• Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Meny
  • Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Søk
Lukk
Bokutdrag

I foreldrerollen vil vi ofte møte våre barn på samme måte som vi selv ble møtt som barn

Det er forståelig at foreldre ikke alltid klarer å være på sitt beste. Noen ganger klarer vi å bruke våre iboende foreldre­ferdigheter, andre ganger ikke, skriver Anne Hilde Vassbø Hagen og kolleger i boken «Emosjonsfokusert ferdighets­trening for foreldre».

FØLELSESUNNGÅELSE: Med emosjonsfokusert ferdighetstrening har vi potensial til å kunne forebygge følelsesunngåelse over generasjoner, skriver Anne Hilde Vassbø Hagen og medarbeidere i dette utdraget fra boken Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre. Foto: Thomas Angermann, Flickr.

Anne Hilde Vassbø Hagen, Vanja Hjelmseth, Bente Austbø & Joanne Dolhanty

Sist oppdatert: 14.09.20  Publisert: 23.01.20

Emosjons­fokusert ferdighets­trening for foreldre: En lærebok for terapeuter og veiledere
Anne Hilde Vassbø Hagen, Vanja Hjelmseth, Bente Austbø & Joanne Dolhanty
Gyldendal Norsk Forlag, 2019
(Artikkelen er et lett tilpasset bokutdrag.)

 

Forfatterinfo

Anne Hilde Vassbø Hagen

Anne Hilde Vassbø Hagen er psykolog og daglig leder ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) i Bergen. Hun har laget de populære YouTube-filmene om Alfred og skyggen. Hun har blant annet skrevet boken Emosjons­fokusert ferdighets­trening for foreldre.

Vanja Hjelmseth

Vanja Hjelmseth er psykolog, og salgs- og markedssjef, ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) i Bergen.

Bente Austbø

Bente Austbø er psykologspesialist ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) i Bergen.

Joanne Dolhanty

Joanne Dolhanty er en anerkjent canadisk psykolog som har vært sentral i utviklingen av emosjonsfokusert ferdighetstrening, EFST.

Det er så mange krav og forventninger til at vi skal være gode foreldre, helst perfekte. Barna skal være flinke på skolen og få hjelp til alle leksene. De skal fungere godt sosialt, og helst også være populære. De skal være veloppdragne, høflige, fornuftige, flinke, selvstendige, hjelpsomme, omsorgsfulle, snille, søte, greie og lykkelige.

Og hvor passer så alle de ubehagelige følelsene inn? Hvordan skal vi håndtere det når barna er slemme med søsken, frekke mot foreldrene, egoistiske og utakknemlige? Og hva sier det om oss som foreldre? At vi har sviktet? Det skaper i hvert fall grobunn for vår indre selvkritiker, som mer enn gjerne forteller oss hvor dårlige foreldre vi er, at vi er håpløse, mislykket eller slemme.

Slike indre prosesser skaper og forsterker negative følelser i foreldrene, og kommer i veien for at foreldrene kan være der emosjonelt for barnet. Det er tøft og vanskelig å være forelder når følelsene tar overhånd.

Å bli møtt når vi har det vanskelig

Du som leser dette, har selv vært barn. Tenk tilbake på en vanskelig eller konfliktfull situasjon da du selv var barn, enten du var redd, trist, sint, skamfull eller noe annet.

Se om du kan få opp et indre bilde av en helt konkret situasjon hvor du var barn og hadde det vanskelig. Kjenn ordentlig etter, hvordan var det å være deg i den situasjonen? Hva foregikk på innsiden? Hva trengte du fra de voksne i denne situasjonen? Hvordan ble du møtt av de voksne rundt deg? Ble dine emosjonelle behov dekket?

Var det noen der for deg eller var du helt alene uten noen å gå til? Ble du møtt med vennlighet og forståelse eller ble du møtt med kjeft, avvisning eller latterliggjøring? Hjalp voksne deg med følelsene dine på en slik måte at du opplevde at dine egne følelser var gyldige? Følte du deg ivaretatt? Eller ble du møtt på en måte som gjorde at du skammet deg, ble skremt eller følte deg ensom?

Hvis du vet svaret på spørsmålene ovenfor, så vet du ganske mye om hvordan det er godt – eller ikke godt – for barn å bli møtt når de har det vanskelig. Vi har alle mye visdom på innsiden hvis vi tar oss tid og orker å kjenne etter og minnes egne erfaringer.

Skyldfølelsen er en veiviser

Foreldre har en særlig og verdifull kompetanse på egne barn. Det er likevel ikke alltid like lett å få umiddelbar tilgang til all kunnskapen når man trenger den som mest. Dersom du som leser har egne barn, se om du kan forestille deg en situasjon hvor barnet ditt hadde det vanskelig. Kanskje barnet ditt har opplevd mobbing, blitt skremt av noe, blitt skuffet og sint, eller vært full av kjærlighetssorg.

Velg en konkret situasjon hvor barnet ditt ikke hadde det så bra og se situasjonen og barnet for ditt indre øye. Hva er den første følelsen du ser at barnet ditt har? Hva er synlig på utsiden? Prøv så å forestille deg hvordan barnet ditt hadde det på innsiden i denne situasjonen, som om du er barnet ditt. Er det samme følelsen som er på innsiden? Eller er det en eller flere andre følelser der inne? Kanskje du får tak i noe som er sårbart eller vondt?

Hva trengte barnet ditt i denne situasjonen? Hvordan møtte du barnet ditt i denne konkrete situasjonen? Møtte du barnet på en måte som gjorde det tydelig for barnet at du forsto hvordan barnet hadde det på innsiden? Møtte du barnets emosjonelle behov? Eller sa eller gjorde du noe som kan ha gjort at barnet følte seg misforstått, alene, feil eller redd?

Tenker du nå: «Ja! Den situasjonen taklet jeg bra!», eller er det mer sånn at du tenker: «Å, nei. Skammer meg over den der …». Det viktigste er ikke om du fikk det til eller ikke i akkurat den situasjonen, men at du i de fleste tilfeller kjenner barnet ditt så godt at du vet hvordan hun eller han hadde det, når du bare tar deg tid til å kjenne etter – og at du kan lære av tidligere erfaringer.

Noen ganger klarer vi å bruke våre iboende foreldreferdigheter, mange ganger ikke. Da kommer gjerne skyldfølelsen – veiviseren vår – som forteller oss at det der var ikke greit, det bør vi gjøre annerledes fremover, eller kanskje si unnskyld for og reparere.

Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre

I emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre (emotion focused skills training, EFST) har vi terapeuter og veiledere to hovedmål: økt kunnskap om følelser, og å trene på nye ferdigheter.

Med utgangspunkt i at det er foreldrene som kjenner sine barn best, mener vi at foreldrene er de beste til å hjelpe sine barn med det som er vanskelig. Men når vi foreldre blir sinte, er slitne, føler oss ubrukelige, er redde eller fortvilte, blir det ekstra utfordrende å være en god forelder.

Som terapeut er det lett å forstå foreldres fortvilelse og noen ganger desperasjon etter at noen andre skal fikse barnet. Det kan være lettere å møte foreldrenes ønske om å ta barnet i terapi enn å insistere på å gi foreldrene veiledning, noe som gir foreldrene mer ansvar, flere avtaler og forpliktelser, og potensielt flere nederlag.

Kanskje har terapeuten erfaring med at tidligere veiledningsprosesser med foreldre ikke har hjulpet på barnets vansker, eller mener at «disse foreldrene er ikke bra for barnet, det er bedre at jeg hjelper barnet.» Som veileder og terapeut kan det være krevende å føle at man sitter med ansvaret for barnets fremtid. Noen ganger kommer egen selvkritikk snikende: «Jeg er ikke en god nok terapeut!», noe som gjør situasjonen enda mer utfordrende. Som terapeuter er vi er avhengige av å mestre metodiske ferdigheter som vi selv har tro på for å gjøre en god jobb.

En fossefallmodell

Vi kaller EFST for en fossefallmodell, fordi vi trener terapeuter i å gjøre det samme i møtet med foreldrene som vi vil at foreldrene skal gjøre overfor barnet sitt. Denne modellæringen er en sentral del av den opplevelsesbaserte læringen og utgjør en viktig endringsmekanisme i metoden.

Under opplæring i metoden må terapeuter jobbe aktivt med egne følelser og trene på ferdigheter med utgangspunkt i egne nære relasjoner, samt med sine egne følefeller som kommer i veien for å forstå og møte foreldres vanskelige følelser. Fossefallet går altså gjennom modellæringen fra EFST-veilederne som hjelper terapeuter under opplæring med å håndtere sine følelser, for å gjøre dem bedre i stand til å møte foreldrenes følelser, slik at foreldre skal få til å hjelpe barnet sitt på samme måte.

EFST skiller seg dermed fra mange metoder, ved at læringssituasjonen fordrer aktiv bruk av personlig materiale og bearbeiding av egne følelser i alle trinn, både i opplæring av terapeuter og i ferdighetstrening for foreldre.

EFST er en modell med potensial for å forebygge at uhensiktsmessige omsorgsstrategier overføres mellom generasjoner.

I foreldrerollen vil vi ofte møte egne barn på samme måte som vi selv er blitt møtt. Vi kan også jobbe hardt for ikke å gjøre samme feil som våre foreldre, slik at vi kan havne helt i motsatt retning, noe som kan være like uhensiktsmessig. Hvis vi kan hjelpe foreldre til å bryte et mønster hvor de unngår vanskelige eller sårbare følelser hos seg selv og barna, kan det bidra til å bryte noen generasjonsoverførte negative mønstre.

Å bryte med gammel, innlært følelsesunngåelse har vi kalt for generasjonsforebygging.

Å forebygge følelsesunngåelse over generasjoner

La oss se for oss et foreldrepar som har mistet omsorgen for sitt barn på grunn av vold, en mor og en far som er sinte på både barnevern og resten av systemet fordi de opplever seg misforstått og urettferdig behandlet.

Foreldreparet er oppgitt fordi de ikke har fått hjelp og er i dyp sorg over å ha mistet barnet sitt. Kanskje er de også redde for å gjøre noe feil eller vise de vonde følelsene når de har samvær med barnet.

I EFST-veiledning opplever foreldreparet at følelsene deres blir bekreftet gjennom at terapeuten eksempelvis sier: «Klart dere er sinte på systemet, fordi dere tok kontakt og ønsket hjelp, og så opplevde dere å bli møtt med mistanke og lite respekt. Dere følte dere totalt misforstått, og da er det ikke rart at dere blir frustrerte og sinte, og kanskje også ganske redde?»

Foreldrene får hjelp til å utforske og bearbeide egne følelser, og i løpet av veiledningen dreier foreldrenes fokus seg fra sint fortvilelse til å være mer orientert mot barnets opplevelse, følelser og behov.

Gjennom veiledningen trener de også på å se, forstå og bekrefte barnets følelser, og får en aha-opplevelse når de forstår at barnet føler skyld for at barnet måtte flytte i fosterhjem. De uttrykker spontant et ønske om å si unnskyld til barnet og forsikre barnet om at det ikke var barnets feil. Foreldrene får hjelp til å ta radikalt ansvar for volden og si dypt og genuint unnskyld til barnet.

Å lære av sine foreldre

Selv om foreldrene kun har noen få samvær i året, forestill deg hvilken effekt en slik reparasjon kan ha på et barn som føler skyld og skam. Hvis barnet klarer å akseptere beklagelsen kan det lette ansvaret som barnet bærer på. Kanskje det gradvis synker inn at «det var ikke meg det var noe galt med, det var ikke jeg som var feil eller ikke til å elske. Det var deres ansvar, det var de som skulle ha gjort noe annerledes og fikset rollen som foreldre på en annen måte.»

Hva gjør det med barnets forhold til seg selv at foreldrene sier unnskyld?

Hva gjør det med barnets forhold til seg selv at foreldrene sier unnskyld?

Hva gjør det med selvfølelsen? Hva gjør det med barnets forhold til sine biologiske foreldre? Til fosterforeldrene? Og hva gjør det med barnets forhold til sine fremtidige barn?

Vi tror det øker barnets muligheter til å håndtere egne følelser, til å være mer emosjonelt til stede for sine barn, samt at det er større sannsynlighet for at barnet som voksen tar radikalt ansvar i relasjonen til egne barn – fordi det har lært det av sine foreldre.

Siste saker

Det er ikke Sobril eller antipsykotika som tar fra meg humoren, kreativiteten og vitaliteten. Det er det sykdommen som gjør

  • Min erfaring

Traumene som går i arv

  • Pia og psyken, Podkaster

Hva pandemien har lært oss om trivsel på jobben

  • Arbeidsliv, Pluss

Det kan være lurt å skryte av seg selv – om man gjør det riktig

  • Nyheter, Pluss

– Barn må lære å møte følelser på en klok måte

  • Nyheter

Usikkerhet på jobb kan endre personligheten din

  • Arbeidsliv, Nyheter, Pluss

Ny behandling for paranoid psykose viser lovende resultat

  • Pluss, Ukas forskning

Så bedring i både humør og kognitive evner da samfunnet åpnet

  • Nyheter, Pluss

Da hun senket tempoet, fant hun bedre balanse som terapeut

  • Sakset

Miming gjør at folk «ser» gjenstander som ikke finnes

  • Nyheter, Pluss

Nærkontakt avgjørende for barnets sosiale evner og relasjoner videre i livet

  • Nyheter

Sukker kan være uheldig for barns hjerneutvikling

  • Nyheter, Pluss

Mest lest

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

    Sinte voksne barn

      Gaslighting: – En ondskapsfull teknikk for å ta kontroll over et annet menneske

        Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte?

          De første tegnene på at du er utbrent

            Dette skjer med oss når vi opplever det mystiske fenomenet dissosiasjon

              Slik er kjærlighetslivet med en narsissist

                Tre psykologiske ordtak som hjelper deg med å navigere gjennom livet

                  Det gode blikket er en kur for usynlighet

                    Med én enkel påstand kan du nå avsløre om noen lyver

                      Når våre egne følelser hindrer oss i å møte barnet vårt på en god måte

                        Et giftig stikk


                          Redaksjonen anbefaler

                          Seksualopplysningen må bli mer psykologisk orientert

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          Diagnose­­reduserende depresjons­forebygging på internett: Hva vet vi?

                          • Forebygg depresjon med Arne Holte

                          Tre råd fra Romerrikes klokeste hykler

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Organisasjonspsykologi

                          Var det en seksuell invitt?

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          En studie av tilskuereffekten

                          • Månedens klassiker

                          Gjøken og hva den kan lære oss om sex

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          Fire råd fra en romersk keiser

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                          Hvorfor så mange menn drømmer om yngre kvinner

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          Et giftig stikk

                          • Fra terapirommet med Kirsti Jareg

                          Ingen tester er hundre prosent til å stole på

                          • Gutta fra Psykologlunsj

                          En klassisk studie av hjernen

                          • Månedens klassiker

                          Kunstens helse­bringende effekt

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                          Anne Hilde Vassbø Hagen

                          Anne Hilde Vassbø Hagen er psykolog og daglig leder ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) i Bergen. Hun har laget de populære YouTube-filmene om Alfred og skyggen. Hun har blant annet skrevet boken Emosjons­fokusert ferdighets­trening for foreldre.

                          Vanja Hjelmseth

                          Vanja Hjelmseth er psykolog, og salgs- og markedssjef, ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) i Bergen.

                          Bente Austbø

                          Bente Austbø er psykologspesialist ved Institutt for Psykologisk Rådgivning (IPR) i Bergen.

                          Joanne Dolhanty

                          Joanne Dolhanty er en anerkjent canadisk psykolog som har vært sentral i utviklingen av emosjonsfokusert ferdighetstrening, EFST.

                          Meld deg på nyhetsbrev fra Psykologisk.no

                          • Psykologisk.no AS​
                            Kruses gate 8
                            0263 Oslo
                            912 389 782 MVA
                          • Tips oss
                          • Bli annonsør
                          • Bli bidragsyter
                          • Redaksjon
                          • Scandinavian Psychologist
                          • Personvern
                          • Ansvarlig redaktør
                            Pål Johan Karlsen
                          • Redaksjonssjef
                            Jonas Hartford Sundquist
                          • Markedsansvarlig
                            Vera Thorvarsdottir
                          Facebook-f
                          Twitter
                          Linkedin

                          Psykologisk.no er medlem av Mediebedriftenes Landsforening og arbeider etter Vær varsom-plakatens regler for god presseskikk.

                          Kopibeskyttet © 2021