«To ører, én munn», sa bestefar plutselig til mannen på TV.

Jeg senket Donald-bladet mitt og tittet forsiktig opp på ham. Hva mente han egentlig med det?

Bestefar må ha lagt merke til forvirringen i blikket mitt, for han kom bort og satte seg ned ved siden av meg: «Hvorfor tro du vi mennesker er født med to ører og en munn, Eirik?»

Jeg hadde ingen anelse, men svarte et eller annet om at vi kan høre med ørene våre. Bestefar nikke bekreftende, men det var åpenbart at han siktet til noe annet. Jeg spurte nysgjerrig «hvorfor tror du vi er født med to ører og en munn, bestefar?»

Han smilte lurt og svarte: «Slik vi kan lytte dobbelt så mye som vi snakker. Mannen på TV visste nok ikke det».

Lyttingens teknikker

Det er mange som glemmer å lytte med begge ørene, slik som bestefaren min en gang påpekte. Selv med de beste intensjoner er det lett å falle tilbake på lyttingens uvaner: Å høre istedenfor å lytte, snakke istedenfor å tie, vite istedenfor å undre.

Carl Rogers, en av psykologiens mest innflytelsesrike terapeuter, skrev en gang: «Vi tror vi lytter, men det er sjeldent vi lytter med virkelig forståelse, ekte empati. Lytting, av denne typen, er en av de mest potente endringsagentene jeg kjenner til»¹.

Den type lytting som Carl Rogers refererer til, er en kunst, og det kreves målrettet trening for å mestre den på en god måte. Da jeg studerte psykologi, hadde vi faktisk egne forelesninger som utelukkende var dedikert til lytting. Dette var utrolig lærerikt.

I denne artikkelen ser jeg nærmere på fire lytteteknikker som alle gode lyttere burde lære seg:

1. Enkle refleksjoner
2. Komplekse refleksjoner
3. Oppsummeringer
4. Valideringer

1. Enkle refleksjoner

Enkle refleksjoner er kanskje den mest grunnleggende lytteteknikken. Dette handler om å gjenta deler av innholdet som samtalepartneren din forsøker å formidle. Onde tunger liker å kalle dette for «papegøyespråk». Det er derimot et hav av forskjell mellom papegøyens herminger og lytterens gjentakelser. Den gode lytter benytter enkle refleksjoner til å formidle interesse, tilstedeværelse og empati.

En fiktiv samtale mellom de to kameratene Emil og Thomas, kan gi oss et kort eksempel på hvordan det fungerer:

Emil: Det er utrolig slitsomt på jobb om dagen. Jeg greier liksom ikke å konsentrere meg skikkelig. Jeg er så sykt stessa…

Thomas: Ja, slitsomt på jobb…

Emil: Ja, og det blir ikke akkurat bedre når sjefen henger over meg. Jeg føler alle på jobben ser at jeg ikke får det til.

Thomas: Alle ser…

I dette eksempelet kan vi se hvordan Thomas gjentar bruddstykker av Emils beretning. Disse enkle refleksjonene skape fremdrift i samtalen, og viser at Thomas følger oppmerksomt med på det kameraten forteller. Den enkle refleksjonen er en slags signal om at innholdet i samtalen har blitt mottatt, og at den som snakker kan fortsette uforstyrret. Litt som når vi gjentar sifrene i et telefonnummer, for få bekreftet at vi har skrevet dem ned riktig.

2. Komplekse refleksjoner

Komplekse refleksjoner er en utvidelse av den enkle refleksjonen. Nå ønsker lytteren å legge til en personlig vri på gjentagelsene sine, for å tilføre noe nytt i samtalen. Vi fortsetter der vi slapp:

Emil: Det er skikkelig ubehagelig, spesielt når jeg vet at det er nedskjæringer i andre avdelinger.

Thomas: Du føler at du er i en utsatt posisjon…

Emil: Ja, skikkelig utsatt! Hvis jeg var sjefen min ville jeg sparka meg for lenge siden.

I dette eksempelet benytter Thomas en kompleks refleksjon. Han gjentar essensen i Emil sin beretning, men bruker sine egne ord. Slike komplekse refleksjoner viser at lytteren forsøker å forstå den dypere meningen som ligger bak ordene til samtalepartneren. Dette kan gi en sterk opplevelse av å bli sett og hørt

Den komplekse refleksjonen kan også være et nyttig redskap for å introdusere nye begreper og perspektiver i samtalen. Når vi kjenner på stress og sterke følelser, kan hjernen vår henge seg opp, akkurat som en platespiller som hakker: Det samme perspektivet – den samme tanken – blir gjentatt om og om igjen. En liten vridning i perspektiv, kan bidra til å løfte armen på hjernens platespiller, og plasserer den i et nytt spor.

Det er derimot et kunststykke å innføre noe nytt i dialogen, uten å bevege seg for langt vekk fra meningsinnholdet i samtalepartneren beretning. En kompleks refleksjon som «bommer», forstyrrer flyten i samtalen og skaper en opplevelse av avstand.

3. Oppsummeringer

Oppsummeringer er akkurat hva det høres ut som. Det er en lengre sammenfatning av innholdet i samtalepartnerens beretning. Oppsummeringer fungerer som et slags speil som bøyer innholdet i samtalen tilbake til den som snakker. En oppsummering gir derfor samtalepartneren gode muligheter til å presisere og utdype:

Thomas: Ok. Så hvis jeg har forstått deg riktig, så er det slik at du er i en situasjon hvor du kjenner deg ganske overveldet. Du synes det er stressende å takle alle kravene på jobb, og opplever at kollegaene dine legger merke til dette. Det har kommet til et punkt hvor du er redd for å miste jobben din.

Emil: Ja, eller… kanskje ikke miste jobben akkurat. Jeg har alltid prestert godt, men jeg synes det er sykt ubehagelig hvis noen skal tenke at jeg gjør en dårligere jobb nå.

Thomas: Så det handler kanskje mest om frykten for hva kollegaene dine tenker om deg?

Emil: Ja, jeg tror kanskje det…

I dette eksempelet forsøker Thomas å oppsummere sin forståelse av Emils beretning. Når Emil får muligheten til å lytte til sine egne ord en gang til, blir det tydeliggjort at han egentlig ikke er så redd for å miste jobben sin. Han er nok mest redd for å tape anseelse blant kollegaene. Dette er en viktig presisering som fokuserer samtalen og hjelper Thomas med å forstå kameraten sin enda bedre.

4. Validering

Validering er et nyttig verktøy for å formidle empati og ubetinget aksept. Hvis du slår opp «validering» i en ordbok, vil du oppdage at ordets betydning er «å gjøre gyldig». Dette er så godt som en definisjon på hensikten til denne lytteteknikk. Validering innebærer å vise samtalepartneren din at du synes opplevelsen hans er viktig og forståelig. En god validering kommuniserer følgende: «Jeg ser deg, jeg forstår deg, jeg aksepterer deg». Et kort eksempel:

Emil: Ja, jeg tror kanskje det…

Thomas: Det høres ikke noe godt ut! Det må være veldig dramatisk å føle at man mister verdien sin fordi man ikke presterer på topp.

Emil: Ja, det er helt jævlig. Som om grunnmuren i livet mitt er bygd over en hengemyr. Det går fint når sola skinner, men når det regner er alt liksom, eh, jeg vet ikke helt … Alt lekker liksom inn.

Thomas: Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i det du beskriver der.

Her forsøker Thomas å formidle at han forstår hvor dramatisk det er for Emil å oppleve et fall i selvfølelsen, og at han tar denne opplevelsen på alvor. Slike valideringer åpner opp samtalen, og skaper et miljø som er preget av tillitt og fortrolighet. 

Det motsatte av validering er invalidering. Da avfeier vi opplevelsen til samtalepartneren vår som uviktig, irrasjonell eller overdrevet. Invalideringer senker et jernteppe mellom den som lytter og den som snakker. Samtalen mellom Thomas og Emil hadde sannsynligvis soppet opp fort, hvis Thomas hadde møtt kameraten sin på følgende måte:

Emil: Det er utrolig slitsomt på jobb om dagen. Jeg greier liksom ikke å konsentrere meg skikkelig. Jeg er så sykt stressa…

Thomas: Du som nettopp hadde en langhelg på hytta… Jeg Ha’kke hatt fri siden sommerferien, jeg!

Her signaliserer Thomas at han ikke bryr seg nevneverdig om vanskelighetene til kameraten sin. Han er mer opptatt av å føre regnskap over hvem som egentlig har grunn til å være sliten. Slike invalideringer er drepende for en god dialog og kan oppleves som svært sårende.

«To ører – én munn»

Fyndordet til bestefar har fulgt meg gjennom hele livet. Jeg har derimot oppdaget at bestefar ikke komponerte dette gullkornet på egenhånd. Variasjoner av ordtaket eksisterer på tvers av mange forskjellige språk og kulturer. Det strekker seg faktisk helt tilbake til den greske filosofen Zeno, som levde for over 2300 år siden.

Da jeg oppdaget dette, ble jeg litt skuffet, for jeg ønsket at ordtaket bare skulle tilhøre meg og bestefar. Nå som jeg har blitt eldre, ønsker jeg at ordtaket skal være kjent for så mange som mulig. Jeg synes det burde spikres opp over inngangsdøren til møterom og lærerværelser. Det burde være skjermsparer på alle kommunale datamaskiner og henge som en banner gjennom stortingssalen.

Vi har nemlig alltid et behov for å bli minnet om verdien av å strekke seg litt lenger, for å lytte enda litt bedre. Å lære seg de grunnleggende lytteteknikkene – blant annet refleksjoner, oppsummeringer og valideringer – er et godt sted å begynne.

1. Artikkelforfatterens oversettelse [↩]