Og hvor passer så alle de ubehagelige følelsene inn? Hvordan skal vi håndtere det når barna er slemme med søsken, frekke mot foreldrene, egoistiske og utakknemlige? Og hva sier det om oss som foreldre? At vi har sviktet? Det skaper i hvert fall grobunn for vår indre selvkritiker, som mer enn gjerne forteller oss hvor dårlige foreldre vi er, at vi er håpløse, mislykket eller slemme.
Slike indre prosesser skaper og forsterker negative følelser i foreldrene, og kommer i veien for at foreldrene kan være der emosjonelt for barnet. Det er tøft og vanskelig å være forelder når følelsene tar overhånd.
Å bli møtt når vi har det vanskelig
Du som leser dette, har selv vært barn. Tenk tilbake på en vanskelig eller konfliktfull situasjon da du selv var barn, enten du var redd, trist, sint, skamfull eller noe annet.
Se om du kan få opp et indre bilde av en helt konkret situasjon hvor du var barn og hadde det vanskelig. Kjenn ordentlig etter, hvordan var det å være deg i den situasjonen? Hva foregikk på innsiden? Hva trengte du fra de voksne i denne situasjonen? Hvordan ble du møtt av de voksne rundt deg? Ble dine emosjonelle behov dekket?
Var det noen der for deg eller var du helt alene uten noen å gå til? Ble du møtt med vennlighet og forståelse eller ble du møtt med kjeft, avvisning eller latterliggjøring? Hjalp voksne deg med følelsene dine på en slik måte at du opplevde at dine egne følelser var gyldige? Følte du deg ivaretatt? Eller ble du møtt på en måte som gjorde at du skammet deg, ble skremt eller følte deg ensom?
Hvis du vet svaret på spørsmålene ovenfor, så vet du ganske mye om hvordan det er godt – eller ikke godt – for barn å bli møtt når de har det vanskelig. Vi har alle mye visdom på innsiden hvis vi tar oss tid og orker å kjenne etter og minnes egne erfaringer.
Skyldfølelsen er en veiviser
Foreldre har en særlig og verdifull kompetanse på egne barn. Det er likevel ikke alltid like lett å få umiddelbar tilgang til all kunnskapen når man trenger den som mest. Dersom du som leser har egne barn, se om du kan forestille deg en situasjon hvor barnet ditt hadde det vanskelig. Kanskje barnet ditt har opplevd mobbing, blitt skremt av noe, blitt skuffet og sint, eller vært full av kjærlighetssorg.
Velg en konkret situasjon hvor barnet ditt ikke hadde det så bra og se situasjonen og barnet for ditt indre øye. Hva er den første følelsen du ser at barnet ditt har? Hva er synlig på utsiden? Prøv så å forestille deg hvordan barnet ditt hadde det på innsiden i denne situasjonen, som om du er barnet ditt. Er det samme følelsen som er på innsiden? Eller er det en eller flere andre følelser der inne? Kanskje du får tak i noe som er sårbart eller vondt?
Hva trengte barnet ditt i denne situasjonen? Hvordan møtte du barnet ditt i denne konkrete situasjonen? Møtte du barnet på en måte som gjorde det tydelig for barnet at du forsto hvordan barnet hadde det på innsiden? Møtte du barnets emosjonelle behov? Eller sa eller gjorde du noe som kan ha gjort at barnet følte seg misforstått, alene, feil eller redd?
Tenker du nå: «Ja! Den situasjonen taklet jeg bra!», eller er det mer sånn at du tenker: «Å, nei. Skammer meg over den der …». Det viktigste er ikke om du fikk det til eller ikke i akkurat den situasjonen, men at du i de fleste tilfeller kjenner barnet ditt så godt at du vet hvordan hun eller han hadde det, når du bare tar deg tid til å kjenne etter – og at du kan lære av tidligere erfaringer.
Noen ganger klarer vi å bruke våre iboende foreldreferdigheter, mange ganger ikke. Da kommer gjerne skyldfølelsen – veiviseren vår – som forteller oss at det der var ikke greit, det bør vi gjøre annerledes fremover, eller kanskje si unnskyld for og reparere.
Emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre
I emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre (emotion focused skills training, EFST) har vi terapeuter og veiledere to hovedmål: økt kunnskap om følelser, og å trene på nye ferdigheter.
Med utgangspunkt i at det er foreldrene som kjenner sine barn best, mener vi at foreldrene er de beste til å hjelpe sine barn med det som er vanskelig. Men når vi foreldre blir sinte, er slitne, føler oss ubrukelige, er redde eller fortvilte, blir det ekstra utfordrende å være en god forelder.
Som terapeut er det lett å forstå foreldres fortvilelse og noen ganger desperasjon etter at noen andre skal fikse barnet. Det kan være lettere å møte foreldrenes ønske om å ta barnet i terapi enn å insistere på å gi foreldrene veiledning, noe som gir foreldrene mer ansvar, flere avtaler og forpliktelser, og potensielt flere nederlag.
Kanskje har terapeuten erfaring med at tidligere veiledningsprosesser med foreldre ikke har hjulpet på barnets vansker, eller mener at «disse foreldrene er ikke bra for barnet, det er bedre at jeg hjelper barnet.» Som veileder og terapeut kan det være krevende å føle at man sitter med ansvaret for barnets fremtid. Noen ganger kommer egen selvkritikk snikende: «Jeg er ikke en god nok terapeut!», noe som gjør situasjonen enda mer utfordrende. Som terapeuter er vi er avhengige av å mestre metodiske ferdigheter som vi selv har tro på for å gjøre en god jobb.
En fossefallmodell
Vi kaller EFST for en fossefallmodell, fordi vi trener terapeuter i å gjøre det samme i møtet med foreldrene som vi vil at foreldrene skal gjøre overfor barnet sitt. Denne modellæringen er en sentral del av den opplevelsesbaserte læringen og utgjør en viktig endringsmekanisme i metoden.
Under opplæring i metoden må terapeuter jobbe aktivt med egne følelser og trene på ferdigheter med utgangspunkt i egne nære relasjoner, samt med sine egne følefeller som kommer i veien for å forstå og møte foreldres vanskelige følelser. Fossefallet går altså gjennom modellæringen fra EFST-veilederne som hjelper terapeuter under opplæring med å håndtere sine følelser, for å gjøre dem bedre i stand til å møte foreldrenes følelser, slik at foreldre skal få til å hjelpe barnet sitt på samme måte.
EFST skiller seg dermed fra mange metoder, ved at læringssituasjonen fordrer aktiv bruk av personlig materiale og bearbeiding av egne følelser i alle trinn, både i opplæring av terapeuter og i ferdighetstrening for foreldre.
EFST er en modell med potensial for å forebygge at uhensiktsmessige omsorgsstrategier overføres mellom generasjoner.
I foreldrerollen vil vi ofte møte egne barn på samme måte som vi selv er blitt møtt. Vi kan også jobbe hardt for ikke å gjøre samme feil som våre foreldre, slik at vi kan havne helt i motsatt retning, noe som kan være like uhensiktsmessig. Hvis vi kan hjelpe foreldre til å bryte et mønster hvor de unngår vanskelige eller sårbare følelser hos seg selv og barna, kan det bidra til å bryte noen generasjonsoverførte negative mønstre.
Å bryte med gammel, innlært følelsesunngåelse har vi kalt for generasjonsforebygging.
Å forebygge følelsesunngåelse over generasjoner
La oss se for oss et foreldrepar som har mistet omsorgen for sitt barn på grunn av vold, en mor og en far som er sinte på både barnevern og resten av systemet fordi de opplever seg misforstått og urettferdig behandlet.
Foreldreparet er oppgitt fordi de ikke har fått hjelp og er i dyp sorg over å ha mistet barnet sitt. Kanskje er de også redde for å gjøre noe feil eller vise de vonde følelsene når de har samvær med barnet.
I EFST-veiledning opplever foreldreparet at følelsene deres blir bekreftet gjennom at terapeuten eksempelvis sier: «Klart dere er sinte på systemet, fordi dere tok kontakt og ønsket hjelp, og så opplevde dere å bli møtt med mistanke og lite respekt. Dere følte dere totalt misforstått, og da er det ikke rart at dere blir frustrerte og sinte, og kanskje også ganske redde?»
Foreldrene får hjelp til å utforske og bearbeide egne følelser, og i løpet av veiledningen dreier foreldrenes fokus seg fra sint fortvilelse til å være mer orientert mot barnets opplevelse, følelser og behov.
Gjennom veiledningen trener de også på å se, forstå og bekrefte barnets følelser, og får en aha-opplevelse når de forstår at barnet føler skyld for at barnet måtte flytte i fosterhjem. De uttrykker spontant et ønske om å si unnskyld til barnet og forsikre barnet om at det ikke var barnets feil. Foreldrene får hjelp til å ta radikalt ansvar for volden og si dypt og genuint unnskyld til barnet.
Å lære av sine foreldre
Selv om foreldrene kun har noen få samvær i året, forestill deg hvilken effekt en slik reparasjon kan ha på et barn som føler skyld og skam. Hvis barnet klarer å akseptere beklagelsen kan det lette ansvaret som barnet bærer på. Kanskje det gradvis synker inn at «det var ikke meg det var noe galt med, det var ikke jeg som var feil eller ikke til å elske. Det var deres ansvar, det var de som skulle ha gjort noe annerledes og fikset rollen som foreldre på en annen måte.»
Hva gjør det med barnets forhold til seg selv at foreldrene sier unnskyld?
Hva gjør det med selvfølelsen? Hva gjør det med barnets forhold til sine biologiske foreldre? Til fosterforeldrene? Og hva gjør det med barnets forhold til sine fremtidige barn?
Vi tror det øker barnets muligheter til å håndtere egne følelser, til å være mer emosjonelt til stede for sine barn, samt at det er større sannsynlighet for at barnet som voksen tar radikalt ansvar i relasjonen til egne barn – fordi det har lært det av sine foreldre.