Men til tross for angstens hyppighet blir jeg stadig overrasket i dette arbeidet. Folk får til utrolig mye i sitt arbeid med å ta livet tilbake fra frykten for ubehaget.
Her er fem ting jeg med hånden på hjertet kan si til pasientene våre. Ofte er det best at de får erfare disse tingene selv, men jeg tror det er nyttig for oss terapeuter å ha dem i mente.
1. Selv alvorlig angst lar seg rokke ved over ganske kort tid
På Helsehuset Stavanger, hvor jeg jobber som psykolog, tilbyr vi et ni ukers gruppekurs i angstmestring. Det går altså over ganske kort tid. Likevel har vi sett mennesker som knapt har vært ute av sin egen bolig på 10 år og som plutselig jogger tur, blir venn med naboen og begynner på skole.
De hadde kanskje tidligere vært til behandling i spesialisthelsetjenesten, men droppet ut. Enkelte av de med så langvarig angst, har kanskje strengt tatt falt utenfor vår hovedmålgruppe, som er dem med lette til moderate plager. Imidlertid tenker jeg dette viser at om endringsmotivasjonen er på plass fra start, så kan folk flytte fjell og ikke minst sine egne indre grenser.
2. Ofte er ubehaget ved eksponeringsøvelsene mindre enn folk forventer
Ideen om ubehag kan være utfordrende når man som terapeut skal selge inn ideen om at eksponeringsarbeid er en god ting. Men etter hvert har jeg tenkt at det er legitimt å si at «for mange blir det faktisk mye enklere enn de har sett for seg».
Folk som skulle ta sats og kjøre til REMA 1000, kjører plutselig helt alene i Ryfast-tunnelen og det går bra. Å få høre dette kan ikke erstatte å erfare det. Men det kan være til støtte for den som står klar til å stupe ut fra komfortsonen sin.
3. Å erfare at man ikke er alene i å ha angst, kan være et vendepunkt
Vårt korttidstilbud har kun begrenset med rom for erfaringsdeling. Allikevel har vi opplevd i hver eneste gruppe at det å se og høre andres erfaring med praktisk angstmestring, har stor verdi.
Ofte nevnes dette på lista over hva folk tar med seg videre: «Jeg visste jo at andre også hadde angst. Men jeg hadde aldri tenkt på at disse andre også er helt vanlige folk.»
Gruppesettingen er altså et stort pluss, selv om metastudier viser at individualterapi kan ha større symptomlettende effekt på kort sikt. I individualterapi anbefaler jeg ofte folk å fortelle andre at de har angst. Statistisk sett er sjansen stor for at noen svarer at «jeg har også hatt panikkanfall» slik at man får møtt en «ekte» person med angst.
4. Vi blir faktisk bedre av å greie å le litt av angsten
En annen ting som ofte nevnes positivt i tilbakemeldinger fra kursene våre, er at vi gjør plass til humor i møtene.
Vi kursledere ler av oss selv. Vi lager også plass for at folk kan le litt av seg når de forteller om ting som gikk både bra og dårlig – vi passer naturligvis på at det ikke får bli negativt. Vi lar gjerne folk se for seg angsten sin som en noe latterlig figur som brøler høyt men gjør lite skade.
Instagrammeren @angst.humor spør: «Kan humor kurere angstlidelser? Vet ikke, men det kan i alle fall ikke skade.» Det må jeg si meg enig i. Humor fordrer jo at man kan se seg selv fra flere perspektiv og gjerne litt utenfra. Det er første steg til endring.
Vi psykologer har en tendens til å ta oss selv og faget ekstremt gravalvorlig. Angstbehandling kan være en fin anledning til å lette litt på snippen for noen og enhver.
5. Angstbehandling er «the gateway therapy»
Enkelte tenker kanskje at det å drive rendyrket angstbehandling i noen tilfeller er brannslukking. Med en slik holdning er det lett å se på angstmestringsarbeid som litt bortkastet: Man burde vel heller gå til kjernen av problemet?
Vi erfarer at angsten ofte er toppen av isberget for en person. Angsten forstyrrer kanskje hverdagen mest, men troner altså øverst på en meny av enda mer tilsynelatende uoverkommelige problemer. Ubearbeidede traumer, vanskelige barndommer, fraværende selvfølelse og relasjonelle vansker albuer om plassen med kronisk overbelastning på jobben. Samtidig er angst en av de mindre stigmatiserende psykiske lidelsene man kan søke hjelp for, og noe av det vi er best på å behandle raskt.
I lavterskeltjenester tar vi nesten umiddelbart imot folk som kjenner en kime av indre motivasjon til endring. Ved å støtte dem til å ta grep som gjør hverdagen lettere så får de erfare at endring og mestring er mulig. Disse opplevelsene av mestring og av positive relasjoner med behandlere og andre mennesker kan være en inngang til å våge å jobbe med selvbildeproblematikk, ettervirkninger av traumer og andre tema som kanskje ganske riktig ligger og gir «opphav» til angsten. Til tross for at angsten ikke alltid er kjerneproblemet, tenker jeg derfor at målrettet angstbehandling er utrolig viktig.
Mestring er nøkkelen
I boka mi om angstmestring, Som om jeg ikke var redd: Verktøykasse for angstmestring, prøver jeg å gi en del av disse erfaringene videre til mennesker som sliter med angst og som kanskje ikke har anledning til å gå i terapi eller gruppe.
FORFATTER: Psykolog Liss Anda har skrevet boka Som om jeg ikke var redd.
Pågangen er dessverre større enn tilbudet mange steder i landet, og enkelte kommuner har ennå ikke noe godt lavterskeltilbud. Jeg håper derfor at angstmestringsboka finner veien til folk som er klar for å ta livet tilbake fra angsten.
Boka snuser på mer grunnleggende tema som å jobbe med aksept, selvfølelse og «hvorfor det ble som det ble». Imidlertid er den primært ment som en kasse full av tilnærminger til mestring.
Mestringen kan bli nøkkelen til å kunne tro på at endring er mulig, og da når helt vanlige mennesker de trangeste rom og største høyder.
