Behovet for en å høre til hos er dypt forankret i oss. Vi trenger et menneske å dele hverdagene med, en vi ikke må gjøre oss til for. En vi kan stole på at er der, selv om vi ikke byr på den beste utgaven av oss selv. Ute i verden blir vi vurdert og målt. Det er både nødvendig og balanserende at vi kan senke skuldrene hjemme.
Men det å slappe av og være trygg kan fort forveksles med å skru av sjarmen. Vi legger kanskje ikke merke til at vår egen x-faktor glimrer med sitt fravær, men synes den andre begynner å bli dørgende kjedelig: «Hva skal jeg med en fyr som ligger på sofaen og promper?» Litt promping må vi ta med på kjøpet.
Men om «ta meg som jeg er, ellers kan det være det samme» er holdningen som preger oss, så er det ikke rart om forholdet mister energi og glede. Det er fare på ferde når vi slutter å by på det beste, når vi sparer sjarmen til kolleger og venner: Bare da tar vi på oss skjorta vi blir kjekk i, bare da smyger vi oss inn i kjolen som er flatterende for figuren, bare da lytter vi oppmerksomt og serverer en god historie.
«Det ble aldri tid til oss»
Vi blir kjerringer og gubber, og henger oss opp i småting: «Den eldste melka skal stå ytterst!», «Blomster igjen? Det er penger ut av vinduet!» Gjerrige og lite rause med komplimenter, kos og cash, knuger vi på våre egne hjerter: «Jeg har jo sagt at jeg elsker deg, du hører fra meg om det blir forandring.»
Vi blir så praktiske. Hvem skal kjøre, hvem skal hente, hva skal vi gjøre, hva skal vente? Garasjen må ryddes, sluket renses, pærene skiftes og kroppen trimmes. Når vi endelig har tid til å sitte ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe og en god prat, da skaffer vi oss noe nytt å styre med: et oppussingsprosjekt, videreutdanning eller styreverv i sameiet. Vi går til sengs med ullsokker og full pysj. Og med i senga, tett, tett inntil oss – der har vi den kjære mobilen, alltid lydhøre for dens minste signaler.
«Det ble aldri tid til oss», sier mange. Men ofte er det sannere å si: «Vi tok oss ikke tid til oss.» Det vil si, en gang tok de fleste par seg den tiden. Da forholdet var nytt og skinnende. Da kunne vi sette oss ned midt i rotet og se den andre i øynene, da kunne vi tilbringe en hel dag i senga, da kunne vi ta middagen ut i skogen, da kunne vi lytte med interesserte ører til den andres tanker.
I hvilken retning fører dette valget meg: Kjerring eller kjæreste?
Vi blir eksperter på hverdagens styr og stell, men amatører i kjæresterollen.
Vi går oss fast og vet ikke helt hva som skal til for å komme oss ut av gubbe- og kjerringdansen og inn i kjærestemodus igjen. Vi blir fortalt at vi må reise langt av sted til en sydhavsøy, eller at vi i det minste må foreta total makeover av kropp og ansikt om vi skal kunne vekke gløden.
I Spotify ligger det en liten spilleliste med låter til inspirasjon, trøst eller glede [artikkelen fortsetter under spillelisten]:
Kjærestepoeng
Så krevende og dyrt er det ikke. Du kommer langt med å stanse opp i hverdagen og spørre deg selv: Er jeg gubbe eller kjæreste nå? I hvilken retning fører dette valget meg: Kjerring eller kjæreste?
- Du henter en kopp kaffe. Spør du om hun vil ha?
- Han spiller favorittmusikken sin. Skrur du ned eller opp?
- Kjæresten har kjøpt seg ny jakke. Gir du en kompliment eller spør du hva den kostet?
- Filmkvelden tilbringes inntil hverandre i sofaen eller i hver deres stol?
- Din kjære kommer hjem, møter du i døren med en klem?
- Du er mett, går du fra bordet selv om kjæresten fortsatt spiser?
- Hun har sovnet på sofaen. Brer du pleddet over eller bråker du?
- Kan du legge deg samtidig med kjæresten, selv om du ikke er trøtt?
- Du stryker ham over brystkassa, men bare når han har flekk på skjorta?
- Trusa er litt skitten. Bytter du, eller satser du på at den holder over helgen?
Er du mest kjerring eller kjæreste? Hva som gir kjærestepoeng varierer, og noen prosent kjerring og gubbe er vi alle. Vi drømmer om at noen skal bringe liv i kjæresten i oss, men det finnes en annen mulighet: Du kan vekke den kjæresten selv!
Les også et tidligere intervju med parterapeut Bjørk Matheasdatter i Psykologisk.no.