Barnelovas § 30 stadfester foreldres plikt til å gi barn omsorg, forsvarlig oppdragelse og forsørging og deres rett og plikt til å fatte beslutninger på barnets vegne (Barne- og familiedepartementet, 1981).

Med unntak av visse bestemmelser (f.eks. plikt til å gi barnet utdanning, medisinsk behandling og sørge for at barnet ikke blir utsatt for vold) er det opp til foreldrenes skjønn å avgjøre hva som er godt nok. Det finnes ingen formkrav som definerer innholdet i god nok omsorg, ei heller bestemmelser som forplikter foreldre til å drive kunnskapsbasert barneoppdragelse.

På den andre siden har helsetjenesten en plikt til å levere tjenester som er til nytte for pasienten, noe som forutsetter at det skal foreligge kunnskapsbasert praksis om nytten av tiltaket (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019).

Tilsvarende stiller barnevernlovens § 4–4 krav om at omsorgsendrende tiltak skal være bygget på allment akseptert kunnskapsgrunnlag (Barne- og familiedepartementet, 1992). Når barn har problemer som utløser rett til hjelp, forplikter det med andre ord tjenestene til å anvende metoder og arbeidsformer som har vist seg å fungere for de problemene barn søker hjelp for.

Hva er målsettingen med foreldreveiledning?

Foreldreveiledningsprogrammer er utbredt i Norge, og har som mål å styrke foreldre i foreldrerollen og hjelpe barn i risiko (Barne- og likestillings­departementet, 2018). Disse programmene har altså et todelt mål som etter vårt syn må holdes adskilt. Det kan være et selvstendig mål i seg selv å styrke foreldres opplevelse av trygghet i foreldrerollen. Tilsvarende er det et selvstendig mål å sikre at barn i risiko får hjelpen de trenger.

Men vi kan ikke anta at det å styrke foreldrenes trygghet fører til bedre utfall for barna. Med andre ord må effekten av foreldreveilednings­programmer evalueres langs to dimensjoner: Man må evaluere om foreldre opplever seg tryggere i foreldrerollen, samtidig som man vurderer hvorvidt programmene har en positiv effekt for barna.

Mange av foreldreveiledningsprogrammer som brukes i Norge, har blitt evaluert og kan vise til positive resultater når det gjelder å gjøre foreldrene tryggere i foreldrerollen. Imidlertid er det få som kan vise til om bruken av dem fører til positive utfall for barna. Etter vårt syn betyr dette at foreldreveilednings­programmer må brukes med forsiktighet.

I tilfellene der det er opp til foreldre selv å fatte beslutninger på vegne av sine barn, vil foreldrenes egen vurdering av programmet ved mange anledninger være tilstrekkelig for å rettferdiggjøre bruken.

Imidlertid får barn selvstendige rettigheter når de mottar hjelp i helsevesenet og barnevernet. Innenfor rammene av helsehjelp og pålagte omsorgsendrende barneverntiltak må metodene som brukes kunne vise til at bruken fører til endringer og positive utfall for barnet. I slike tilfeller blir foreldrenes egenvurdering utilstrekkelig og bruken av foreldreveilednings­programmer som ikke er evaluert med tanke på konkrete utfall for barnet bør ikke brukes.

Vi mener at foreldreveilednings­programmer i for stor grad brukes for å løse problemer de ikke er evaluert for, og at dette innebærer en risiko for at barn i helsevesen og barnevern ikke får forsvarlig hjelp. I resten av artikkelen begrunner vi dette standpunktet.

Hvilke foreldreveiledningsprogrammer finnes?

I 2018 kartla Eng mfl. 31 psykososiale tiltak for sped- og småbarn i Norge (Eng, Reedtz & Martinussen, 2018). De fleste av disse retter seg mot å bedre ferdigheter hos foreldrene og foreldre–barn-samspill. Blant de 31 tiltakene finner vi følgende eksempler på veiledningsprogrammer:

• Attachment and Biobehavioral Catch-up (ABC; 6–24 måneder)
• Child–Parent Psychotherapy (CPP; 0–5 år)
• Circle of Security-tiltakene (COS; 0–10 år)
• Cool Little Kids (CLK; 3–6 år)
• De Utrolige Årene-serien (DUÅ; 0–8 år)
• Familie for første gang (Nurse-Family Partnership (NFP); 0–2 år)
• International Child Development Program (ICDP; 0–18 år)
• Marte Meo/Video-feedback of Infant-Parent Interaction (VIPI; 0–2 år)
• Mother Infant Transaction Program (MITP; 0–3 måneder)
• Newborn Behavioral Observation (NBO; 0–3 måneder)
• Parent–Child Interaction Therapy (PCIT; 2–8 år)
• Parent Management Training-Oregon/Tidlig innsats for barn i risiko (PMTO/TIBIR; 4–12 år)
• Tuning in to Kids (TIK; 18 måneder–18 år)

Flere av programmene har et godt evidensgrunnlag som støtter effekten på opplevelse av økt trygghet i foreldrerollen og/eller foreldreferdigheter (f.eks. DUÅ-Universal (Reedtz, Handegård & Mørch, 2011) og TIBIR (Kjøbli & Ogden, 2012)) og på bedring av utfall hos barn (f.eks. ABC (Berlin, Martoccio, Bryce & Jones Harden, 2019), NFP (Miller, 2015) og CPP (Cicchetti, Rogosch & Toth, 2006)).

Det er imidlertid verdt å merke seg at mange av tiltakene som har vist effekt på barnet, baserer seg primært på foreldrerapporter og ikke direkte observasjonsmålinger, slik som man finner i (for eksempel) ABC, NFP og CPP. Dette er et viktig skille å ha med i valg av tiltak når barn har vansker som utløser rett til hjelp. Når foreldreveilednings­programmer anbefales brukt, er det ofte uklart til hvilket formål og hvorvidt de er evaluert med tanke på konkrete utfall for barnets problemer.

Vi vil bruke Trygghetssirkelen, Circle of Security (COS) som eksempel på et tiltak med stor utbredelse, men med uklar beskrivelse av formål. COS er et tilknytningsbasert tiltak, og ut ifra utviklernes beskrivelser av målsettingene med tiltaket, forstås et av målene for tiltaket som å øke foreldrenes sensitivitet og responsivitet overfor barnet for endringer i foreldre–barn-samspillet og deres relasjon (Hoffman, Marvin, Cooper & Powell, 2006; Marvin, Cooper, Hoffman & Powell, 2002).

Ifølge Wesseltoft-Rao mfl. (2017) er COS det mest benyttede gruppetiltaket i tjenestene i Norge (n = 111, 29,4 %). Det tilbys gjennom helsestasjonstjenesten, men brukes også i barnevern og andre tjenester. I Norge finnes fire ulike COS-tiltak og i 2016 var 2 000 fagfolk opplært i COS-Parenting (COS-P). De fleste rapporterte da at de brukte COS-P i sin praksis (Bråten & Sønsterudbråten, 2016). Det finnes ingen offentlige tall for hvor mange som er opplært i COS-Intervention (COS-I), men våren 2019 var det 80 ferdigsertifiserte terapeuter og veiledere i COS-Virginia-familieintervensjonen (COS-VF) og 57 i COS-Virginia-gruppeintervensjonen (COS-VG).

Et behov for tilknytningsbaserte modeller og tiltak

Det er ingen tvil om at utviklerne av Circle of Security har klart å tilgjengeliggjøre og illustrere mange tiår med solid, men til dels svært komplisert og utilgjengelig forskning, på en lettfattelig og enkel måte, noe som også støttes av vår egen forskning (Nielsen, Oddli, Slinning & Drozd, 2020). COS har gitt mange tjenesteansatte en uvurderlig relasjonell forståelsesramme når de skal observere, tolke og vurdere kvaliteten i samspill mellom foreldre og barn (Bennett & Blome, 2013; Kvello, 2012; Skivenes & Skramstad, 2013). COS har derfor blitt et tiltalende veiledningsprogram som mange har tatt til seg fordi modellen har klart å dekke et behov i praksisfeltet som mange har følt på.

Flere studier underbygger dette, hvor de viser at bare det å få utdelt og tilgang på COS-materialet og/eller innføring i COS-modellen, ikke selve tiltaket, men i trygghetssirkelen som en modell for tilknytningsteori, er tilstrekkelig for å gi ansatte og foreldre et felles utgangspunkt for å forstå og diskutere barns tilknytning, og for ansatte å gi flere tilknytningsrelaterte, og færre fordømmende, beskrivelser av foreldre-barn samspillsobservasjoner (Avery, Matthews, Hoffman, Powell & Cooper, 2007; Gray, 2015; McMahon, Huber, Kohlhoff & Camberis, 2017; Neish, 2012). En 2-dagers generell teoretisk innføring i tilknytningsteori belyst gjennom COS-modellen er tilstrekkelig for å få til dette, og fungerer like godt som metodeopplæring i COS-P eller COS-I (McMahon mfl., 2017). I dette ligger også et vesentlig skille mellom det å benytte en modell eller teori som en forståelsesramme og det å omsette denne i praksis for å bedre foreldreferdigheter og/eller barns omsorgsbetingelser og helse.

Det er derfor betimelig at vi spør: Hvor godt er forskningsgrunnlaget for COS når det gjelder å gi økt trygghet i foreldrerollen, bedre foreldreferdigheter og positive endringer for barn i risiko? Og er det et eksempel på en praksis som oppfyller de faglige, etiske og, i noen tilfeller, juridiske kravene til god kunnskapsbasert og forsvarlig praksis?

Evidensgrunnlaget for Trygghetssirkelen

En kunnskapsoversikt over internasjonale studier på Trygghetssirkelen (COS), fant moderate-til-store effekter på trygg tilknytning hos barnet, foreldrenes egenopplevde omsorgskvalitet, depressive symptomer og mestringsfølelse (Yaholkoski, Hurl & Theule, 2016). Denne oversiktsartikkelen har siden fått en beskjeden kvalitetsvurdering fordi dokumentasjonsgrunnlaget er mangelfullt, det er utfordringer knyttet til studiedesign (f.eks. manglende randomisering) og at 9 av de 10 inkluderte studiene hadde svært få deltakere (Hægland, 2018). I tillegg har Yaholkoski mfl. (2016) ikke kvalitetsvurdert de inkluderte studiene, og som Wesseltoft mfl. (2017) viste, var risikoen for systematiske skjevheter i alle de inkluderte COS-studiene, vurdert å være kritisk. Det er også en stor svakhet at de ikke har skilt mellom de ulike COS-tiltakene i analysene.

Ifølge databasen Ungsinn (www.ungsinn.no), som inneholder kunnskaps­oppsummeringer av tiltak basert på Nordiske studier, er både COS-I og COS-VF vurdert som sannsynlig virksomme tiltak ut ifra deres teoretiske forankring, til tross for manglende dokumentert virkning (Drugli, 2012a; Ulvund & Eng, 2012). Det samme gjelder for COS-P og COS-VG (Drugli, 2012b; Ulvund & Eng, 2013). Derimot er samtlige av COS-tiltakene gitt laveste vurdering nettopp på grunnlag av deres manglende dokumentasjon på effekt i en nyere rapport (Eng mfl., 2018).

Hvis vi ser på COS-P som er COS-tiltaket det er forsket mest på, peker forskningen nokså klart i en viss retning. Gjennom et litteratursøk i databasene Medline og PsycINFO fant vi fire studier på COS-P med et randomisert kontrollert studiedesign som er gullstandarden for effektevaluering. Ingen av disse studiene fant noen effekt verken på barnets tilknytningsmønster, atferdsvansker, eller kognitive fleksibilitet (Cassidy mfl., 2017), foreldre–barn-samspill eller foreldrenes mentale representasjoner (Mothander, Furmark & Neander, 2018), foreldrenes mestringsfølelse, stress eller selvmedfølelse (Haugaard & De Lopez, 2016), eller foreldre–barn-relasjonen, foreldrenes bruk av rusmidler, depressive symptomer og reflektive fungering (Rostad, 2014).

I Cassidy mfl. (2017) utforsket de funnene og fant at barn med mødre som skåret høyt på unnvikende tilknytning, ble tryggere og mindre desorganiserte. Men de fant også at barn med mødre som skåret lavt på unnvikende tilknytning, ble mer utrygge. Med andre ord, COS-P kan være effektivt for enkelte foreldre–barn-dyader, men også potensielt skadelig. Hvis vi i tillegg supplerer med funn fra pre–post-studier uten sammenligningsgrupper, bygger det opp under de funnene man har fra de randomiserte studiene, hvor man ikke har klart å dokumentere positive resultater på verken foreldre–barn-relasjonen (Maupin, Samuel, Nappi, Heath & Smith, 2017), eller trygg og desorganisert tilknytning (Page & Cain, 2010), som tross alt er hovedmålsettingen med COS.

I en rekke studier av COS-P, hvor man kun har målinger før og etter veiledning, oppgir foreldre at de har økt kunnskap om det å være foreldre (Kimmel, Cluxton-Keller, Frosch, Carter & Solomon, 2017), mindre følelse av hjelpeløshet, stress og depresjon (Foster, 2014; Kohlhoff, Stein, Ha & Mejaha, 2016; Maupin mfl., 2017), økt mestringsfølelse og bedre emosjonsregulering (Horton & Murray, 2015; Rose, Roman & Mwaba, 2018). Disse funnene gjenspeiler også foreldres erfaringer med de ulike COS-tiltakene i Norge (Helle, Boonstra, Broch, Rød & Vøllestad, 2017; Kjevik & Vigmostad, 2015; Mongstad, 2013). Men som de randomiserte forsøkene viser, er det ikke gitt at dette tilfører noe utover annen, ordinær oppfølging i familiene eller blant familier som står på vent for veiledning.

Det er derfor, etter vårt syn, verken grunnlag for å hevde at COS-P er med på å trygge foreldrene, utover ordinær praksis, eller at det finnes noen overbevisende dokumentasjon som sannsynliggjør at COS-P bidrar til at barnet får bedre omsorgsbetingelser eller helse.

Det er viktig å minne om at COS-P er kun benyttet som et eksempel her, siden det er et av de mest utbredte foreldreveiledningsprogrammene og hvor det også finnes en del forskning. For dette gjelder også andre foreldreveilednings­programmer som enten ikke er forsket på eller mangler overbevisende dokumentasjon på effekt (f.eks. de øvrige COS-tiltakene og ICDP). Dette har viktige økonomiske, juridiske og faglige konsekvenser for praksisfeltet og bruk av foreldreveilednings­programmer på ulike tjenestenivåer.

Åtte praktiske råd

Vi vil til slutt utlede åtte råd for foreldre, ledere og ansatte i tjenestene, kompetansesektoren, forskere, myndighetene og private aktører:

1. Vi må skille mellom teorien bak et tiltak og selve tiltaket. Som vist i vårt eksempel, kan en teori som belyst gjennom COS-modellen benyttes som en relasjonell forståelsesramme for å teoretisere om kvaliteten i samspillet mellom foreldre og barn, og gi ansatte og foreldre en felles kunnskap og forståelse for betydningen av trygg tilknytning for barns utvikling. Men som intervensjon må tiltaket også ha overbevisende dokumentasjon på at det virker på de problemer som foreldrene eller barnet trenger hjelp til.
2. At et tiltak mangler eller ikke har overbevisende dokumentasjon på om det virker, er ikke ensbetydende med at tiltaket ikke virker. Et fravær av bevis, er ikke et bevis på fravær av effekt. Men tiltak slik som COS kan da ikke være et førstevalg når man som tjeneste og ansatt, er pliktig til å hjelpe barn i risiko og det stilles juridiske formkrav til den hjelpen barnet og foreldrene har rett på å motta. Da må tjenestene benytte andre tiltak og som vi med større sikkerhet kan si har en positiv effekt på foreldrene eller barnet ut ifra deres problemer (f.eks. ABC, NFP, CPP og PMTO).
3. Teoretiske modeller, som trygghetssirkelen, må gjerne benyttes for å forberede foreldre på mer komplekse tiltak med et godt dokumentasjonsgrunnlag. Det kan gjøre foreldre mer mottakelige for tiltak, gi innsikt i barns behov og hvordan de kan støtte barnet i deres utvikling. Det trengs dog ikke kostnadskrevende og/eller langvarige opplæringer i veiledningsprogrammer til dette formålet. Som et eksempel, synes et to-dagers innføringskurs i tilknytningsteori belyst gjennom COS-modellen å være tilstrekkelig for å gi ansatte den nødvendige kunnskapen for å teoretisere om foreldre-barn samspill og forberede foreldre på mer komplekse tiltak, dersom det er formålet.
4. Om ansatte allerede har fått opplæring i tiltak som enten er udokumenterte eller som viser seg å ikke ha noen effekt, gjør man trolig ingen stor skade om man bruker denne kunnskapen og kompetansen i et helsefremmende eller universalforebyggende arbeid. Det er da viktig å påse at man unngår å tilby tiltaket til målgrupper som tiltaket har vist negativ effekt for (f.eks. COS-P til mødre som skårer lavt på unnvikende tilknytning). Dette må da sjekkes ut og kartlegges på forhånd, før tiltaket iverksettes i tjenesten.
5. Tjenesteledere, myndigheter og andre må holde seg oppdatert på forskning for å forvalte offentlige midler og tilgjengelig ressurser på en best mulig måte. Det innebærer blant annet at tjenesteledere sender sine ansatte på opplæringer og kurs i tiltak som synes å virke for målgruppen de arbeider med og til det formålet tiltaket skal brukes til, eller at myndigheten stiller krav til hvilke tiltak kommunene og andre kan søke om tilskudd til.
6. Kompetansesektoren, forskere og andre programtilbydere må være tydelige og sannferdige i sin formidling av hvilke tiltak som er egnet til hvilke formål, holde seg oppdatert og eventuelt forske frem gode tiltak, og hele tiden vurdere hvilke tiltak man kan og bør tilby til tjenestene til enhver tid. Lovende tiltak må spres i et begrenset omfang inntil det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på virkning og det er aldri for sent å snu dersom noe som en gang virket lovende, viser seg å ikke holde mål eller synes vanskelig å forske frem. Dette betyr også at dersom det etter hvert foreligger tilstrekkelig forskning på et tiltak som ikke har noen systematiske, målbare effekter, bør forskningen konsentrere seg om andre og mer lovende tiltak, eller videreutvikle tiltak. Dette vil være et eksempel på god faglig og etisk forsvarlig praksis.
7. For valg av tiltak i tjenestene og i forskning bør man sikre at det er brukt fortrinnsvis objektive mål med direkte observasjon av effekt på barnet, eventuelt rapporter fra flere informanter (f.eks. begge foreldrene eller foreldre og barnehagelærer). Foreldrerapport alene vil ikke være tilstrekkelig når det handler om barnets rett til helsehjelp og familiens rettssikkerhet da psykisk helse ofte kommer til uttrykk i emosjonelle vansker som ikke nødvendigvis synes utenpå. De kan være latente og vanskelig observerbare for andre. Dermed kan foreldre (og andre) undervurdere barnets vansker.
8. Kommunene og spesialisthelsetjenestene må i større grad koordinere og differensiere tjenestetilbudene, slik at ikke hjelpen foreldre og barn mottar i primærhelsetjenesten er tilnærmet den samme når familien blir henvist videre til barnevern eller BUP. Det finnes ingen tiltak som kan kurere alle former for psykiske vansker og dersom det ikke har hjulpet med et tiltak i primærhelsetjenesten, så hjelper det ikke med mer av det samme tiltaket i barnevern eller BUP. Tiltakene må være mer målrettede og intensiverte jo høyere man kommer opp i tiltakspyramiden.

Konklusjon

De fleste foreldreveiledningsprogrammer tar utgangspunkt i teoretiske antagelser om hva som er sentrale forutsetninger for at barn og unge skal ha en sunn og god utvikling og oppvekst. Teori gir oss modeller for å forstå hvordan barn utvikler seg, og gir utgangspunkt for å formulere tiltak som kan skape bedring når utviklingen ikke går riktig vei. Tiltak og programmer som baseres på teoretiske antagelser, må likevel prøves ut empirisk mot definerte utfallsmål for å kunne bygge en legitimitet som kunnskapsbasert praksis.

Foreldreveiledningsprogrammer som brukes i Norge, har to mål; det ene er å øke foreldrenes egenopplevde trygghet og mestringsopplevelse og, det andre er bedre helse, trivsel og utvikling hos barnet. Imidlertid er det en stor utfordring at enkelte programmer brukes som universalprogram uten at man spesifiserer til hvilke formål eller til hvilke målgrupper de spesifikt er nyttig for.

Når vi bruker foreldreveilednings­programmer utover programmenes formål, innebærer det at vi utsetter foreldre og barn for potensiell risiko. Når barnet har rettigheter fordi de har blitt identifisert som hjelpetrengende, blir det særlig viktig at tiltaket har vist effekt på barnets helse og ikke bare på foreldrenes opplevde mestring og kompetanse.

Det er ingen nødvendig sammenheng mellom disse to målene, og man kan ikke forutsette at økt mestringsopplevelse hos foreldre skaper bedre helse hos barnet. Disse kriteriene må vurderes hver for seg og foreldreveilednings­programmer må kunne vise til en effekt på begge eller barnet som et minstemål dersom vi er i selekterte/indikerte målgrupper eller i behandling.

FÅR TILSVAR: Les også tilsvaret på dette innlegget: «Forvirrende og villedende om foreldre­veiledning» av Neil W. Boris, Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson.

Kilder

Avery, L., Matthews, J. D., Hoffman, K. T., Powell, B. & Cooper, G. (2007). Project Same Page: An evaluation of an attachment training seminar. Journal of Public Child Welfare, 2(4), 495–509. doi:10.1080/15548730802523232

Barne- og familiedepartementet. Lov om barn og foreldre (barnelova) (1981). Norge. Nedlastet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-04-08-7

Barne- og familiedepartementet. Lov om barneverntjenester (barnevernloven) (1992). Nedlastet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-07-17-100

Barne- og likestillingsdepartementet (2018). Trygge foreldre – trygge barn. Regjeringens strategi for foreldrestøtte (2018–2021). Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.

Bennett, S. & Blome, W. W. (2013). Implementing attachment theory in the child welfare system: Clinical implications and organizational considerations. I J. E. Bettman & D. D. Friedman (red.), Attachment-based clinical work with children and adolescents (s. 259–283). New York, NY: Springer. doi:10.1007/978-1-4614-4848-8_12

Berlin, L. J., Martoccio, T. L., Bryce, C. I. & Jones Harden, B. (2019). Improving infants’ stress-induced cortisol regulation through attachment-based intervention: A randomized controlled trial. Psychoneuroendocrinology, 103, 225–232. doi:10.1016/j.psyneuen.2019.01.005

Bråten, B. & Sønsterudbråten, S. (2016). Foreldreveiledning – virker det? En kunnskapsstatus. Oslo: Fafo.

Cassidy, J., Brett, B. E., Gross, J. T., Stern, J. A., Martin, D. R., Mohr, J. & Woodhouse, S. S. (2017). Circle of Security-Parenting: A randomized controlled trial in Head Start. Development and Psychopathology, 29, 651–673. doi:10.1017/S0954579417000244

Cicchetti, D., Rogosch, F. A. & Toth, S. L. (2006). Fostering secure attachment in infants in maltreating families through preventive interventions. Development and Psychopathology, 18(3), 623–649. doi:10.1017/S0954579406060329

Drugli, M. B. (2012a). Circle of Security (COS) International – Intervention. Ungsinn, 1, 4. Nedlastet fra https://ungsinn.no/post_tiltak/circle-of-security-cos-international-intervention/

Drugli, M. B. (2012b). Circle of Security (COS) International – Parenting. Ungsinn, 1, 3. Nedlastet fra https://ungsinn.no/post_tiltak/circle-of-security-cos-international-parenting/

Eng, H., Reedtz, C. & Martinussen, M. (2018). Effekter av psykososiale intervensjoner for sped- og småbarn. Tromsø: UiT Norges arktiske universitet.

Foster, G. (2014). Evaluation of Circle of Security Parenting program for women with perinatal mood disorders. In Helping Families Change Conference. Sydney, Australia. Nedlastet fra https://helpingfamilieschange.org/wp-content/uploads/2014/03/Poster-Foster.pdf

Gray, S. A. O. (2015). Widening the Circle of Security: A quasi-experimental evaluation of attachment-based professional development for family child care providers. Infant Mental Health Journal, 36(3), 308–319. doi:10.1002/imhj.21513

Hægland, G. (2018). Omtale av forskningen på familieterapi og foreldreveiledning. I A. Austvoll-Dahlgren & I. S. Morken (red.), Håndbok for barn og unges psykiske helse: Oppsummert forskning om effekt av tiltak. Oslo: Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør. doi:doi.org/10.21337/1008

Haugaard, K. & De Lopez, K. J. (2016). Testing the efficacy of Circle of Security–Parenting programme with Danish at risk career mothers: A pilot randomized controlled trial. In International Attachment Conference. Munich, Germany.

Helle, J., Boonstra, M.-J. O., Broch, K. R., Rød, B. I. & Vøllestad, J. (2017). En god sirkel. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 54(6), 546–556.

Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Rundskriv I-4/2019 – Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og forholdet til forsvarlighetskravet mm. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Hoffman, K. T., Marvin, R. S., Cooper, G. & Powell, B. (2006). Changing toddlers’ and preschoolers’ attachment classifications: The Circle of Security intervention. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 74(6), 1017–1026. doi:10.1037/0022-006X.74.6.1017

Horton, E. & Murray, C. (2015). A quantitative exploratory evaluation of the Circle of Security-Parenting program with mothers in residential substance-abuse treatment. Infant Mental Health Journal, 36(3), 320–336. doi:10.1002/imhj

Kimmel, M. C., Cluxton-Keller, F., Frosch, E., Carter, T. & Solomon, B. S. (2017). Maternal experiences in a parenting group delivered in an urban general pediatric clinic. Clinical Pediatrics, 56(1), 13–19. doi:10.1177/0009922816675012

Kjevik, E. & Vigmostad, A. G. (2015). En fenomenologisk hermeneutisk studie av adoptivforeldres opplevelse av Circle of Security Virginia gruppekurs, og deres erfaringer i forbindelse med adopsjon. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Kjøbli, J. & Ogden, T. (2012). A randomized effectiveness trial of brief parent training in primary care settings. Prevention Science, 13(6), 616–626. doi:10.1007/s11121-012-0289-y

Kohlhoff, J., Stein, M., Ha, M. & Mejaha, K. (2016). The Circle of Security Parenting (COS-P) intervention: Pilot evaluation. Journal of Child and Family Health Nursing, 13(1), 3–7.

Kvello, Ø. (2012). Tidlig barneverninnsats med utgangspunkt i tilknytningsforskning. Norges Barnevern, 89(3), 116–134.

Marvin, R. S., Cooper, G., Hoffman, K. T. & Powell, B. (2002). The Circle of Security project: Attachment-based intervention with caregiver-pre-school child dyads. Attachment & Human Development, 4(1), 107–124. doi:10.1080/14616730252982491

Maupin, A. N., Samuel, E. E., Nappi, S. M., Heath, J. M. & Smith, M. V. (2017). Disseminating a parenting intervention in the community: Experiences from a multi-site evaluation. Journal of Child and Family Studies, 26(11), 3079–3092. doi:10.1007/s10826-017-0804-7

McMahon, C. A., Huber, A., Kohlhoff, J. & Camberis, A.-L. (2017). Does training in the Circle of Security framework increase relational understanding in infant/child and family workers? Infant Mental Health Journal, 38(5), 658–668. doi:10.1002/imhj.21661

Miller, T. R. (2015). Projected outcomes of nurse-family partnership home visitation during 1996-2013, USA. Prevention Science, 16(6), 765–777. doi:10.1007/s11121-015-0572-9

Mongstad, I. (2013). Veien til trygghet: En evalueringsstudie av gruppemodellen «Circle of Security» – Virginia, basert på deltagernes egne erfaringer. Universitetet i Bergen.

Mothander, P. R., Furmark, C. & Neander, K. (2018). Adding “Circle of Security – Parenting” to treatment as usual in three Swedish infant mental health clinics. Effects on parents’ internal representations and quality of parent-infant interaction. Scandinavian Journal of Psychology, 59(3), 262–272. doi:10.1111/sjop.12419

Neish, M. J. (2012). An evaluation into the use of the Circle of Security handouts within the women and children’s program. Sydney, Australia: RichmondPRA.

Nielsen, B., Oddli, H. W., Slinning, K. & Drozd, F. (2020). Implementation of attachment-based interventions in mental health and social welfare services: Therapist’s experiences from the Circle of Security-Virginia Family intervention. Children and Youth Services Review, 108, 104550. doi:10.1016/j.childyouth.2019.104550

Page, T. F. & Cain, D. (2010). A pilot application ofthe Circle of Security parenting intervention to child welfare-involved mothers. In Poster presentation at the Society for Social Work and Research Fourteenth Annual Conference. San Fransisco, CA.

Reedtz, C., Handegård, B. H. & Mørch, W.-T. (2011). Promoting positive parenting practices in primary pare: Outcomes and mechanisms of change in a randomized controlled risk reduction trial. Scandinavian Journal of Psychology, 52(2), 131–137. doi:10.1111/j.1467-9450.2010.00854.x

Rose, J., Roman, N. & Mwaba, K. (2018). Circle of Security parenting program efficacy for improving parental self-efficacy in a South African setting: Preliminary evidence. Journal of Psychology in Africa, 28(6), 518–521. doi:10.1080/14330237.2018.1523308

Rostad, W. L. (2014). Examining the effectiveness of the Circle of Security parenting DVD program. University of Montana.

Skivenes, M. & Skramstad, H. (2015). The emotional dimension in risk assessment: A cross-country study of the perceptions of child welfare workers in England, Norway, and California (Unites States). The British Journal of Social Work, 45(3), 809–824. doi:10.1093/bjsw/bct177

Ulvund, S. E. & Eng, H. (2012). Circle of Security (COS) Virginia – Familiemodellen. Ungsinn, 2, 1. Nedlastet fra https://ungsinn.no/post_tiltak/circle-of-security-cos-virginia-familiemodellen/

Ulvund, S. E. & Eng, H. (2013). Circle of Security (COS) Virginia – Gruppemodellen. Ungsinn, 1, 1. Nedlastet fra https://www.ungsinn.no/post_tiltak/circle-of-security-cos-virginia-gruppemodellen/

Wesseltoft-Rao, N., Holt, T. & Helland, M. S. (2017). Gruppetiltak og kurs for foreldre: Norsk praksis, erfaringer og effektevalueringer. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Yaholkoski, A., Hurl, K. & Theule, J. (2016). Efficacy of the Circle of Security Intervention: A meta-analysis. Journal of Infant, Child & Adolescent Psychotherapy, 15(2), 95–103. doi:10.1080/15289168.2016.1163161