«Reparasjon» av hjernen var tema på Hjernehelsekonferansen på Oslo Kongressenter i forrige uke.
Det er andre gang denne konferansen holdes, og blant foredragsholderne var Kristine Beate Walhovd, professor i kognitiv nevropsykologi ved Psykologisk Institutt på Universitetet i Oslo.
Hun er i tillegg leder for Centre for Lifespan Changes in Brain and Cognition.
– Folk spør meg stadig vekk hva som er viktig å gjøre for å ta vare på hjernen når man blir eldre. Dette munner nok ut i en forståelse om at flere får nedsatt kognitiv funksjonsevne i høy alder, sier Walhovd under foredraget, og legger til:
– Men jeg tror det er like viktig å huske på at det også er forskjeller i utgangspunktene våre.
Den unge og den gamle hjernen
– Når vi sammenligner bilder av hjernen til en trettiåring og en syttiåring, er det åpenbart at det er aldersforskjeller i hjernen, sier Walhovd.
En eldre hjerne pleier å ha bredere furer og tynnere hjernebark enn en yngre hjerne. Og høy alder er ofte forbundet med nedsatt kognitiv funksjonsevne.
– Samtidig er det minst like store forskjeller mellom enkeltpersoner på samme alder, og som forsker er jeg interessert i dette. Var han åttiåringen, med under gjennomsnittlig kognitiv funksjon, også under gjennomsnittet blant sine jevngamle da han var 20? spør Walhovd videre.
Ved Centre for Lifespan Changes in Brain and Cognition studerer forskerne hvordan hjernen forandrer seg gjennom hele livet.
Walhovds forskergruppe følger om lag tusen personer i alderen null til hundre år. Hjernene deres blir scannet mens de svarer på spørsmål, blant annet om oppmerksomhet og resonnering.
Og Walhovd påpeker at forutsetningene for hjernens livslange utvikling, begynner allerede før vi er født.
Plastisitet på godt og vondt
– Systemet vårt påvirkes spesielt når det er i sterk vekst, særlig når det formes i fosterutviklingen.
Det er i tidlig barndom at hjernen har høyest evne til å tilpasse og endre seg ut ifra miljø, adferd og opplevelser.
Fenomenet er kjent som nevroplastisitet, og Walhovd sier den kan forekomme både på godt og vondt.
– Hjerneutvikling er det som har høyest prioritet tidlig i livet. Det ser man på oppgaven til sentralnervesystemet hos fosteret, der nevralplaten og nevralrøret dannes allerede de første ukene av svangerskapet.
Som spedbarn utgjør hjernen vår hele ti prosent av kroppsvekten. Aldri på noe annet tidspunkt i livet er hjernen en så stor del av oss, rent prosentmessig.
– Det betyr at faktorer som påvirker hjernen og kognisjon kan virke inn før vi blir født. Og det betyr også at da må vi passe særlig på, for om vi på det tidspunktet blir utsatt for dårlig ernæring eller giftstoffer, kan det være vanskelig å reparere skadene senere i livet, forklarer Walhovd, og legger til:
– Vi er født med så å si alle de hjernecellene vi noen gang kommer til å ha.
Følger hjernen gjennom livet
Også andre tidlige faktorer spiller også inn på hjerneutviklingen. For eksempel har Walhovds forskergruppe funnet en positiv sammenheng mellom fødselsvekt og arealet på hjernebarken.
En finsk studie konkluderte med at det er en forbindelse mellom en sen prematur fødsel og økt risiko for kognitiv svikt i alderdommen. Og svenske data tyder på at om man som 11-åring har lav kardiovaskulær helse (helse knyttet til hjerte og blodårer) og lav kognitiv funksjon, har man syv ganger så stor risiko for tidlig demens, og åtte ganger høyere risiko for mild kognitiv svikt som 70-åring.
Så hva kan egentlig gjøre for å ta vare på hjernen gjennom et langt liv?
Noe av svaret ligger i livsstil.
– Vi ser blant annet at eldre som forteller at de er i høyere fysisk aktivitet, har mindre tynning i hjernebarken rundt frontlappen, sier Walhovd.
– Når mange eldre får høre dette, sier de ofte at «ja, med det her skal jeg jogge enda mer.» Samtidig mistenker jeg at mange av de eldre menneskene som melder om høy fysisk aktivitet, sannsynligvis har vært mye fysisk aktive gjennom livet.
Aldri for tidlig
Dermed er det kanskje aldri for tidlig å begynne å ta vare på hjernens helse.
– Gjennom plastisitet har vi evnen til å påvirke hjernen vår gjennom hele livet. Samtidig har ikke mennesker like store evner til å reparere oss selv som andre dyr. Mister en krabbe en bein, er den for eksempel i stand til å gro et nytt ut igjen.
Men Walhovd har også testet effekten av hukommelsestrening på den eldre hjernen. Etter en del hukommelsesøvelser, klarte eldre å huske like mange ord som yngre deltagere.
– Men denne effekten virker ikke på alle. Nå gjenstår det å kartlegge hva slags forebyggende muligheter som passer for hvem, avslutter hun.