Ensomheten er forbundet med en rekke somatiske og psykologiske helseplager (Hawkley & Cacioppo, 2010). En studie fra 2015 konkluderte med at ensomhet kan sammenlignes med veletablerte risikofaktorer for økt dødelighet, blant annet overvekt og rusmisbruk (Holt-Lunstad, Smith, Baker Harris & Stephenson, 2015).
Det er vanlig, innenfor dagens politiske diskurs, å beskrive ensomheten som et stadig voksende problem (Jakobsen, 2019). Økt grad av modernisering og urbanisering blir gjerne utpekt som mulige årsaksforklaringer. I 2018 hevdet for eksempel Theresa May, daværende statsminister i Storbritannia, at ensomheten er vår tids største utfordring. Hun erklærte at det skulle utnevnes en egen «ensomhetsminister» i Storbritannia (Gov.uk, 2018).
Hvorvidt det faktisk stemmer at ensomhetens problem er mer utbredt i den moderne tidsalder, er fortsatt usikkert (Akerbæk, Bergsaker & Karlsen, 2018; Jakobsen, 2019). Det er derimot åpenbart at ensomheten er en smertefull tilstand som rammer alt for mange av oss allerede.
Språket er en nødvendig alliert, hvis vi skal være i stand til å uttrykke og diskutere ensomheten i alle sine former og skikkelser. Tre begreper kan være nyttige for å sortere i ensomhetens fenomenologi.
Alene, ikke ensom
Først og fremst er det viktig å trekke et skille mellom det å være alene og det å være ensom. Alene er ikke problematisk i seg selv. Det kan faktisk være ganske sunt.
De aller fleste mennesker har et behov for å være alene med sin egne tanker og følelser fra tid til annen. Dette behovet er svært individuelt og har en sammenheng med personlighetstrekket introversjon–ekstraversjon (Deary, Matthews & Whiteman, 2009).
Jeg er av den typen som trives godt i mitt eget selskap, og kan derfor kategoriseres som en introvert. Jeg er glad i å gå på museer alene og spise på restaurant alene. Akkurat nå nyter jeg en skrivestund på det britiske nasjonalbiblioteket i London – alene!
For meg kan alenetid sammenlignes med å skru av en kjøkkenvifte. Det senker seg en ro over tilværelsen, og jeg blir bevisst på hvor mye støy som omringer meg i hverdagen. Jeg er sjeldent ensom når jeg er alene, fordi jeg velger å trekke meg tilbake for å dekke et behov for egentid.
Jeg har opplevd en rekke av mine lykkeligste stunder i en slik tilstand av vidunderlig ensomhet. I slike øyeblikk er jeg hjertens enig med den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau (2004, s. 101) som erklærte: «I never found the companion that was so companionable as solitude».
Hvis jeg derimot befinner meg i en situasjon hvor jeg er ufrivillig alene, begynner tankene og følelsene raskt å bevege seg over i ensomhetens dunkle landskap. Dette gjelder nok for de fleste av oss.
Interpersonlig ensomhet: Et ubesvart ønske om psykologisk intimitet
Interpersonlig ensomhet beskriver den tilstanden som vanligvis forbindes med ensomhetsbegrepet, altså en subjektiv opplevelse av mangel på sosial kontakt. Interpersonlig ensomhet kan gjerne oppstå når vi, av en eller annen årsak, har vanskeligheter med å etablere og vedlikeholde nære relasjoner.
Det er vondt når vår lengsel etter psykologisk nærhet forblir ubesvart. Enkelte studier indikerer faktisk at sosial avvisning delvis blir prosessert av de samme hjernestrukturene som er involvert i prosessering av fysisk smerte (Kross, Berman, Mischel, Smith & Wager, 2011). Dette er noe å tenke på neste gang du oppdager at en kollega blir ekskludert fra gruppechatten på Messenger!
Interpersonlig ensomhet kan selvfølgelig også skyldes faktisk isolasjon, for eksempel at du er fysisk eller geografisk adskilt fra meningsfulle relasjoner. Tankene mine vandrer umiddelbart til filmen Castaway (Zemeckis, 2000) med Tom Hanks i hovedrollen. Chuck Noland, filmens ulykksalige protagonist, blir strandet på en øde øy, som eneste overlevende etter en flystyrt i Stillehavet. Noland blir raskt utsultet på sosial kontakt. Han konstruerer en imaginær venn i volleyballen Wilson, i et desperat forsøk på å lindre smerten som medfølger sosial isolasjon.
Eksempelet fra Castaway er beskrivende, men ekstremt. En mer hverdagslig versjon av interpersonlig ensomhet kan oppstå når du flytter fra et veletablert sosialt nettverk for å begynne i en ny jobb eller på en ny skole.
Flersomhet: Å være ensom i et rom fullt av mennesker
Noen ganger kan vi kjenne på en overveldende følelse av ensomhet, selv om vi er omringet av andre mennesker. Jeg liker å kalle dette fenomenet for flersomhet.
Flersomhet kan oppleves som uforståelig og meningsløst i et samfunn som setter et likhetstegn mellom ensomhet og interpersonlig ensomhet.
Det er skamfullt å være ensom i et rom fullt av mennesker fordi det bryter med våre forventninger om ensomhetens natur. Dette kan medføre at flersomheten, en opplevelse som er vond nok i seg selv, forsterkes av frustrasjon og selvbebreidelse.
I min erfaring oppstår flersomheten der et genuint møte mellom individet og omgivelsene uteblir, altså en form for psykologisk isolasjon. Det er for eksempel fult forståelig å kjenne på ensomhet i armkroken til sin kjære, hvis forholdet er blottet for psykologisk intimitet. Vi er alle avhengig av å bli sett og hørt – forstått og akseptert – om vi skal oppleve den tilhørigheten som er flersomhetens motgift.
Jeg våger å påstå at enkelte mennesker er mer disponert for flersomheten enn andre. Noen av oss opplever psykologisk intimitet som en trussel (Descutner & Thelen, 1991). Kanskje fordi vedkommende har blitt sviktet så mange ganger at den psykologiske hjerteposen har blitt tykk og trælete? Kanskje fordi vedkommende nærer en antagelse om at sårbarhet og svakhet er to sider av samme mynt?
På videregående skole, før jeg hadde kommet ut av skapet som homofil, bar jeg på en sviende følelse av flersomhet. Spesielt når kompisene mine begynte å snakke om damer, sex og kjærlighet. Slike samtaletemaer tydeliggjorde det faktum at jeg var ufrivillig alene i et miljø bestående av heterofile personer. Jeg ble godt kjent med flersomheten i denne perioden av livet.
I de senere årene har jeg begynt å anerkjenne hvordan jeg selv forsterket denne opplevelsen av flersomhet. Ved å skjule min egen legning bygget jeg en mur mellom meg selv og mine venner. Det var aldri noen som fikk lov til å møte hele meg, fordi jeg nektet å gi meg selv til kjenne.
Eksistensiell ensomhet: Avgrunnen som aldri kan brolegges
Den amerikanske psykiateren Irvin David Yalom (1980) har skrevet utfyllende om eksistensielle ensomhet. Denne grenen på ensomhetens slektstre er rikelig beskrevet innenfor filosofiens verden, men glimter med sitt fravær innenfor konvensjonell visdom.
Yalom (1980) beskriver denne formen for ensomhet som et resultat av eksistensiell isolasjon, altså det faktum at det finnes en avgrunn mellom individet og omverdenen som aldri kan brolegges fullstendig: Det finnes aspekter ved vår opplevelsesverden som ikke kan formidles gjennom språket – deler av selvet som eksisterer utenfor bevissthetens terskel (Mitchell & Black, 1995).
Hvordan kan vi da forvente at andre mennesker skal være i stand til å forstå alle våre innerste tanker, erfaringer, følelser og stemninger?
Den eksistensielle ensomheten kan, i følge Yalom (1980), oppstå i en rekke hverdagslige situasjoner. Den opptrer derimot i sin fulle styrke når vi konfronteres med livets store eksistensielle spørsmål, for eksempel i møte med døden eller friheten.
Yalom (1980) hevder at enkelte av oss er så redd for den eksistensielle isolasjonen at vi forsøker å bruke relasjoner som en flukt fra livets iboende ensomhet. Dette er aldri en hensiktsmessig strategi. Hvis et forhold er basert på frykten for å være alene, fremfor gleden ved å være sammen, vil den relasjonelle grunnmuren være bygget over et fundament uten tilstrekkelig bæreevne.
Med språket som våpenbror
Jeg tror det kan være nyttig å utbrodere de historiene som blir fortalt om ensomheten i dagens samfunn. Ensomhet er mer enn å være alene. Å være alene er mer enn å være ensom.
Det er vondt når vår lengsel etter psykologisk nærhet forblir ubesvart.
Dette er en kompleks utfordring som gjør oss avhengig av språket som en våpenbror.
Vi trenger nye ord og nye fortellinger hvis vi skal makte å sortere i ensomhetens fenomenologi – spesielt i møte med et moderne samfunn hvor vi er omringet av mennesker, uten å bli mindre ensomme.
Kilder
Akerbæk, E., Bergsaker, T. & Karlsen, M. L. (2018, 8. mars). Man kan ikke fastslå at ensomheten rammer stadig flere. Faktisk.no. Hentet fra https://www.faktisk.no/faktasjekker/rLx/ensomhet-rammer-stadig-flere
Deary, I. J., Matthews, G. & Whiteman, M. C. (2009). Personality traits (3. utg.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. doi:10.1017/CBO9780511812743
Descutner, C., & Thelen, M. (1991). Development and validation of a fear-of-Intimacy Scale. Psychological Assessment: A Journal of Consulting and Clinical Psychology, 3(2), 218–225. doi:10.1037/1040-3590.3.2.218
Gov.uk (2018, 15. oktober). PM launches government’s first loneliness strategy. Gov.uk. Hentet fra https://www.gov.uk/government/news/pm-launches-governments-first-loneliness-strategy
Hawkley, L. & Cacioppo, C. (2010). Loneliness matters: A theoretical and empirical review of consequences and mechanisms. Annals of Behavioral Medicine, 40(2), 218–227. doi:10.1007/s12160-010-9210-8
Holt-Lunstad, J., Smith, T., Baker, M., Harris, T. & Stephenson, D. (2015). Loneliness and social isolation as risk factors for mortality: A meta-analytic review. Perspectives on Psychological Science, 10(2), 227–237. doi:10.1177/1745691614568352
Jakobsen, S. E. (2019, 13. mai). Politikerne er bekymret for ensomhet. Men er det virkelig et økende folkehelseproblem? Forskning.no. Hentet fra https://forskning.no/psykologi/politikerne-er-bekymret-for-ensomhet-men-er-det-virkelig-et-okende-folkehelseproblem/1333936
Kross, E., Berman, M.G., Mischel, W, Smit, E. E. & Wager, T. D. (2011). Social rejection shares somatosensory representations with physical pain. Proceedings of the National Academy of Sciences, 108(15), 6270–6275. doi:10.1073/pnas.1102693108
Mitchell, S. A. & Black, M. J. (1995). Freud and beyond: a history of modern psychoanalytic thought. New York: Basic Books.
Thoreau, H. D. (2004). Walden; or, life in the woods. Walden Pond: Internet bookmobile.
Vrålstad, S. (2017, 27 juni). Sosiale relasjoner. Hentet fra https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/sosiale-relasjoner
Yalom, I. D. (1980). Existential psychotherapy. New York: Basic Books.
Zemeckis, R. (regissør). (2000). Cast away. Los Angeles, CA: 20th Century Fox, Dreamworks Pictures.