte varige minner hos de fleste nordmenn.
Idrettspublikum vil nok skrive under på at også positive opplevelser kan produsere blitzminner. I noen tilfeller har du vært nervøs i forkant, eller begivenheten kommer som en hyggelig overraskelse med meningsfulle konsekvenser. I ettertid har du kanskje grunnet på episoden, gjenopplevd den i ditt indre eller diskutert den med andre, og på den måten forsterket minnet.
Kilder
Baddeley, A. (2004). Your memory: A user’s guide. London: Carlton Books.
Clark, D. M. & Teasdale, J. D. (1982). Diurnal variation in clinical depression and accessibility of memories of positive and negative experiences. Journal of Abnormal Psychology, 91, 87–95. doi:10.1037/0021-843X.91.2.87
Eich, E., Macaulay, D. & Lam, R. W. (1997). Mania, depression, and mood dependent memory. Cognition and Emotion, 11, 607–618. doi:10.1080/026999397379836b
Freud, S. (1905/1948). Three contributions to the theory of sex (4. utg.). New York, NY: Nervous and Mental Disease Monograph.
LeDoux, J. (1998). The emotional brain. London: Weidenfeld & Nicholson.
Mishkin, M., Malamut, B. & Bachevalier, J. (1984). Memories and habits: Two neural systems. I G. T. Lynch, J. L. McGaugh & N. M. Weinberger (red.), Neurobiology of learning and memory. New York, NY: Guildford Press.
Nelson, K. (1993). The psychological and social origins of autobiographical memory. Psychological Science, 4, 7–14. doi:10.1111/j.1467-9280.1993.
Nelson, K. (2006). Narratives from the crib. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
Schachtel, E. G. (1947). On memory and childhood amnesia. Psychiatry, 10, 1–26. doi:10.1080/00332747.1947.
Sheingold, K. & Tenney, Y. J. (1982). Memory for salient child event: I U. Neisser (red.), Memory in its natural context. San Fransisco: Freeman.
Tulving, E. & Thomson, D. M. (1973). Encoding specificity and retrieval processes in episodic memory. Psychological Review, 80, 352–373. doi:10.1037/h0020071
Waldfogel, S. (1948). The frequency and affective character of childhood memories. Psychological Monographs, 62(4), 291. doi:10.1037/h0093581
