De siste tiårene har flere byer i Europa blitt rammet av grusomme terrorangrep – bombeeksplosjoner, biler som har kjørt inn i folkemengder, masseskyting og knivstikking. Graden av trussel mot livet, varighet av hendelsen og tiden det har tatt før hjelpen kommer, har variert.

Atle Dyregrov, professor ved Senter for krisepsykologi ved Universitet i Bergen, forklarer at det kan være utfordrende å definere terror.

– Det er ingen felles definisjon av terror. Vanligvis er det hendelser hvor man bruker vold for å forfølge politiske, religiøse eller ideologiske mål. Volden retter seg ofte mot uskyldige mennesker for å skape frykt i befolkningen. Også massedrapene som skjer, regnes som terrorhendelser, selv om de ikke er politisk motiverte.

Mange blir berørt

– En terrorhendelse rammer mange ut over de som direkte skades eller omkommer. I tillegg til tilskuere, innsatspersonell og andre hjelpere, påvirker terror den allmenne befolkning gjennom den store medieoppmerksomhet hendelser får. I tillegg tar terroren ulik form. I Europa er det vanskeligere å få tilgang til våpen enn i USA. Det betyr at bomber og kjøretøy som kjører inn i folkemengder er mer vanlige.

Psykososial støtte og oppfølging etter et terrorangrep er nødvendig for å ivareta menneskers psykologiske og praktiske behov etter en katastrofehendelse. Men hvilken hjelp som er på plass i den akutte situasjonen og i langtidsoppfølgingen, varierer fra land til land.

I fjor inviterte Dyregrov representanter fra ti europeiske byer som har opplevd terror siden 2011, til en workshop for å lære av hendelsene. Det har resultert i et faglig utviklingsarbeid som nå publiseres i det vitenskapelige tidsskriftet Scandinavian Psychologist.

Den nye artikkelen presenterer viktig lærdom om psykososial respons fra fagpersoner og støttegrupper fra åtte av de berørte byene – Oslo, Berlin, Barcelona, Turku, Nice, London, Stockholm og Manchester.

Å sette ord på hva man har opplevd av muligheter og utfordringer etter terrorhandlinger kan bidra til å forbedre fremtidig respons, forteller Dyregrov.

– Vi kan lære både av feil og av det som er bra. Det var viktig å samle representanter fra ulike byer som har vært rammet av terror, og se hva som er de største utfordringene.

– Vi forsøkte å få representanter som satt sentralt som fagfolk i den psykososiale oppfølgingen, og representanter for støttegruppene. Støttegruppene fremmer viktige aspekter ved hjelpebehov og presser frem løsninger som kan være med å forme fremtidens oppfølging av katastrofer.

De berørtes behov

Terrorangrep er uforutsigbare, og det store antall berørte personer skaper store utfordringer. Det er viktig med god koordinering, tidlig registrering og lett tilgengelig og oppdatert informasjon for de berørte gruppene. Dette bidrar til en følelse av at myndighetene tar ansvar og gjør sitt beste for å støtte pårørende.

Nær familie har et sterkt behov for informasjon om familiemedlemmer som har vært på åstedet. Å ikke få nok informasjon kan føre til fortvilelse og sinne hos desperate pårørende som leter etter sine kjære. Det må være fleksibilitet i hvor og hvordan ofrene blir møtt.

– Det å sikre god informasjon til de berørte er vesentlig slik at de ikke begynner å jakte på sine kjære rundt på forskjellige sykehus, Da øker risikoen for at de vil slite i etterkant. Men det krever god koordinering, god registrering og godt samarbeid på tvers av organisasjoner. Jo mer øvelse og samspill man har på forhånd, desto bedre fungerer det i praksis, forteller Dyregrov.

Fra akutt hjelp til langsiktig oppfølging

– Vi ser er at mye hjelp mobiliseres helt akutt mens det oftere er svakheter med langtidsoppfølging. Dette er en felles erfaring fra ulike byer.

Tiden etter et terrorangrep kan deles inn i tre ulike faser hvor de berørte har ulike behov for hjelp og støtte; den akutte-, den mellomliggende- og langtidsfasen.

– Den første fasen er preget av mye kaos og mange berørte, den er komplisert fordi det er mye som skjer. I mellomfasen tar folk innover seg det som har skjedd, men de har ikke nødvendigvis behov for å komme sammen og bearbeide det som har skjedd. Men så kommer det en tid da andre mennesker ikke forstår hvordan de opplever situasjonen. Da kan man ha stor nytte av å kunne utveksle erfaringer og møte andre i samme situasjon.

Mennesker som er rammet av terrorangrep, uttrykker ofte et sterkt ønske om å møte andre i samme situasjon. Støttegrupper kan dekke slike behov og mobilisere gjensidig hjelp. Sammen danner man en felles identitet, med styrker og ressurser man ikke har alene. 

Dyregrov nevner at man i sosiologien har et begrep, «the honeymoon phase», som sammenlikner tiden etter et terrorangrep med hvetebrødsdagene.

– Den første fasen etter katastrofen kan mange være lykkelig for at de har overlevd. Senere, når hverdagen kommer, kan man bli mer desillusjonerte og merke at det tar lengre tid enn man trodde å legge hendelsen bak seg. For mange etterlatte kan sorgen være der som et bakteppe resten av livet.

Økt samarbeid over landegrensene

Terrorhendelser i større byer er transnasjonale fordi de også berører folk som besøker byen fra andre land. Men det kan oppstå koordinasjonsproblemer når flere nasjoner blir berørt av en terrorhendelse.

– En av de tingene som jeg er opptatt av, er det transnasjonale. Det skaper utfordringer om noen bare vil hjelpe sine egne. Vi kan ikke ha de holdningene i disse situasjonene. Vi lever ikke i en isolert verden lenger og må være beredt på å hjelpe hverandre på tvers av landegrenser og på tvers av organisasjoner, sier Dyregrov.

Fagpersoner og systemer i flere land må kunne samarbeide. Det forutsetter at man har gode relasjoner mellom involverte fagpersoner og kompetent styring fra myndighetene som har ansvaret for oppfølgingen.

– Nå jobbes det i Europa for at en skal få mer felles respons-systemer. Det skal sikre en mer enhetlig respons, selv om det fortsatt vil være forskjeller fra land til land på grunn av ulik lovgivning, ulik organisering av helsevesenet, og ulike historiske tradisjoner, avslutter Atle Dyregrov.

Den vitenskapelige artikkelen «Learning from a decade of terror in European cities: Immediate, intermediate and long-term follow-up» kan du lese gratis i den vitenskapelige seksjonen i Psykologisk.no, Scandinavian Psychologist.