Den populære filmen Joker, som nå går på norske kinoer, åpner med at hovedpersonen Arthur (Joker) – spilt av Joaquin Phoenix – utsettes for umotivert gjengvold, og den avsluttes med at han skyter en kjendis og dyrkes som en helt av en voldelig mobb i byens gater. Filmen viser vold av enkeltpersoner, smågrupper og større grupper, og hvordan både nære familiemedlemmer og tilfeldige folk blir voldsofre. Slik er det i Norge også.
Hvordan kan Joker belyse de psykologiske mekanismene bak enkeltpersoners og gruppers vold? Har vi god nok voldsforståelse slik at vi kan forebygge effektivt? Og hva skjer med voldsutviklingen i samfunnet når psykiatrien nedbygges, og vilkårene for psykologisk behandling utarmes?
Vold har komplekse årsaker
Filmen Joker illustrerer de komplekse årsakene til vold. Joker er selv traumatisert voldsoffer som går til angrep når sår fra oppveksten gjenåpnes. Overgrep og gjentatte krenkelser utløser et voldsomt raseri mot de nærmeste.
Frustrasjon og skuffelser blir til vold når rammene rundt livet i form av jobb, kameratskap og offentlig helsevern oppløses. Enkeltpersoner blir helter ved å utøve vold «på vegne av fellesskapet». Masker uniformerer volden og skaper identitet og personlig anonymitet. Fellesnevner for all volden i filmen Joker er mangel på kontakt og krenkelser.
Filmen er spennende fordi vi følger de psykologiske forandringene i hovedpersonen etter hvert som han krenkes og fremmedgjøres. Joker er en skjør sjel som lever alene med sin psykisk syke mor. Sakte avsløres omfattende omsorgssvikt med voldelig stefar og morens svikt gjennom hele oppveksten.
Joker har problemer i kontakt med andre og sliter med å lese emosjonelle signaler. De merkelige og ukontrollerte latteranfallene og rykningene i ansiktet tyder på voldsrelaterte nevrologiske skader, kanskje fra stefaren i oppveksten, men det får vi ikke vite. Joker fremstår som psykisk syk, ensom og isolert.
Media forsterker frykten for blind vold
Joker utsettes for blind vold. Unge menn grisebanker ham som en slags lagsport.
Slik vold kan forklares ut fra gruppepsykologi og sosialt press. Alle er like involvert, og det blir uklart hvem som gjør hva. Psykologisk er man lojal mot de andre. Gruppens interne justis overstyrer vanlige sosiale normer. Opplevelsen av tilhørighet har en selvhenførende kraft, og gjengen kan føle at de voldelige handlingene er riktige og berettigede.
Når Joker utkledd som klovn skyter tre av de som banker ham opp på undergrunnsbanen, skaper dette overskrifter som utløser frykt i hele befolkningen. Overskriftene minner om de vi har lest i det siste i Oslo. Media forsterker forestillingen om at volden kan ramme alle, men samtidig at den er vanlig og dermed blir smittsom.
Joker får ikke hjelp til å bearbeide overgrepene fra oppveksten. Sårene i psyken holdes i sjakk av legemidler. Traumene og skammen ligger innkapslet under overflaten i Jokers psyke, og gjenåpnes av vold og nye krenkelser. Joker beskytter seg mot sin påtrengende indre smerte ved å forflytte seg inn i andre selvtilstander.
Det er i en slik tilstand han utøver vold utkledd som klovnen Joker. Han blir mer kraftfull og fylt av vrangforestillinger om egen storhet. Joker forvandles til en rasende psykopat uten kontakt med sin egen og andres smerte. Hans indre verden går i oppløsning når illusjonene om oppveksten brister. Den psykisk ustabile moren svikter ham, og farsfigurene krenker og ydmyker ham. Når alt rakner, dreper Joker både moren og kameraten.
Joker blir et symbol
Drapsmannen Joker hylles som en helt blant de utstøtte gruppene i byen. Jokers vold utløser opptøyer av horder med klovnemasker som plyndrer og dreper. Joker sin status som helt forsterker kraften i Jokers vold. Joker blir et symbol som opptrer på vegne av felleskapet og blir dermed også en representant for andres aggresjon.
Volden i Joker skjer i en aggressivt ladet tilstand i et lagdelt samfunn med spenninger mellom ulike marginaliserte grupper. Fellesskapsfølelsen mangler, det er oss–dem og stor avstand mellom de med makt og befolkningen. Det er et samfunn der de økonomiske svake, psykisk syke og trengende anklages for å være skyld i sin egen misere. Folk føler seg utstøtte og skammelige – og drives av krenkelsenes raseri.
Slike samfunnsforhold skaper grobunn for gjengdannelser blant sårbare, enslige og utstøtte ungdommer. De finner fellesskap, mening og identitet i den voldelige gjengen. Gjenger kan føle at de gjør noe riktig ved å angripe andre.
Ikke god nok forebygging og behandling i Norge
Filmen viser hvordan offentlig fattigdom, arbeidsløshet og svekket psykisk helsevern medvirker til at Joker tilslutt mister kontrollen over livet og blir en hensynsløs voldsmann. Vold er noe individuelt, relasjonelt, gruppebetinget og samfunnsmessig. For å få slutt på volden, må det flere virkemidler til.
Det er behov for tiltak som begrenser marginaliserte gjenger. Vi trenger økt traumebevisst forebygging. Skole og arbeid er sentrale arenaer for stabil psykisk helse.
Joker blir voldelig når hans sårbare psyke vippes ut av balanse av ytre omstendigheter i hverdagen. Manglende sosial kontakt og marginalisering påvirker folks psykiske helse og emosjonelle kontroll. Jokers komplekse traumer og voldelige faresignaler blir ikke sett av terapeuten. Arbeidsplassen tar ikke vare på ham og vennene svikter. Joker blir en helt for andre sårbare grupper som ikke blir sett og anerkjent, men tvert imot marginalisert, av fellesskapet.
Volden gjør Joker sikker på at han finnes.
Skammen og sinnet av å bli oversett og ignorert, kan skape dødelig vold som paradoksalt gir mening for den som utøver volden. Det er derfor Joker dreper. Joker er voldelig for å bli sett og for at livet hans skal gi mening.
Filmen viser hvordan komplekse traumer fra oppveksten kan påvirke folks atferd på uventede måter hele livet. Holder vi de traumatiserte i sjakk med legemidler, eller får de tilbud om psykologisk hjelp? I Norge reduserer vi nå det psykiatriske behandlingstilbudet, særlig for de som trenger hjelp over lengre tid. Det blir feil virkemiddel hvis vi vil ha mindre vold i samfunnet.
Kilder
Anstorp, T., Jacobsen, M. & Benum, K. (2007). Dissosiasjon og relasjonstraumer. Oslo: Universitetsforlaget.
De Zulueta, F. (1994). From pain to violence: The traumatic roots of destructiveness. Lanham, MD: J. Aronson.
Fonagy, P. & Target, M. (1995). Understanding the violent patient: The use of the body and the role of the father. International Journal of Psycho-Analysis, 76, 487–501.
Gilligan, J. (1996). Violence: Our deadliest epidemic and its causes. New York, NY: Putnam.
Gilligan, J. (1997). Violence – reflections on a national epidemic. New York, NY: Vintage Books.
Nordanger, D. Ø. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevindu som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 51(7), 530–536.
Rizzuto, A. M. & Meissner, W. W., & Buie, D. H. (2004). The dynamics of human aggression: Theoretical foundations, clinical applications. Milton Park, UK: Routledge.
Scheff, T. (2011). A theory of multiple killing. Aggression and Violent Behavior, 16(6), 453–460.
Yakeley, J. (2018). Psychodynamic approach to violence. BJPsych Advances, 24(2), 83–92.
World Health Organization (2014). Global status report on violence prevention. Geneve, Sveits: WHO.