Strukturelt minner denne situasjonen om klimakampen; vi blir bedt om å ofre noe for felleskapet, enten det er for å redusere global oppvarming eller hindre katastrofale følger av en pandemi. Mennesker er i slike situasjoner opptatt av hva man selv må ofre, at tiltakene er rettferdige, og at de har effekt.
Til tross for at disse situasjonene kan ansees som store globale utfordringer og har mange likehetstrekk, kan man stille spørsmålstegn ved hvorfor verdenssamfunnet ikke har vist like stor handlekraft rundt klimakampen. Promiljøatferd er atferd som er til fordel for miljøet, eller skader miljøet så lite som mulig. Kan krisesituasjonen verden nå står overfor med spredningen av koronaviruset ha positive bieffekter på promiljøatferd?
Diskontinuitetshypotesen
Selv om vi vet at et tiltak har effekt, så kan det være vanskelig å endre godt etablerte vaner og egen atferd. I miljøpsykologisk forskning har man sett at store endringer åpner et handlingsrom hvor det kan være ganske enkelt å etablere nye vaner.
På fagspråk kalles endringsrommet som oppstår som resultat av store kontekstuelle omveltninger, for «diskontinuitetshypotesen». Situasjonen vi nå står i kan på mange måter være et slikt handlingsrom; det er mulig å etablere nye vaner som kan spare miljøet.
Vi er i en situasjon hvor vi presses til å prøve ut nye løsninger – og får dermed unike muligheter til å oppdage og teste ut hva som eventuelt kan fungere. Det positive med dette er at vi potensielt tar med oss nye vaner når samfunnet går tilbake til normalen. Dette gir oss muligheter til å gjøre fundamentale tiltak for å imøtegå klimaendringene.
Endring av reisevaner
Et av de viktigste tiltakene norske forbrukere kan gjøre for å redusere klimagassutslipp, er å minimere flyreiser. Jobbrelaterte reiser vil naturligvis bli berørt, og vi vil måtte lære oss nye måter å samarbeide på gjennom for eksempel videokonferanser og digitale plattformer. Behovene vil antagelig presse fram enda bedre tekniske løsninger for virtuelt samarbeid.
Endringer i reisevanene vi nå ser byr på enorme økonomiske utfordringer, men også på muligheter. Reiseselskapene ser en sterk nedgang, og flyselskaper setter nå fly på bakken. Vi vet ikke hvor langvarig dette blir, men det er sannsynlig at koronaviruset også vil ha en sterk innvirkning på folks påske- og sommerferie. Kanskje vil folk oppdage nye og mer miljøvennlige måter å feriere på og at ferie i eget land vil bli vanligere?
Bruk av naturen
En fordel med å tilbringe mer tid i nærområdet vårt er at vi kan oppdage eller gjenoppdage de kvalitetene som finnes nær oss. Når folk må være hjemme, vil de også trolig bruke lokalmiljøet sitt mer, og vi kan håpe at det vil føre til en større bruk av natur eller grøntområder. Dette reduserer ifølge forskningen stress, og har positiv virkning både på fysisk og psykisk helse. Skiturer, fjellturer og turer langs kysten vil være gode måter å oppnå restitusjon på. Det rolige livet som dagens krisesituasjon tvinger oss inn i, gir dermed muligheter for å oppdage og verdsette naturen rundt oss mer.
Det vil kunne bidra til at vi får en styrket lokal forankring, vi vil sette mer pris på de daglige omgivelsene, og de mulighetene som finnes i norsk natur.
På samme måte som vi knytter oss til personer og dyr, kan vi også knytte oss til steder. Innenfor miljøpsykologien kalles dette stedstilknytning. Noen drar tilbake til sine favorittsteder om og om igjen. Antakeligvis fordi stedene har kvaliteter, de tilbyr avslapning og restituering, de kan redusere stress og negative følelser – og forskning innenfor feltet tyder på at stedene faktisk har disse virkningene på oss. Stedstilknytning kan bidra til å skape kontinuitet og mening. Noe som kanskje blir enda viktigere i en stadig mer fragmentert tilværelse.
Sosiale normer for positiv atferd
Tiltakene som nå blir gjort, fører til utslippsreduksjoner. Selv om økonomiske systemer i første omgang kan se ut til å bli skadelidende, så kan vi også se på det som foregår nå som et slags eksperiment, kanskje vi kan bruke denne hendelsen til å observere hvordan økonomien tilpasser seg denne uvante situasjonen, og muligens også kan tilpasses klimaendringer på en omfattende måte.
Klimakrisen beskrives ofte som et sosialt dilemma, der enkeltpersoner vil tjene på egoistiske handlinger på kort sikt, men ødelegge for seg selv og de felles ressursene de har på lang sikt. For eksempel ser man nå at folket hamstrer inn matvarer, i panikk for at lagrene skal bli tomme. Dette fører til at noen får mye, mens andre kanskje ikke får tak i det de trenger av varer. I det lange løp vil dette ha en negativ innvirkning på tilgjengelige ressurser for alle. Dette kalles «allmenningens tragedie».
Forskning viser hvordan samarbeid, tydelig ledelse, og det å kjenne til hva de andre som deler aktuell ressurs faktisk gjør, er noe som kan virke positivt inn på viljen til samarbeid for fellesskapets beste. Koronavirus-situasjonen viser oss hvilke styrker samfunn kan vise når tilliten til lederne er høy, og folk oppfordres til samarbeid. Da er folk villige til å gå langt for å bidra til å løse problemer.
En fordel med sosiale medier er at de kan synliggjøre hva andre mennesker gjør, og slik skape presedens og sosiale normer for positiv atferd til fellesskapets beste. Denne lærdommen fra koronavirusets tid må vi ta med oss over i klimakampen.
Koronaviruset og klimaendringer
Koronaviruset har vist at mennesker har evnen til å handle raskt når vi står overfor en krise. Utfordringen med klimaendringene er at de foregår over lang tid, og at effekten av våre handlinger ofte foregår langt unna der vi bor, og på et abstrakt nivå. For eksempel kan det være vanskelig å knytte egen atferd (bl.a. bruk av bil) direkte til miljøutfordringer, fordi konsekvensene av egne handlinger ikke nødvendigvis har en synlig effekt.
Når det gjelder klimaendringene, har folket og politikerne vist liten evne til endring, sammenlignet med dagens situasjon rundt koronaviruset. Forskjellen er at koronaviruset har en mer konkret effekt og rammer hver enkelt på et personlig nivå. Det vil si, egen atferd har en direkte kobling til smitteeffekt.
Dagens unntakssituasjon viser at det er mulig å etablere nye vaner som kan spare miljøet.
Mens koronaviruset til nå har smittet i overkant av 100 000 og tatt nærmere 6000 liv globalt, anslår CICERO Senter for klimaforskning at effekten av koronaviruset i form av bedret luftkvalitet kan bidra til å spare mellom 54 000 og 109 000 liv per år – om effekten vedvarer.