Den gangen var det en gåte for meg at det gikk an – at livet i Andeby kunne fortsette som før etter at alle hadde vært så sinte. Var de venner likevel? Etter alt det bråket? I dag tenker jeg at det var raseriets fortjeneste at ender, ulver og mus i det hele tatt orket å ha noe med hverandre å gjøre. For uten tilgang til sinne blir vi mindre enn vi er. Vi får ikke tak i vår egen kraft, og det er livsfarlig.
Hva er sunne grenser?
Alle følelser – også sinne – er en invitasjon til kontakt. Sinnet vårt sier: Jeg vil noe med deg. Du tråkker over mine grenser, og jeg bryr meg nok om oss begge til at jeg reagerer. Når jeg viser deg hvor grensen min går og hva jeg forventer av deg, betyr det at jeg inviterer deg til å gjøre det samme. Bare da kan vi være oss selv – sammen.
Hvis vi aldri setter grenser for andre mennesker, blir nærhet et umulig prosjekt. Når vi verken bryr oss om oss selv eller andre, blir jo alt meningsløst. Fortrengt sinne blir fort til avmakt, ignoranse eller likegyldighet, altså kald avstand mer enn varm følelse.
Hver gang vi vegrer oss for å innrømme for oss selv at vi er sinte på et annet menneske, kan det føles som den snilleste løsningen der og da. Slik er det sjelden, og jeg tror det var det jeg lærte av Donald Duck og Co: Sinne er nødvendig for å skape fellesskap.
Men raseri kan umulig være sunt?
Sinne er en enkel emosjon, den er liketil og løsningsfokusert. Mange vil si primitiv, men de fleste er enige om at det er en følelse som er nødvendig for å overleve. Når vi tar vare på egne grenser, er det lettere å beholde vennskap og kjærlighetsbånd. Vi blir synlige for oss selv og hverandre.
Og likevel føles det jo oftere livsfarlig enn livsviktig å bli sint. Når raseriet stormer i oss, gjør det rett og slett fysisk vondt. Vi får skyldfølelse, blir urolige, får angst. Legg til aggresjon og vold, og vi må se i øynene at den livsviktige emosjonen sinne sliter med et reelt omdømmeproblem. Kan det virkelig være særlig sunt å kjenne på noe så destruktivt?
Sinne er nødvendig, men holdes altså sjelden frem som spesielt prisverdig. Til det kjenner vi altfor godt denne perverterte varianten, skyggesiden med aggresjon, vold og ødeleggelse. Selv som barn måtte jeg derfor fascineres litt i smug. Det er tross alt ikke all harme som kan kalles rettferdig, og aggresjon er skadelig også i Andeby.
Når noen tirrer Donald, går han ut av sitt gode skinn. Han blir krakilsk uten tanke på konsekvensene. Med rumpa bar og med blekt nebb og røde kinn, virker han svært lite interessert i å holde sinnet i sjakk. Han mister seg selv fullstendig, og akkurat det er antagelig det vi frykter mer enn noe annet. Vi er redde for å miste kontroll.
Jeg vil, jeg vil!
På avstand er det lettere å la seg fascinere av ren aggresjon. Det var ikke de tre uskyldige grisene jeg ble nysgjerrig på der jeg lå og leste på overtid under dyna. Jeg syntes rett og slett Donald, Skrue og Storeulv var modige fordi de ville så skamløst mye. Den sultne ulven vil ha tre små griser, den gjerrige onkelen vil ha klingende mynt. Jeg var like fascinert av dem som jeg var av leken «jeg går rett frem, samme hvem jeg støter på». Ublu selvhevdelse var forbudt og forlokkende.
Storeulv dempes jevnlig av sin milde sønn, men ser ut til å være veldig i kontakt med det Sigmund Freud (1856–1939) kalte id: Aggresjonen er grådig og plump, han er lysten og forsyner seg skruppelløst av godene. Onkel Skrue er mer sindig, men når han bader i pengebingen, er han som en vellystig baby. Også han blir rasende når noe står i veien for ham.
Hvordan kunne de være så sikre på sin rett? Da jeg var liten, var det en gåte for meg at de turte å være så deilig grådige.
I dag tenker jeg at jeg ble fascinert fordi det kun er spedbarn som kan få alle sine behov tilfredsstilt med det samme. Den muligheten kommer aldri tilbake til oss i samme form, det vet selv et barn.
Er sinne det samme som aggresjon?
Å vokse opp er å erfare at det ikke alltid går vår vei. Vi får ikke alt vi vil ha, og vi skjønner etter hvert at kortsiktige ønsker sjelden passer med langsiktige mål. Vi lærer oss at forventninger kan være urealistiske selv om de er aldri så ektefølte. Og vi ser at vår umiddelbare vilje kan kollidere med andre menneskers behov.
Som voksne vil vi fremstå uvennlige, biske og kantete om vi ikke firer litt på kravene våre. Vi må jenke oss, vi må tilpasse oss. Det kan gjøre oss sinte, men vi forsøker likevel å beherske oss.
Gjennom mange og seige frustrasjoner fra omgivelsene våre lærer vi oss å skille mellom følelse (sinne) og handling (aggresjon). Det holder ikke å bare ville ha, vi kan ikke gå rett frem samme hvem vi støter på. Sakte, men sikkert blir vi bedre til å ta hensyn til dem rundt oss. Vi skiller mellom det vi føler og det vi gjør.
Små barn lærer dette ved å øve seg på å holde tilbake impulsene til å bite, sparke og slå når de er sinte. Selv med god voksenstøtte mestrer barn dette likevel først i toårsalderen. Det nytter lite å instruere dem i å ikke føle. Vi kan si «ikke bit!», men oppfordringen mange har fått om å «ikke være sint», er en umulighet. Vi kan velge våre handlinger, ikke våre emosjoner.
Følelser finnes, men du kan velge hva du vil gjøre med dem
Barn må altså lære å skille mellom det de føler og det de gjør, men også voksne kan trenge litt sorteringshjelp.
Vi veksler ofte mellom skam, som holder følelsen tilbake (jeg er ikke sint!) og selvpromoterende skamløshet (jeg gir blaffen i alle andre, jeg VIL!). Få følelser skaper like sterk ambivalens i oss som sinne; det er som om vi drives til ytterpunktene og ikke helt finner ut hva vi skal gjøre med sinnet når det river og sliter i oss.
Vi kan alltid velge å ikke være verbalt eller fysisk voldelige, men vi kan ikke velge bort det som automatisk skjer i kroppen når vi blir sinte. Hvis vi tror det, blir følelseslivet vårt fort skamfullt – og noe vi holder skjult.
Vi er redd for sinne fordi vi tror det gjør oss aggressive. Paradoksalt nok er det ofte motsatt. Når vi aksepterer at følelsene finnes i oss selv om vi ikke liker dem, slipper vi å la oss diktere av dem.
Aggresjon er et språk alle forstår
Hvis vi unnviker alle vonde følelser, vil den emosjonelle menyen vår bli smal og unyansert. Det er kun noen følelser som er «lovlige» å ha og bare visse handlinger som er aksepterte. Uten å tenke oss særlig om tyr vi til det vi har lært er greit.
Vi kan dekke over sinnet med smil eller gråt, vi kan opptre omsorgsfullt, avlede med humor eller ta oss en løpetur for å få ut litt damp. Og så kan vi paradoksalt nok dekke over sinnet ved å utagere med verbal eller fysisk vold. Dette er forvirrende: Vi tror sinne og voldelig utagering er en og samme ting, og skjønner ikke at utageringen bare fjerner oss fra følelsen vår.
Aggresjon er lett å ty til fordi det er et språk alle forstår. Og det er så effektivt at det er spesielt velegnet som dekkoperasjon for alle andre følelser. I noen familier er sinne den eneste følelsen som er akseptert, og da vil uttrykket bli aggressivt selv om man egentlig er trist eller skamfull. Alle følelser tolkes som sinne – og løses med vold eller verbale ydmykelser.
Voldelig utagering
Utagering er tett knyttet til høy angst og indre kaos: Alt er galt, jeg koker over og må få det UT! Men når vi utagerer, flytter vi dessverre bare konflikten vekk fra oss selv. Vi slipper å føle stort, for vi har konkludert med at det eneste problemet vårt er at naboen er en idiot eller at skatteetaten består av ondsinnede mennesker. Vi blir dessuten enda mer overbeviste om at vi er sint ved å observere oss selv: «Jeg brølte høyt, så jeg må være veldig rasende.»
Utagering gir oss midlertidig lettelse, men det er ingen god løsning. Vi raser, men kommer ikke av flekken. Vi skjeller eller slår, men det hjelper så lite. Vi blir ikke ferdige, bare tomme. Og vi får ikke løst opp i følelsesflokene som plager oss.
Utagering kamuflerer bare det vi ikke orker å forholde oss til inni oss selv. Når vi tar følelsene ut på denne måten, skaper det derfor avstand både til oss selv og andre. Det er med på å gi sinne et ufortjent dårlig rykte.
Utagering skaper onde sirkler
Noen ganger er det nødvendig å brøle for livet. Vold kan være selvforsvar. Men utagering er noe annet, og det er skadelig. Det mest alvorlige er smertene vi påfører andre mennesker. Folk rundt oss blir redde og utrygge.
Men også den som utagerer, lider. Når man blir voldelig og truende (enten mot seg selv eller andre), går man glipp av egne følelser samtidig som man ofte ender opp med noe som setter seg enda hardere: massiv skyld og skam. Hvis den store angstklumpen i magen gjør at vi svarer med mer av det samme istedenfor å endre retning, ender vi fort i en veldig destruktiv spiral. Den må stoppes.
Når vi greier å se på utagering som et (ensporet) uttrykk for underliggende følelser, blir det lettere for oss å sette sunne grenser. Dette er grunnen til at kloke voksne hjelper barn å sortere følelsesfloker ved å spørre en unge som står i bro og fekter og skriker om det har hendt noe vanskelig eller om det er på tide med mat. Vi vet ikke noe sikkert om følelser og behov før vi har undersøkt litt, det kan ligge mye gjemt under det ene synlige følelsesuttrykket.
«Du får ikke lov til å slå, men du får lov til å ha følelser». Det hadde vært fint om vi kunne møte oss selv og andre voksne med like mye empati og vilje til nyansering: «Nei, du får ikke ta det ut på meg». Og: «Ja, jeg skjønner at det er kaos inni deg nå.»
Men må følelsene… ut?
Mange er opptatt av å få ut følelser, som en katarsis. Jeg hører veldig ofte at pasienter forventer at (noe) må ut for at (noe) skal gå over. Forventningen blir ofte tillagt meg. Som terapeut kan jeg da umulig bli fornøyd med timen dersom det ikke «skjer noe»?
Noen har forståelig nok gruet seg lenge for å begynne i terapi, og mange lar sikkert være. Enkelte pasienter snakker om seg selv som trykkokere. Hvis alt tilbakeholdt raseri skal «ut», må jo gudene vite hva som kan skje. Det er ikke rart man vegrer seg.
Sinne er en ekstra vanskelig følelse for alle som har opplevd hvor ødeleggende utagering er. Hvis man har vært utsatt for aggresjon, er det vanskelig kunne tro på at sinne er noe annet enn vold.
Med glede er det mye enklere å skille mellom følelse og handling. Vi tenker sjelden at vi ikke er ordentlig glad (følelse) dersom vi ikke gir bort en presang (handling). Gleden har en klar egenverdi, den står der og skinner for seg selv.
Men det kan faktisk være like godt å være sint som å være glad. Alle emosjoner føles tilfredsstillende når de er et svar på en situasjon, da gir de lettelse og klarsyn. Når vi gir slipp på frykten for å være i våre følelsers vold, kan sinne kjennes potent, boblende og livskraftig.
Ok, jeg er rasende
Å jobbe med sitt eget sinne betyr egentlig bare å øve seg på å merke hva som skjer i kroppen. La sinnet varme, aktivere, strømme som en bølge gjennom deg. Det må ingen skriking til, man trenger ikke puter eller polstrede rom, bare interesse: Hva skjer i kroppen min nå? Jeg koker, det bobler, jeg knytter nevene, jeg strammer kjeven. Ok, jeg er rasende. Hvem er jeg rasende på? Hva har skjedd nå?
Det er ikke farlig å kjenne kroppslige impulser til å bli slå, bite eller trampe som et dyr eller en toåring, at raseriet føles som en storm i kroppen. Å føle er ikke det samme som å gjøre. Og ganske fort kommer det andre følelser frem, for er vi ikke ofte glad i dem vi er sinte på? Fortvilte over noe bakenforliggende? Sinte på noen andre? Lei oss for noe som skjedde i går?
Heldigvis henger følelsene sammen. Når man får tak i den ene følelsen, viser den oss veien til den neste. Alle følelser erfares i nåtid, men de har forbindelser både til andre følelser og tidligere opplevelser. Det er det som gjør dem interessante (og vanskelige).
Følelser har retning
Å «få det ut» betyr kort og godt å kjenne den gitte følelsen i kroppen. Det høres enkelt ut. Men følelser opptrer sjeldent alene, så det må en viss sortering til.
Sorteringsjobben vår blir enklere med en gang vi godtar at vi har mange følelser på en gang. Vi kan for eksempel være både trist (følelsen vi sitter igjen med selv) og sint (følelsen mot den personen som har gjort oss trist). Hvis vi bare sitter igjen med tristhet, får vi ikke nok kraft til å hevde oss selv. Vi trenger alle følelser.
Det er lettere å kjenne de ulike følelsene i kroppen når vi ikke tenker at vi må gjøre så mye med dem. Når vi føler sterkt, blir vi fort opphengt i å finne en løsning (hva skal vi ellers med følelser, liksom?). Men løsningene kommer først etterpå, og til dem trenger vi et klart hode.
Tid og ro gjør at tankene kan koble seg på slik at vi får sortert følelsene litt.
Når du vet hva du føler og at du har flere følelser, er det lettere å handle klokt. Kanskje har sinnet gjort deg oppmerksom på et behov du ikke visste du hadde, kanskje merker du at du må sette en grense eller si fra om noe. Og kanskje fikk du tak i en tristhet du ikke visste du bar på.
Følelser er som Plumbo
Som en siste forsvarstale for det beryktede sinnet vårt: Det er faktisk en følelse som kan fjerne gruff ved hjelp av ren kraft. Alle følelser kan fungere som Plumbo i systemet ved å åpne opp og bane vei for hverandre, men sinne er spesielt effektivt. Raseriet over å slå tåa i et bordbein åpner fort opp for en etterlengtet gråt. Sinne over urettferdighet kan lett minne en om at man savner omsorg og nærhet.
Sterke følelser kan åpne opp langt dypere lag i oss av gamle følelser som var så skambelagte eller umulige at vi har holdt dem på armlengdes avstand. Så hvis vi blir mindre raske med å konkludere med at det første vi føler er det eneste vi føler, kan vi få mange muligheter til å bli kjent med oss selv.