Det var en perfekt førjulsdag og to dager til julaften. Da jeg kjørte opp bakken til den psykiatriske institusjonen der jeg jobbet, falt det store snøflak ned på bilruta. I vinduene hang pepperkakehjertene som pasientene hadde bakt noen dager før – noen av dem var spist litt av, og synet av dem fikk meg til å smile.

Jeg både gledet og gruet meg til jobb. Jeg gledet meg på mange av pasientenes vegne, de skulle hjem til familien sin og gledet seg stort til det. Jula gjør noe med mange av oss, og det hadde vært mange gode samtaler om julas innhold og budskap de siste dagene.

En pasient hadde kjøpt en gave til et småsøsken og gledet seg masse til å gi den, en annen hadde ikke sett familien på lenge og gledet seg til stemningen på julaften. Men så var det noen av pasientene som ble stillere enn vanlig i denne tiden. De trakk seg unna, holdt seg på rommet og virket mutte.

Ensomhet og kjærlighet

Særlig en av pasientene, «Lars», hadde vært lite meddelsom dagen før. Flere av mine erfarne kolleger hadde merket seg at han hadde virket nedstemt, og de antok at det kunne ha å gjøre med at han var en av de som skulle feire jul på avdelingen. Han hadde heller ikke hatt besøk.

En av kollegaene mine, en hjertevarm psykiatrisk sykepleier, hadde lagt stor flid i å finne en fin gave fra avdelingen til pasienten, slik at han også skulle ha noe å åpne på julaften. Jeg kjente at det stakk i hjertet.

Denne pasienten var som oftest ensom, og det hadde mye med sykdommen hans å gjøre. Symptomene hans var krevende å forholde seg til for de som kom ham nær. Samtidig snakket han ofte om ensomhet og kjærlighet, og savnet etter gjensidighet.

«Du er hyggelig, du, men du får jo tross alt betalt for å jobbe her og er ikke her for å være vennen min», kunne han si til meg når vi snakket sammen. Om jeg lyktes i å overbevise ham om at jeg faktisk brydde meg, vil jeg nok aldri få vite.

Hodet gikk på høygir

Det var god stemning på avdelingen, men akkurat som dagen før var denne pasienten på utsiden. Flere av medpasientene skulle reise hjem, det var pakking og avskjedsklemmer. Flere av oss forsøkte å få ham med på noe, han fikk tilbud om alt mulig vi tenkte kunne friste og bidra til litt glede.

Men han ville bare være alene. Det var rett og slett vondt å se hvordan jula forsterket de forskjellene som vi i personalet så hele året: Hvem har et sosialt nettverk? Hvem har familie som kommer på besøk? Hvem har venner som ringer?

Litt utpå dagen ringte det på døren. Jeg gikk ned for å låse opp, og der sto en eldre mann med en bærepose. I posen lå en gave med julepapir og hyssing. «Jeg er broren til Lars, og her er en julegave til ham. Kan du ta den med for meg?».

Øyeblikket som fulgte husker jeg krystallklart: Armen min sluttet rett og slett å fungere, mens hodet gikk på høygir.

Jeg forstod jo at jeg egentlig burde ta imot posen, ønske ham god jul og si at vi skulle ta godt vare på broren hans i jula. Å skape trygghet hos pårørende er viktig. Men så tenkte jeg på Lars og det nedstemte humøret hans de siste dagene og ensomheten som nærmest lyste av ham.

Jeg kikket på broren og nølte. Jeg syntes jeg kunne se både dårlig samvittighet, motvilje, skam og frustrasjon i blikket hans på en gang.

Jeg sa: «Det ville betydd veldig mye for ham om du ville levere den selv».

Jeg holdt blikket hans, men han så bort og ristet på hodet. «Jeg vet det…, men jeg orker ikke», sa han lavt.

Jeg nølte igjen. Alle disse tankene, alle disse avveiningene om alt fra taushetsplikt til respekt for andres grenser, kvernet i hodet mitt. «Det skjønner jeg godt. Broren din er ikke den enkleste å snakke med. Men hva hvis jeg blir med, og vi setter en maksgrense på ti minutter på forhånd? Jeg vil ikke presse deg, men jeg skulle så gjerne ønske at du ville bli med opp».

Han nikket. «Greit, sa han lavt.

Med posen i hånden

Jeg viste ham inn på besøksrommet og gikk inn på avdelingen for å hente pasienten. «Det er besøk til deg», sa jeg og smilte lurt.

«Er det presten?», svarte pasienten i halvveis alvor og halvveis spøk.

«Ingen har dødd», sa jeg, «men kom og se selv».

Da døra gikk opp og han fikk øye på broren, så rettet han seg opp. «Er det du som kommer!», sa han med en glede i stemmen jeg brått forstod at jeg ikke hadde hørt på flere dager.

De klemte hverandre og satt seg ned og småpratet. Jeg hentet kaffe og noen kaker og prøvde å være mest mulig usynlig. Praten fløt fint og stemningen var god. Etter ti minutter kikket broren på meg og ristet svakt på hodet da jeg kikket spørrende på klokka.

Han ble en liten stund til, så forklarte han at han måtte gå for å rekke en avtale. De klemte og ønsket hverandre god jul. Lars fikk gaven og holdt den varsomt i hendene. Jeg fulgte broren ned, takket ham for at han ville bli med opp, og beklaget det hvis jeg hadde presset ham. Han nikket og mumlet, og gikk ut døren – fortsatt med posen i hånden.

Minnet dukker opp hver førjul

Da jeg kom opp igjen, sto Lars sammen med flere personale og pasienter. «Jeg har hatt besøk av broren min», sa han og holdt fortsatt gaven i armene. Han var synlig stolt og glad. Det var umulig å se på ham uten å smile. Han slapp ikke gaven før han varsomt la den under juletreet på spiserommet. Synet av den voksne mannen som danderte julegaven sin og strøk varsomt over julepapiret står fortsatt levende for meg.

Mange år senere er dette minnet fortsatt sterkt og det dukker opp hver eneste førjul.

Jeg husker alle tankene som kvernet etterpå – gjorde jeg det riktige? Utsatte jeg broren for for mye press? Hvor mye ubehag skal man tåle for en annens glede? Hva om broren ikke ville komme tilbake fordi han var redd for å bli presset til noe han ikke var innstilt på? Var dette det beste eller det verste jeg gjorde den dagen?

Tenk at en så kort interaksjon kan romme så mange dimensjoner.

Og tenk at et så kort menneskemøte kan være den største gaven man kan gi til noen til jul.