Mellom én og fire prosent av barn og ungdom sliter til enhver tid med å gå på skolen, på grunn av skolevegring.
– Det å være på skolen skaper et emosjonelt ubehag de vil slippe, eller opplever at de ikke tåler, sier Jo Magne Ingul, psykologspesialist og førsteamanuensis ved RKBU Midt-Norge – Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, til Psykologisk.no.
Skolevegring er et kjent problem i den norske skolen.
Ingul har selv forsket på problematikken, og forklarer at skolevegring ofte defineres som vanskeligheter med å gå på skolen kombinert med følelsesmessig ubehag – spesielt angst og depresjon.
Kriteriene for skolevegring
I en informasjonsvideo på nettsiden til Norsk psykologforening, opplyser han at det er fem kriterier som definerer skolevegring:
- Eleven har et relativt høyt og uforklart fravær.
- Den unge er vanligvis hjemme når de skulle vært på skolen.
- Den unge viser et følelsesmessig ubehag som angst eller tristhet når de snakker om skolen.
- Den unge viser ellers ingen alvorlig antisosial eller normbrytende adferd.
- Foreldrene ønsker, og har prøvd, å få den unge til å gå på skolen.
– Faglitteraturen beskriver også andre former for problematisk skolefravær. Det er gjerne snakk om tre-fire andre former som også er vanlig å finne, sier Ingul.
Denne nyanseringen er kanskje først og fremst viktig når man skal sette inn tiltak, legger han til. Det som hjelper for én form for problematisk skolefravær, hjelper ikke nødvendigvis for en annen.
Opplever at elevene ikke føler seg hørt
Uansett hvordan vi definerer skolevegring, handler det om enkeltmennesker som trenger aksept og forståelse for sin situasjon, påpeker spesialpedagog og forfatter Sara Eline Eide.
– Jeg opplever at de som vegrer seg, ikke føler de har noen voksne å spille på lag med. De gir selv uttrykk for at de ikke blir hørt og tatt på alvor.
Hun utdyper:
– Vi oppfordrer elevene til å fortelle de voksne om det er noe som plager dem, men når de faktisk gjør det, blir de gjerne møtt med utsagn som «nei da, dette klarer du,» eller «dette går bra, du er jo så flink».
Eide legger til at dette er ofte ment som trøstende ord, men at det er til liten hjelp for eleven som kjenner på et dypt ubehag ved å være på skolen.
– Elever kan ha vist signaler i lang tid om at de sliter. Så når elever ikke lenger ønsker å gå på skolen fordi de gruer seg, har det gått alt for langt, understreker hun.
Kan skape slitasje og vonde sår
Ingul bekrefter at mange barn nok opplever at de ikke blir sett og hørt av voksne, men at dette kan stamme fra konflikten og presset som ligger i det å måtte gå på skolen.
– Det er nok mange unge som opplever at de ikke blir hørt og forstått, når de sier at de ikke vil gå på skolen. Voksenverden sier at de må det, siden det er opplæringsplikt i Norge, sier han, og legger til:
– Hvis du da tenker at du ikke klarer det, eller kommer til å kollapse hvis du må på skolen, er det jo naturlig å tenke seg at de føler de ikke blir forstått.
Når det er sagt, finnes det nok noen barn som ikke blir snakket med, påpeker han. Ingul opplever at det blir færre av disse elevene, men ifølge han har disse god grunn til å føle seg oversett.
– Vi må alltid snakke med de unge. De må alltid få være med å planlegge hvordan skoledagen deres skal se ut. De har alltid gode innspill, de kjenner på seg hva som vil funke og ikke, og de kjenner egne barrierer bedre enn oss, sier han.
Hvordan lytter vi riktig?
Det viktigste vi kan gjøre for barn og ungdom som sliter med å gå på skolen, er å lytte, understreker Sara Eline Eide.
– Det gjelder å høre på det barnet eller ungdommen sier, anerkjenne følelsene til barnet, være sensitiv på barnets kroppsspråk, og å høre hva som blir sagt mellom linjene.
Eide forklarer at vi bør snakke ut ifra oss selv, i «jeg-form», istedenfor å korrigere eller «gi ordre». Ved å snakke i «jeg-form», synliggjør vi likeverdigheten mellom de voksne og barnet. Slik oppstår samarbeid, påpeker hun.
– Hvis vi kan lytte uten å falle for fristelsen å komme med et motargument eller si noe som kan ligne en irettesettelse, vil barnet oppleve at vi er interessert i dem. Da vil terskelen for å våge å sette ord på det vanskelige, bli lavere, sier hun.
I tretten år har Eide jobbet ved Askerskolen, med barn og unge som sliter i skolen. Det har resultert i boken På oppdagelsesferd sammen – om å være tilstede for den enkelte.
Eide har jobbet som relasjonsterapeut, og er i dag seminarleder for Famlab, den norske avdelingen av en internasjonal undervisnings- og rådgivningsorganisasjon som bygger på tenkningen til den danske familieterapeuten og forfatteren Jesper Juul.
– For eksempel kan en lærer i en time si: «Nå må du være stille». Alternativt kan man si: «Jeg trenger at du er stille nå, ellers hører jeg ikke hva de andre sier». Det første er en korrigering, det andre inviterer til samarbeid, sier Eide.
Trygghet først
– Når vi er ærlige i vår kommunikasjon, og ikke har en skjult agenda eller en skjult hensikt, og barnet får oppleve at vi lytter og er til stede, skaper vi tillit og trygghet mellom oss, sier Eide.
Hun mener trygghet er avgjørende for at en elev skal trives med å gå på skolen.
– Et barn må føle seg trygg. All forskning sier at læring skjer gjennom tillit og trygghet, sier hun, og fortsetter:
– Om man skal dele noe sårbart ved selv seg, vil man først og fremst gjøre det med noen man stoler på. Allikevel forventer skolesystemet at alle barn og unge skal forholde seg til hvem som helst av voksne, de skal kunne lære av hvem som helst, og betro seg til hvem som helst.
Ingul minner om at skolevegring er et sammensatt bilde. I og med at problemet gjelder forskjellige unge mennesker, med forskjellige grunner til å velge bort skolen, er det vanskelig å peke på én årsak.
– Det handler som regel om en kombinasjon av årsaker, sier han.
– Noen er knyttet til barnet, som engstelse; noen er knyttet til foreldre og familiesamspill, som foreldres psykiske helse eller konflikt i familien; noen handler om skolen, som dårlig klassemiljø eller dårlig relasjon til læreren; og noen handler om miljøet eleven vokser opp i, som ensomhet eller få venner.
De mange definisjonene og begrepene kan være en utfordring, ikke bare for den samlede forskningen på området, men også for praksisen rundt elever med skolevegring. En rekke begreper, som skolefobi, skoleangst og skulk, har blitt knyttet til fenomenet skolevegring, skriver spesialpedagog Stine Løvereide i en artikkel i tidsskriftet Spesialpedagogikk.
Starter på barneskolen
Fraværsproblematikken har først og fremst vært diskutert på videregående, hvor det blant annet ble innført en fraværsgrense på ti prosent høsten 2016. Men Sara Eline Eide understreker at problematikken rundt fravær starter tidligere.
Eide har selv jobbet mest med ungdomsskoleelever.
– Når jeg snakker med ungdom som sliter i skolen, sier de fleste at vanskene startet på barneskolen, og særlig i overgangen fra 4. til 5. klasse.
Hun opplever at ungdomstiden er en krevende og sårbar tid for mange, og at det da er spesielt viktig å ha voksne rundt seg som er romslige, trygge og som forstår ungdommens uttrykk.
Hvorfor det er slik, har hun ikke noe endelig svar på, men hun tror at økt fokus på prestasjon i overgangen fra barnetrinnet til mellomtrinnet er krevende for mange.
– Da blir elevene i større grad målt på hvordan de presterer, og nasjonale prøver gjør sitt inntog og alt føles mer «seriøst», sier hun, og fortsetter:
– En fraværsgrense er etter min mening en måte å pynte på statistikken på. Den løser ikke elevenes vansker, eller gir en bedre opplevelse av skolen for elevene.
Eide legger til at selv om mange forsøker å trøste elevene med at skoleprestasjon ikke betyr alt, og at det ikke er så farlig om en prøve ikke alltid går bra, hjelper ikke det nødvendigvis på elevens ubehag.
– Elevene vet jo selvfølgelig at den beste karakteren er best, og hvis de over tid presterer dårlig, gjør det noe med selvfølelsen. Når jeg hører en elev si at de synes skolearbeid er kjedelig, vet jeg at det betyr en av to ting; enten, «dette mestrer jeg ikke,» eller «dette er for lett.»
Hverdagen for skolevegrerne
Skolehverdagen er svært krevende for elevene med høyt fravær, mener Eide.
– De kan grue seg til hver time, og de trekker seg ofte unna klasserommet, de andre elevene, og lærerne, sier hun.
Ingul sier at på samme måte som at det er mange grunner til at elevene blir borte fra skolen, er det store forskjeller i hvordan hverdagen deres ser ut.
Det varierer med hvor lenge de har vært hjemme, og hvor aktive foreldre, skole og hjelpeapparat er i få dem på skolen igjen.
– Mange unge har, når jeg møter dem første gang, snudd døgnet. De er ofte oppe til langt på natt, og spiller eller gjør andre ting, og sover utover formiddagen, sier han, og fortsetter:
– De har alle en drøm om å en dag komme seg på skolen, og å være en «normal» ungdom. Men det kan være mange lag mellom det å gjøre det og klare det.
For noen er tiden de skulle vært på skolen preget av negative tanker og ensomhet. De blir isolerte, selv om de har sosiale medier, og ofte faller de ut av fritidsaktiviteter. Ingul sier at for hver dag som går, har de mindre og mindre kontakt med andre.
– På den andre siden er det mange som opplever at de har det greit på dagtid. De slipper skole og de kravene det innebærer, de slipper ubehag og strev, og de har kanskje trivelige stunder med en hjemmeværende foreldre, eller de kan gjøre ting de liker å holde på med, sier Ingul.
De første signalene
Eide understreker at når eleven gir uttrykk for å grue seg til skolen, er det et sterkt signal om at noe er galt.
– Mange ser på skolefraværet som problemet, men for eleven er det løsningen på et annet problem. Elevene kommer med ulik bagasje til skolen, og vi får ikke elevene tilbake til skolen før vi ser på hva ved skolesituasjonen som oppleves vanskelig. For å lykkes må tiltak gjøres i skolen, med eleven og med foreldrene på laget.
Eide er òg tydelig på at elever som sliter, tidlig viser signaler om dette.
– Det kan begynne med mindre ting, som at de glemmer skolebøkene, eller de sier de ikke har gjort leksene fordi de manglet PC eller printer, uten at de spør om hjelp, sier hun.
Videre kan eleven plutselig være borte fra en skoleprøve, og så den neste, og kanskje den neste igjen. Eide sier generell unngåelsesadferd knyttet til skolen er noe voksne bør følge med på, og følge opp.
– Det handler om å være nysgjerrig og åpen, tørre å spørre eleven hvorfor det å ha prøver blir vanskelig, for eksempel. Ikke være dømmende, men lytt i stedet til eleven og vis at man tar følelsene deres på alvor, sier hun, og legger til:
– Hvis de for eksempel av ulike årsaker sier de gruer seg til en prøve, bør man snakke med dem om hva som gjør at de gruer seg, og finne ut sammen hvordan man kan tilrettelegge slik at de kan gjennomføre prøven. Ofte er det enkle grep som skal til.
Når mobbing er problemet
Mobbing er også en grunn til at enkelte elever gruer seg for skolen, og i noen tilfeller kan skolevegring oppstå som lyn fra klar himmel.
Eide sier hun ikke selv har opplevd at de elevene hun har jobbet med, har blitt utsatt for mobbing. Samtidig er hun ikke tvil om at dette i en del tilfeller kan være en årsak.
– Men dersom mobbing er årsaken til skolefraværet, er problemstillingen definert ut ifra dette. Da er det mobbingen man må ta tak i og løse.
Allikevel vil det for enkelte bli nødvendig å bytte skole, påpeker hun.
– Det er klart at om en elev ikke føler seg trygg på de andre elevene, blir det ekstra vanskelig å for eksempel holde en presentasjon for hele klassen, sier Eide, og legger til:
– Også i arbeidslivet kan dette være svært krevende, men voksne er privilegerte nok til å kunne bytte arbeidsplass om de mistrives. Barn har ikke den samme friheten, og derfor er det ekstra viktig at det er voksne ved hvert enkelt lærested som ser dem, og tar dem på alvor.
Foreldredilemmaet
Ofte kan foreldrene føle seg delt mellom et barn som kvier seg for skolen, og en skole som forventer at eleven møter opp.
Eide sier dette kan være svært belastende for foreldrene, men hun har allikevel et klart råd.
– Det aller viktigste er å sørge for at barnet føler trygghet, også hjemme. Mange med barn som sliter med å gå på skolen er redde for å gjøre det for «koselig» hjemme, fordi de tror at da vil barnet bare være der. Men det kan ikke være sånn at de ikke føler trygghet noe sted, verken på skolen eller i hjemmet.
Ingul understreker at tvang er noe man skal være ytterst forsiktig med å bruke.
– Å tvinge et barn på skolen, hvis han eller hun blir mobbet når de kommer dit, vil være veldig uheldig, for å si det forsiktig, sier han, og fortsetter:
– Når det er sagt, er det vel mange barn som opplever seg presset og tolker det som at voksne prøver å tvinge dem på skolen. Skoleplikten innebærer at det ikke er noe valg om man skal gå på skole eller ikke. Dermed er det mange voksne som prøver å dytte på og presse ungen av gårde. Dette oppleves nok som stress, press og ubehagelig for mange, selv om det egentlig er godt ment fra de voksnes side.
Veien tilbake til skolen
Eide sier at hadde skolen vært et sted barnet følte seg trygg og trivdes, hadde barnet valgt dette fremfor å være hjemme.
Det er viktig å se signalene tidlig nok, for å unngå at skolefraværet øker, og at skolevegring blir et faktum.
Eide påpeker at barn ikke ønsker å være vanskelige. Når de uttrykker at de ikke vil på skolen, er det derfor viktig at foreldrene går i dialog og samarbeider med barnet.
– Som forelder er det viktig å anerkjenne barnets opplevelse, og være en støtteperson for barnet. Hvis barnet ikke føler seg hørt og støttet av foreldrene, eller føler seg presset, risikerer vi at barnet lukker seg inni seg selv, og slutter å dele hvordan de har det, og da vet man ikke hvor de «forsvinner». I stedet må man møte barnet der de der, og lytte til hva de har å si, uten forventninger.
Ingul sier at arbeidet med å få eleven tilbake i skolen, kan speile angstbehandling.
– Den engstelige opplever at det de er redd for er farlig. De vil ikke nærme seg det, og jobben vår er da ofte å gradvis hjelpe dem til å klare det, gjennom øving og eksponering, sier han.
– Sånn er det også med mange som sliter med skolevegring. De må begynne å gå på skolen igjen, for å komme over tankene og følelsene som sier at «dette klarer jeg ikke». I slike situasjoner er det utrolig viktig at den unge får være med å planlegge og bestemme skrittene man skal gå.
Han legger til at barnet selv bør få bestemme hvor rask inngangen tilbake til skolen skal være, men at de ikke bør få bestemme om den skal skje eller ikke.
Jo Magne Ingul får støtte fra Eide:
– Skolen har visse rammer de må forholde seg til, men når vi skal bringe barn tilbake til skolen, er det allikevel viktig at det skjer på barnets premisser. Og vi må aldri legge ansvaret for skolefraværet på barnet eller foreldrene. Vi må heller fokusere på det medmenneskelige og relasjonelle, og finne en måte å samarbeide på til det beste for eleven, avslutter Sara Eline Eide.