Hva er viktigst for den norske velferden fremover, oljefondet eller tillitsfondet? Svaret er enkelt: tillitsfondet

Det er ikke bare oljefondet som beskytter oss nå. Det er «tillitsfondet» som kommer til å redde oss.

Du tror kanskje at privatiseringen av landet, digitaliseringen, de falske nyhetene, nett-trollene, de skitne kommentarfeltene og politikere som utnytter systemet, har svekket tilliten vi har til hverandre og til dem som styrer oss.

Slik er det ikke. Tilliten vi har til myndighetene våre har bare økt og økt.

Nasjonal tillit

Vi som er forfattere av denne artikkelen, arbeider for tiden med en serie vitenskapelige artikler om sammenhengen mellom inntekt, tillit og tilfredshet med livet i 19 land i Europa, der vi bruker data fra The European Social Survey. Vi ønsker her å presentere noen foreløpige data fra Norge.

Figur 1 viser hvordan tilfredsheten med hvordan landet drives (nasjonal tilfredshet) har økt jevnt, trutt og kraftig de siste 15 årene.

Figuren viser også at økningen i nasjonal tilfredshet fra 2004 til 2018 henger tett sammen med den økte tilliten til hvordan landet drives (nasjonal tillit). Rett nok flater økningen i tilfredshet med myndighetene ut i 2012, men nivået forblir høyt. Det er ikke fallende.

Vi har dessverre ikke data på hvor tilfreds vi er med våre lokale sosiale omgivelser (sosial tilfredshet). Vår tillit til det lokale sosiale miljøet rundt oss (sosial tillit), fortrinnsvis dem vi ikke kjenner, viser imidlertid heller ikke noe fall (Figur 1). Den ligger høyt og har holdt seg der fra 2004 til 2018. Målingene gjøres hvert annet år. Derfor er siste tilgjengelige måling i 2018.

Koronatillit

Regjeringen har nå forlenget de drastiske «motkoronatiltakene» – barnehage- og skolestengt, stenging av næringer, hytteforbud, karantener, sosial distansering m.m. Ser vi på en annen datakilde, Norsk Koronamonitor fra Opinion (25. mars 2020), ser vi at 90 prosent av det norske folk støtter disse tiltakene (N = 735). Dette er et sensasjonelt høyt resultat som ikke ville vært mulig uten den høye grunnleggende tilliten til myndighetene i utgangspunktet.

I en tredje datakilde har InFact sammen med A-media og Nettavisen siden 12. mars 2020 gjennomført daglige målinger av nordmenns tillit til helsemyndighetenes håndtering av koronakrisen (N = 3400). Også denne datakilden viser svært høy og stabil tillit. På en skala fra 1 til 5, har vi i slutten av mars et snitt på 3,7 i tillit til håndteringen og 3,3 i tillit til de politiske myndighetene. Feilmarginen er imidlertid svært stor, 1,5 %.

Det nordiske gullet

Nordisk ministerråd har kalt tilliten vi har til hverandre og myndighetene våre i Norden for «det nordiske gullet» (Andreasson, 2017). Men er tilliten i Norge så mye høyere enn i andre land? Ja. Det viser en fjerde datakilde, World Values Survey. Der spør de folk hvor enige de er i utsagnet: «Folk flest er til å stole på» (generalisert tillit).

Av Figur 2 ser vi tidstrender fra 1993 til 2014. Norge, Sverige og Finland, sammen med Kina topper listen over de mest tillitsfulle folkene i verden og trendene viser generelt høy stabilitet. Rett nok har denne studien ikke målinger fra Norge og Finland etter 2010. Men den har målinger fra Sverige som det er grunn til å tro at er en god indikator på situasjonen i Norge.

Til forskjell fra Norden, ligger den generaliserte tilliten i Spania, Italia (kun ett måletidspunkt), Storbritannia og USA svært lavt. Helt på bunnen ligger Brasil. Der mener under ti prosent at man kan stole på folk flest. Det har de kanskje også rett i. Mens Spania nå har gått forbi Italia i å være Europas mest koronarammede land, er en koronaeksplosjon på vei i Brasil, der presidenten mener korona er medieskapt.

Norge og verden

Figur 3 setter disse tallene inn i en verdenssammenheng. Der ser vi igjen at Norge, Sverige og Kina har verdens største «tillitsfond». I Norge, Sverige og Finland mener mer enn 60 % at man kan stole på folk flest. I likhet med Brasil, mener også mindre enn ti prosent av befolkningen i Colombia, Ecuador og Peru det

Men kikk også på forskjellen i Europa mellom f. eks. Frankrike og Tyskland. Tilliten er dobbelt så høy i Tyskland som i Frankrike. Når en tar høyde for at Tyskland har kommet relativt sent i gang med skarpe tiltak, og legger til grunn at det er en kausal sammenheng mellom sosial og nasjonal tillit og spredning av korona, som går gjennom tendens til å følge myndighetenes råd, kan det bety at Tyskland likevel vil kunne få en bedre virusspredningskurve enn Frankrike.

Inntrykket fra World Values Survey forsterkes av en femte datakilde, OECDs «How’s life?»-studie. Her ser vi at de nordiske landene ligger på topp også i tillit til landets politiske system, i praksis den kapitalistiske, sosialdemokratiske velferdsstaten. I bunnsjiktet ligger de søreuropeiske landene, som også er de som ser ut til å få den alvorligste smitteutviklingen i Europa.

USA opplever nå Vestens største kjente koronaeksplosjon. Figur 5 viser data fra en sjette datakilde, Roper Center for Public Opinion Research. Aldri, ikke siden målingene begynte, har tilliten til USAs politiske ledelse vært lavere enn tilliten til Trump-administrasjonen (Hispanics 28 %, Whites, 17 %, Blacks 9 %). Dette lover svært dårlig for koronautviklingen i USA fremover.

Mistillit er dødelig

Men kanskje er det viktigste ikke hvor fullt tillitsfondet vårt er av tillit, men hvor store mistillitslommene i fondet er? Det er jo andelen som ikke stoler på myndighetene vi må anta at i størst grad unnlater å følge myndighetenes råd og slik er de potensielt farligste smittesprederne.

Her hjelper en syvende datakilde oss, Wellcome Global Monitor-studien fra 2018. Den viser at før koronautbruddet var det store deler av befolkningene i Italia, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania og USA som ikke stolte på sine regjeringers helseråd. I Italia gjaldt det mer enn hver tredje innbygger (36 %). I USA var andelen også høy (29 %). I Frankrike var det mer enn hver fjerde innbygger (27 %) som ikke stolte på myndighetenes helseråd. I Spania gjaldt det mer enn hver femte (22 %) og i Storbritannia litt mindre enn hver femte innbygger (18 %). Selv i Tyskland som vi vel ofte tenker på som et regelfølgende folk, stolte mer enn hver åttende (13 %) ikke på myndighetenes helseråd.

Når man har så store lommer av mistillit i befolkningen, må det gå galt. I Italia har korona eksplodert fullstendig. Spania har gått forbi Italia som Europas største koronatragedie. Om kort tid vil USA ha passert dem begge.

Det er de eldre som blir alvorlig syke og dør. Det er også blant disse at mistillitslommene er størst. Wellcome Global Monitor-studien viser at blant dem over femti år i Italia og USA, hadde bare drøyt halvparten – 55 % og 56 % – tillit til myndighetenes helseråd. Slik mistillit er dødelig.

Hvor store er så mistillitlommene i Norge? Tallene fra Norsk Koronamonitor viser at det er kun seks prosent av de spurte 24. mars 2020 som svarer at de ikke støtter videreføringen av de nasjonale tiltakene. Knapt noe annet land kan oppvise så små mistillitslommer.

Begrensninger ved de nye tallene

Alle disse tallene er ikke direkte sammenlignbare. Det er ulike typer tillit som er målt. Innen samme tillitsområde, f. eks. sosial tillit, har spørsmålene ulik ordlyd. Tidspunktene for undersøkelsene er ulike, representativiteten av utvalgene kan variere og usikkerhetsmarginene er ulike.

Det er også slik at grad av tillit innenfor og mellom land henger sammen med en rekke andre faktorer som inntektsnivå, personlig, lokalt og nasjonalt, utdanningsnivå, sosiale forskjeller, velferdsordninger, arbeidsledighet, demografisk sammensetning og annet. Noen av disse målene er vist i Tabell 1.

Likevel gir tallene fra de syv datakildene vi har omtalt, trolig en god, men langt fra perfekt, pekepinn både på hvorfor noen land får eksplosive, vedvarende eksponensielt økende spredning av korona, mens andre land kan ha bedre forutsetninger for å få bukt med spredningen. Sentralt her er antakelig hvor store tillitsfond landene har bygget opp og hvor store lommer av mistillit de har i disse fondene.

Inntekt, tillit og tilfredshet

Som nevnt innledningsvis publiserer vi for tiden en serie undersøkelser av sammenhenger mellom personlig inntekt, lokalsamfunnets inntekt, nasjonalinntekt; selvtillit, sosial tillit og nasjonal tillit; og tilfredshet med livet, sosial tilfredshet og nasjonal tilfredshet (N = 72 461, 19 europeiske land).

Våre resultater viser en sterk sammenheng mellom både personlig, lokal og nasjonal inntekt og tilfredshet med livet, sosial og nasjonal tilfredshet. Men bare i land med lav sosial og nasjonal tillit (tidligere kommunistland, Portugal og Kypros). I land med høy tillit (Norden, Nederland og Sveits) finner vi ingen slik sammenheng mellom inntekt og livstilfredshet når vi har tatt høyde for sosial og nasjonal tillit. I disse landene ser den høye tilliten ut til helt å fjerne effektene av personlig, lokal og nasjonal inntekt på hvor tilfreds befolkningen er med livet.

Tillit i krisetider

I møte med nasjonale kriser som korona, trenger vi ikke bare tillit til de helseråd myndighetene gir. Vi trenger også tillit til myndighetenes håndtering av de økonomiske konsekvensene, som kanskje vil bli langvarige og svært omfattende. Vi har derfor også sett på hva som skjer med sammenhengene mellom inntekt, tillit og tilfredshet med livet når land med høy, middels og lav tillit kommer i krise.

Med statistiske multi-level-analyser har vi studert endringer i de tre gruppene av land med henholdsvis høy, middels og lav sosial og nasjonal tillit (Tabell 1), fra før (2006) til etter (2012) finanskrisen 2008/2009. Resultatene viser at nivået av nasjonal tillit sank betydelig i gruppen med middels tillit (f.eks. Spania, Frankrike, Storbritannia, Tyskland) og særlig i landene som i utgangspunktet hadde lav sosial og nasjonal tillit (Øst-Europa, Portugal og Kypros), men ikke i gruppen med høy tillit (Norden, Nederland og Sveits). Det samme skjedde med tilfredsheten med hvordan landet ble drevet. Ja, i landene med høy tillit økte faktisk tilfredsheten med myndighetene fra før til etter finanskrisen.

Samlet tyder dette på at i høytillitslandene hadde krisen ingen vesentlig betydning for tilliten til myndighetene eller for tilfredsheten med dem. I lavtillitslandene derimot, ledet krisen til et kraftig fall både i befolkningens tillit til og tilfredshet med måten landene ble drevet på.

Kort sagt: Når tillitsfondet er velfylt, vil tilliten virke som en buffer mot både effekten av inntektsforskjeller og av alvorlige nasjonale kriser. Men selv om tillit hadde en buffereffekt, fant vi at finanskrisen bidro til å øke betydningen av både personlig og nasjonal inntekt for hvor tilfreds den enkelte innbygger var med livet. Det gjaldt i alle gruppene av land der det ble gjort målinger. Hvorvidt dette kan overføres til koronakrisen, står igjen å se.

Tillitsfondet versus oljefondet

Hva er så viktigst? Tillitsfondet eller oljefondet? Svaret er enkelt: tillitsfondet. Klarer vi ikke å få bukt med koronakrisen innen rimelig tid, vil samfunnets virksomheter blø så mye at selv ikke oljefondet vil kunne redde oss. Til det er norsk økonomi altfor sterkt vevet inn i den internasjonale økonomien.

Oljefondet kan heller ikke stanse Covid-19. Det kan bare midlertidig lappe på skader som korona skaper. Tillitsfondet kan stanse koronaspredningen ved at befolkninger i land med høy tillit til myndighetenes helseråd og små mistillitslommer kan forventes i svært stor grad å følge myndighetenes råd.

Men det krever at myndighetene viser seg tilliten verdig. Etter all sannsynlighet henger tilliten til myndighetenes helseråd tett sammen med den allmenne tilliten til dem som styrer landet.

Folk må vite at dem de har valgt til å representere seg, handler åpent og ærlig, bruker statens midler etterrettelig, har nulltoleranse for korrupsjon, ikke utnytter systemet til egen fordel, gjør det de kan for å redusere sosial ulikhet i inntekt, utdanning og levekår og bekjemper arbeidsløshet og fattigdom.

Har vi ikke tillit til dette, har vi neppe heller tillit til regjeringens helseinformasjon og helseråd i krisetider der hver enkelt av oss er en del av løsningen.

Kilde

Andreasson U. (2017). Trust – The Nordic Gold. Copenhagen, DK: Nordic Council of Ministers. doi:10.6027/ANP2017-737