Ingen følelser er historieløse. Dette er fortellingen om en barndomsepisode som forandret mitt forhold til emosjoner.

Lyden av harde såler ga gjenklang nedover den panelkledde korridoren, i det jeg stormer mot hotellrommet. Klakk. Klakk. Klakk.

Bak meg hørte jeg lyden av et nytt par sko, disse med høye hæler. Klikk-klikk-klikk.

Jeg kunne ikke øke tempoet mitt uten å vekke mistenksomhet. Hun kom til å ta meg igjen.

Da jeg rundet det neste hjørnet, skrapte jeg albuen mot murveggen, slik at en liten dråpe blod – mørkerød i fargen – presset seg gjennom fibrene i den hvite skjorta.

Var det nok til å slippe unna? Jeg håpet det.

Min dødssynd

Hva var det som hadde opprørt meg slik, denne påskeaftenen tidlig på 1990-tallet? Det var en følelse: en overveldende følelse av misunnelse.

Misunnelse er en stygg følelse, og jeg visste det.

Alle uttrykk for denne emosjonen ble slått hardt ned på av de voksne, både på barneskolen og i skolefritidsordningen. Vi hadde til og med lært om følelsen i KRL-timen: «Du skal ikke begjære din nestes eiendom», heter det innenfor kristendommen. Det er en dødssynd.

Når du tenker over det, ligger det faktisk en moralsk vurdering av misunnelse nedfelt i selve navet på følelsen. Prefikset «mis-» indikerer at følelsen representerer en slags feil eller mangel med vår evne til å «unne».

Slike holdninger og erfaringer påvirker hvordan vi forholder oss til en spesifikk emosjon. Jeg anså meg selv som ussel fordi en slik styggedom hadde invadert mitt indre. Det var et angrep på selvforståelsen min, altså at jeg utelukkende var snill og grei.

En smålig person

Storesøsteren min tok meg igjen like rundt hjørnet i korridoren. Hun så at jeg hadde grått.

Jeg viste frem albuen min og diktet opp en historie om at jeg hadde snublet i skolissene mine og skrapet meg opp langs veggen.

Hun så på meg med et skeptisk blikk og sa: «Særlig. Du gråt lenge før du kom ned hit.»

«Gjorde jeg ikke!» skrek jeg tilbake.

Jeg hatet at hun kunne se tvers igjennom meg på denne måten. Opphavet til misunnelsen min var så fryktelig smålig. La meg utdype:

Hvert år ble det nemlig arrangert en stor akekonkurranse på Rusta Hotell og Fjellstue på Sjusjøen: Vinterparadiset hvor jeg og familien min pleide å tilbringe påskeferien.

Denne akekonkurransen var vinterens høydepunkt. Den heldige vinneren fikk medalje, diplom, og beundringen til alle de andre barna på hotellet.

Dette året hadde jeg vært fryktelig nærme seierspallen. Ikke fordi jeg holdt på å vinne, men fordi kusinen min dro i land seieren.

Senere den kvelden, under premieutdeling, ble jeg fylt av en bunnløs tristhet og en brennende misunnelse. Hete tårer begynte trillet nedover kinnet mitt.

Jeg blunket febrilsk i et forsøk på å stenge tårekanalene, men til ingen nytte. Gråten presset seg frem som en annen syndeflod.

Å føle om å føle

Jeg stod altså og sippa, på selveste påskeaftenen, mens kusinen min ble tildelt medaljen sin.

Dette var en totalt uakseptabel reaksjon, og det utløste en emosjonell kjedereaksjon på innsiden: Først ble jeg trist fordi jeg ikke hadde vunnet. Så ble jeg fylt av misunnelse fordi kusinen min faktisk vant. Deretter ble jeg skamfull fordi jeg var misunnelig. Til slutt ble jeg rasende fordi jeg ikke greide å kontrollere – ikke en gang skjule – at jeg var trist, misunnelig og skamfull.

Det er sjeldent vi tenker over at følelsene våre opptrer i slike kaskadelignende formasjoner. Vi reagerer gjerne på en følelse med en annen følelse. Dette er regelen heller enn unntaket.

Innenfor psykologien skiller vi derfor mellom primære følelser og sekundære følelser. Det blir altså trukket en skillelinje mellom følelsen og følelsen-om-følelsen.

Primærfølelser og sekundærfølelser

En primærfølelse er den opprinnelige emosjonelle reaksjonen på en hendelse. I mitt tilfelle var dette en blanding av tristhet og misunnelse. Hvis disse følelsene hadde vært nøytrale hendelser i livet mitt, så hadde de nok blitt bearbeidet relativt raskt: Jeg hadde gitt meg selv rom til å være trist og misunnelig, og følelsene hadde passert av seg selv.

Jeg hadde derimot internalisert samfunnets fordømmelse av misunnelse som en uakseptabel emosjon. En slik moralistisk forståelse ga opphav til en rekke sekundærfølelser, først og fremst skam og sinne. Disse følelsene bredte seg utover min umiddelbare reaksjon som et tykt teppe.

Slike sekundære følelser kan være svært forvirrende, både for den som opplever følelsen og dem som observerer følelsen fra utsiden: Se for deg en far som blir rasende på datteren sin fordi hun løper rett ut i veien. Den uttrykte følelsen hans er aggresjon, den underliggende følelsen hans er frykt. En slik dobbelthet kan være forvirrende, både for far og datter.

Hva trenger jeg nå?

Primærfølelser er spesielt nyttige fordi de forteller oss noe om behovet vårt i en gitt situasjon: Når du er trist har du behov for trøst, når du er sint har du behov for rettferdighet. Når du er redd, har du behov for trygghet. Sekundærfølelser har derimot en tendens til å føre oss lenger vekk fra disse behovene.

I mitt tilfelle oppstod en indre konflikt mellom den primære og den sekundære følelsen: Tristhet og misunnelse er nemlig forbundet med en motivasjon til å søke trøst og aksept. Skam er derimot forbundet med en motivasjon til å skjule og trekke seg unna.

Jeg valgte å lytte til skammen: Jeg forsøkte å skjule fortvilelsen min ved å rømme fra situasjonen. Jeg var til og med villig til å skrape opp albuen min for å dekke over det som skjedde på innsiden.

Å se forbi det sekundære

«Jeg tror du bare er misunnelig, jeg», sa storesøsteren min, mens hun gransket det stakkarslige såret på albuen min.

Jeg var avslørt… Nå skulle hele familien min oppdage hvilken smålig person jeg egentlig var.

Jeg snudde meg vekk og stirret ned på penskoene mine. Ansiktene våre speilet seg i det plankpolerte overlæret. Jeg orket ikke en gang å møte blikkene som stirret tilbake på meg fra skoene: Disse blikkene som egentlig ikke var blikk i det hele tatt, men kun refleksjoner av lys og skygge.

Mens jeg stod der, stiv og ubevegelig, gjorde søsteren min noe som overasket meg stort: Hun ertet meg ikke. Hun belærte meg ikke. Hun gikk bort til meg og gav meg en klem. En handling som viste meg at jeg fortsatt var god nok i hennes øyne.

Kroppen min smeltet, og jeg begynte å gråte igjen, men denne gangen var det en god gråt. Det var slike mystiske tårer som renser sjelen til et menneske.

Transformasjon: en korrigerende emosjonell erfaring

Storesøsteren min presterte det kunststykke å se forbi sekundærfølelsene mine, og viste en intuitiv forståelse for hva jeg hadde behov for i en slik sårbar situasjon.

Dette var en skjellsettende opplevelse, som bidro til å myke opp det rigide skillet jeg hadde innført mellom akseptable og uakseptable følelser: En slags korrigerende emosjonell erfaring.

Jeg innså at det ikke finnes følelser som er stygge eller upassende. Det finnes bare følelser. Det er hvordan vi møter disse følelsene som definerer oss som mennesker, og spesielt hvordan vi møter følelser hos hverandre.

Mange år senere nevnte jeg episoden for storesøsteren min. Hun husket knapt hva som hadde skjedd. Det som virket lite og selvfølgelig for henne, en klem og noen trøstende ord – det er jo slikt man gjør for broren sin – var utrolig betydningsfullt for meg.

Det ligger en viktig lærdom i dette: Når det gjelder følelseslivet vårt, skal vi aldri undervurdere betydningen av en godhjertet handling, uansett hvor liten eller og beskjeden den tilsynelatende måtte være.