Norge har blant de laveste forekomstene av drap i verden – hvorfor?

Norge beskrives ofte som et «lykkeland». Mediene rapporterer gladelig at vi stadig skårer i toppskiktet i verden når det gjelder ulike levekårsundersøkelser. Grunnlaget for slike undersøkelser kan diskuteres, men ett område vi og Skandinavia utmerker oss på, er ved at vi har lave drapsforekomster.

For å sammenligne et sosialt fenomen mellom land regner vi forekomst (drap, ulykker, selvmord og så videre) per 100 000, og i Norge har vi en drapsfrekvens på nærmere 0,6 per 100 000. Stort lavere er det knapt mulig å komme om man ser på den historiske litteraturen på området (Eisner, 2012).

Dette er nokså likt med de øvrige skandinaviske landene, som alle har ligget mellom 0,5 og 0,8 i flere år. Unntaket er en klar økning i Sverige de siste par årene, i 2018 var tallet for deres del 1,06.

For å skjønne hvor lavt Norge faktisk ligger sammenlignet med resten av verden, kan vi se på land med svært høye forekomster av drap registrert i 2017, som for eksempel El Salvador med 62 per 100 000 og Jamaica hadde 57 per 100 000. USA har 5,3, Europa 3, og på verdensbasis er drapsforekomsten i 2012 beregnet til 6,2 per 100 000 innbyggere (UNODC, 2013).

Samtidig kan vi ikke stole blindt på disse tallene. Det er ikke alle land som har ressurser til eller spesiell interesse av å føre statistikk over drap. I noen land finnes det oppdaterte og godt dokumenterte tall (som Norge) og i andre land finnes det knapt registreringer fra de siste ti år.

Fire forhold reduserer drapsforekomst

Det er likevel nokså trygt å si at Norge ligger svært lavt i antall drap de siste tiårene sammenlignet med andre land, men slik har det ikke alltid vært. Rundt 1550-tallet var drapsfrekvensen i Bergen på om lag 83 per 100 000, hvilket er ekstremt høyt (Fladby, 1965). Lovløshet og vold herjet.

Noe radikalt har altså skjedd med vårt land siden den tid. Hvordan kan slike historiske og geografiske forskjeller i drapsforekomster forklares? Dette var et av spørsmålene jeg stilte meg selv da jeg skrev boken «Om drap» (Grøndahl, 2019). Langt på vei lar fenomenet seg forklare.

Historikeren Randolph Roth har gjort omfattende studier av drap gjennom historien, og han har pekt på fire sentrale forhold som reduserer forekomsten av drap i et samfunn (Roth, 2009):

1. Landet har et stabilt styresett og lover. Det finnes et effektivt forvaltningsapparat i form av politi og domstoler som sørger for at for at innbyggernes liv og eiendom faktisk blir beskyttet. Med en slik beskyttelse er det ikke behov for samfunnets medlemmer å ta loven i egne hender (blodhevn, borgervern og så videre), noe som fører til mindre vold og færre drap. Dette står i kontrast til samfunn som ikke har noen sentralmakt som er i stand til å beskytte sine innbyggere. Det kan forklare tilstandene i Bergen på 1500-tallet, for det var først i 1692 byen fikk sin første politimester.

2. Landets innbyggere har grunnleggende tillit til politiske ledere, og til at de som skal forvalte lovene som politikerne har vedtatt, gjør det på en skikkelig og rettferdig måte. USA har nærmere ni ganger så mange drap som Norge. Men selv om USA er en demokratisk rettsstat nærer mange innbyggere likevel en dyp mistillit til staten. Mistilliten synes å gi grobunn for et ønske om å bevæpne seg, blant annet fordi man vil være i stand til å beskytte seg mot kriminelle.

Kanskje debatten om våpen og våpenlovgivning i USA så sterk fordi mange ikke har tillit til at politiet er i stand til å beskytte dem når det er nødvendig, og dessuten er det mange som faktisk oppfatter staten som en fiende mot privatlivets frihet. Norge har også høy våpentetthet, men våpnene brukes til jakt og sjelden for å beskytte seg mot verken kriminelle eller statlige inngrep.

Her kan det være på sin plass å advare ulike sparekåte regjeringer mot å bli for ivrige i sine «effektiviseringsreformer» som innebærer kutt i det være seg politietaten, domstolene og kriminalomsorgen. Mister et lands borgere tillit til at systemet og forvaltningen fungerer, kan prisen bli langt høyere enn kortvarige innsparingsgevinster og vil ta lang tid å reparere.

3. Den tredje forutsetningen bak lave drapstall i et gitt land er en allmenn følelse av fellesskap og tilknytning – og man har empati med hverandre ut over rene slektskapsbånd. Kontrasten er land som har opplevet borgerkriger. Det er påfallende hvor blodige slike kriger blir når etnisitet og regional identifisering blir viktigere enn det overordnede fellesskapet. Krigene i Jugoslavia og i Rwanda er eksempler på slike blodige og forferdelige internoppgjør.

4. Den fjerde og siste faktoren som bidrar til lave drapsrater, er at samfunnets innbyggere har en følelse av rimelighet og rettferdighet. Det forutsetter at godene er noenlunde rimelig fordelt og at det sosiale hierarkiet er rimelig og legitimt.

Litt arrogant sett kan kanskje den skandinaviske modellen være til etterfølgelse her. Vi har velferdsordninger som bidrar til at de aller fleste innbyggerne har et minimum av økonomisk trygghet. Ved sykdom mottar vi sykepenger, når vi blir gamle skal vi slippe å jobbe og vi får pensjon.

Våre goder er rimelig fordelt, selv om det selvfølgelig finnes betydelige forskjeller mellom høy og lav også i våre land. Men forskjellen mellom innbyggerne i enkelte andre land, med oligarker og mangemiliardærer side om side med dyp fattigdom, er enormt mye større enn i vår egen region.

Kilder

Eisner, M. (2012). What causes large-scale variation in homicide rates? I J. Heinze & H. Kortuem (red.), Aggression in Humans and Primates (s. 137–163). Berlin: de Gruyter.

Fladby, R. (1965). Diplomatarium Norwegicum I-XXII. 1847–1955. Oslo: Kommisjonen for Diplomatarium Norwegicum.

Grøndahl, P. (2019). Om drap. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Roth, R. (2009) American Homicide. Cambridge, MA: Belknap Press.

UNODC (2013). The Global Study on Homicide 2013. Wien: United Nations Office on Drugs and Crime.