I det komplekse arbeidet med å hjelpe barn og unge med psykiske vansker stilles vår evne til å samarbeide på tvers av profesjoner og tjenester på prøve.

Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet fremhever at de mest sårbare barna har behov for koordinerte og «sømløse» tjenester.

Fagrapporter, tilsynsrapporter og offentlige utredninger har gang på gang vist oss at det er nettopp her, i samarbeidet, at hjelpen svikter.

Det er derfor et paradoks at samarbeidskompetanse ikke er en del av spesialiseringen for fagpersoner i psykisk helse for barn og unge.

RBUPs spesialistundervisning

Vi opplever at samhandlingskompetanse utvikles best i en veksling mellom profesjonsgrupper og tverrfaglige grupper. Utviklingen de siste årene har imidlertid gått i retning av at tverrfaglige undervisning ikke lenger godkjennes av profesjonsforeningene som en del av aktivitetene deltakerne skal igjennom for å oppnå spesialitet.

Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør (RBUP) har lange tradisjoner for utvikling og formidling av kompetanse. RBUP leverer spesialistundervisning til de vanligste profesjonene i feltet; sosionomer, pedagoger, barnevernspedagoger, sykepleiere, leger og psykologer.

Undervisningen har tradisjonelt hvilt på tre grunnpilarer; utvikling av profesjonsidentitet, metodekompetanse og tverrfaglig samarbeidskompetanse. Spesialistløpet er kjent for å knytte oppdatert forskning og teori med klinisk praksis.

Samhandlingskompetanse må læres

I løpet av spesialistutdanningen trenes deltakerne på å skape vekstfremmende relasjoner i terapirommet. Betydningen av relasjonell kompetanse er imidlertid ikke begrenset til terapirommet. Det spiller seg også ut i de komplekse og utfordrende samarbeidsrelasjonene fagfolk og tjenestene inngår i.

Samhandlingskompetanse innebærer å kunne lytte til nye perspektiv, og å bygge tillitsfulle relasjoner på tvers av tjenester og profesjonsgrenser. Det handler om å bidra til å skape et samarbeidsklima der ulike fagfolk, ulike tjenester, barna/unge og deres foreldre, sammen jobber om å skape felles mål med familiene vi skal hjelpe. Kompetansen ligger i måten man skaper samarbeidet på.

Forskning tyder på at dynamikken i lokale helseinstitusjoner bedres når samhandlingskompetanse læres tverrfaglig. Helsearbeidere i disse organisasjonene opplever større personlig utvikling og anerkjennelsen overfor andre fagpersoners bidrag øker.

Samhandlingskompetanse, krever derfor, i likhet, med andre kompetanseområder, teoretiske, forskningsbaserte og erfaringsbaserte kunnskapskilder. Det er vår erfaring at slik kompetanse ikke bare utvikles ved « å gjøre det», men krever målrettet undervisningsinnsats.

Samhandlingskompetanse hviler på trygg profesjonsidentitet. Samtidig er dette kompetanseområdet også felleseie på tvers av profesjonene og tjenestene. I tråd med rådende forskning, opplever vi at denne kompetansen utvikles best i en veksling mellom profesjonsrene og tverrfaglige læringsgrupper. Læringsaktivitetene må legge til rette for at deltakere fra ulike profesjoner og ulike tjenester kan lære om, av og sammen med hverandre.

Tverrfaglige læringsgrupper underkjennes

Kravene til undervisningsprogram, spesielt for leger og psykologer i spesialisering (Legeforeningen og Psykologforeningen), forutsetter ikke deltakelse i tverrfaglige læringsgrupper. Tvert imot, tverrfaglige læringsgrupper godkjennes bare i liten grad og for psykologene ikke i det hele tatt.

Det er viktig at det skapes rom for å utvikle profesjonskompetanse og -identitet i profesjonsgrupper. Samtidig utvikles profesjonsidentitet også i møtet med andre profesjoner. Profesjonskompetansen gir trygghet i egen rolle og oversikt over ansvarsområder og begrensninger. Det er imidlertid like viktig at man kjenner til andre profesjoners kompetanse og andre tjenesters samfunnsoppdrag og lovverk.

I tverrfaglige læringsgrupper får deltakerne anledning til å utforske felles problemstillinger gjennom sine respektive fagperspektiv samtidig som de erfarer andre profesjoners vurderinger. Eget perspektiv blir tydeligere for en selv, samtidig som det er nyttig å få dette utvidet og beriket av andre.

Vi må lære om samhandling sammen

Selve erfaringen av å lære noe nytt sammen i tverrfaglige grupper er nyttig. Gjennom at deltakerne deler usikkerhet og hypoteser rundt felles problemstillinger, reduseres press på å være allvitende som profesjon. Det danner seg erfaring med å være kreativ og å samskape sammen. På denne måten blir helheten mer enn summen av delene og resultatet gir en bedre speiling av kompleksiteten i feltet.

Vi frykter at manglende tverrfaglige læringsgrupper kan føre til at spesialisters kunnskap om mulighetene som ligger i samhandling med andre profesjoners og tjenesters kompetanse, blir mangelfull.

Dette er bekymringsfullt med tanke på ivaretakelse av pasienter og brukeres rett til koordinerte og samordnede tjenester.

For å imøtekomme myndighetenes ønske om koordinerte og sømløse tjenester, må samhandlingskompetanse på agendaen i spesialiseringsløpet. Kunnskapen vi har tyder på at denne opplæringen skjer best i tverrfaglige grupper.

Vi må lære om samhandling sammen. Alle profesjoner, også leger og psykologer, bør derfor kunne velge undervisningsprogram der tverrfaglige læringsgrupper inngår i sin spesialisering.