For noen år siden leste jeg et intervju med en kvinne som hadde mistet sin far i en trafikkulykke da hun var bare ni år gammel. Det som gjorde historien spesiell, var at moren hennes ikke hadde fått seg til å fortelle det til barna sine da det skjedde.

I stedet hadde hun ventet. Utsatt den smertefulle samtalen, skjøvet den foran seg.

Moren hadde ikke klart å fortelle det til barna sine før det var gått hele tre uker.

Intervjuobjektets måte å forstå dette på var at moren rett og slett ikke ante hvordan hun skulle fortelle en så grusom nyhet. Jeg husker at jeg ble helt perpleks av hva jeg leste. Valget fremsto komplett ubegripelig, samtidig som noe i meg likevel forsto det.

Det var jo ikke vanskelig å forestille seg den stakkars moren som måtte ha vært overveldet av eget sjokk og egen sorg. Hvordan hun samtidig var vitne til at barna, i sin glade uvisshet, fortsatte sine liv som om ingenting hadde skjedd. Og så var det hun selv som sto fritt til å bestemme på nøyaktig hvilket tidspunkt barna hennes skulle få den traumatiske og irreversible beskjeden om at faren deres var død.

Samtidig forestilte jeg meg hvor galt og umulig det også måtte ha kjentes å skulle late som ingenting i en slik situasjon – å holde en så viktig sannhet tilbake fra sine egne barn. Jeg husker at jeg leste intervjuet om igjen noen ganger, og jeg har også i årene siden tenkt på det nå og da.

Det irrasjonelle og uforståelige

Dette og liknende eksempler på hvordan mennesker dras mellom ulike hensyn og noen ganger ender opp med å ta beslutninger som kan virke uforståelige, er grunnen til at psykologi interesserer meg.

Jeg er fascinert av menneskets rare og irrasjonelle sider. Hvordan vi noen ganger kan la oss styre av følelser snarere enn fornuft. Hvordan vi kan ta beslutninger som virker kloke der og da, men som virker ubegripelige for andre, og senere kanskje også for oss selv. Og hvordan følelsestilstander ikke bare kan påvirke beslutningene våre – men også ha innvirkning på hva vi legger merke til i omgivelsene, hvordan vi husker hendelser vi har opplevd, hvordan vi tenker, og hvordan vi forholder oss til menneskene rundt oss.

Det som gjør meg nysgjerrig på faget psykologi, er altså ikke først og fremst atferder som er logiske og lette å forstå. Jeg synes ikke det er særlig interessant å lete etter forklaringer på hvorfor folk spiser når de er sultne, eller hvorfor noen kan få søvnvansker av et høyt konfliktnivå på arbeidsplassen.

Det betyr naturligvis ikke at kunnskapen om slike fenomener ikke er viktig – det er den i høyeste grad. Poenget er at slike atferder i seg selv ikke inneholder noe iboende paradoks som krever en kontraintuitiv forklaring. Derfor synes jeg det er mer interessant å lete etter et rammeverk for å forstå hvorfor noen velger å la være å spise selv om de er sultne, hvorfor noen kan vurdere den samme situasjonen som farlig én dag og ufarlig den neste. Eller hvorfor noen kan velge å vente i ukevis med å fortelle barna sine at faren deres er død.

Affekt og kognisjon

Jeg tror at vi er flere som deler denne fascinasjonen. Vi blir nysgjerrige når det ikke-logiske noen ganger kan bryte gjennom og vinne, og søker etter forklaringer på når og hvorfor dette skjer. Vi ønsker å forstå hvorfor folk som har bestemt seg for én ting, plutselig gjør noe helt annet, eller en dag handler stikk i strid med det livssynet vi forestilte oss at de trodde så sterkt på.

Disse situasjonene er alle eksempler på spenningen som kan eksistere mellom følelsene på den ene siden og tenkningen på den andre. Mellom det emosjonsstyrte og det rasjonelle. Mellom affekt og kognisjon. Fagfeltet min bok Affekt og kognisjon handler om, ligger altså midt i kjernen av det som for mange utgjør selve psykologien.

Affekt og kognisjon kan være relatert til hverandre på flere forskjellige måter. Den som leser forskningslitteraturen, vil legge merke til at dette også avspeiles i måten forskerne studerer og fremstiller dette samspillet på.

Nå skal vi ta for oss tre av måtene affekt og kognisjon kan være forbundet på.

1. Emosjoner innebærer kognitiv vurdering

Én måte affekt og kognisjon kan være relatert til hverandre på, er gjennom at emosjoner ofte (eller ifølge noen: alltid) innebærer en eller annen form for kognitiv vurdering. Kognisjon kan dermed ses på som en nødvendig del av emosjonelle reaksjoner. Vi vil ta utgangspunkt i at det i hvert fall ofte er slik at emosjoner inneholder en kognitiv komponent.

En emosjon vil alltid være utløst av noe. Den utløsende faktoren kan være en ytre hendelse, men behøver ikke å være det. En emosjon kan også utløses av noe som skjer i kroppen, for eksempel kan noen bli redde dersom de kjenner seg kvalme. Den kan også utløses av en tanke. Dersom du plutselig kommer til å tenke på at noen brøt en viktig avtale, kan du reagere med å bli sint. Altså oppstår en emosjonell reaksjon uten at den behøver å være utløst av en ytre hendelse.

Mellom en utløsende faktor og en emosjonell reaksjon finner vi som oftest at personen foretar en eller annen form for kognitiv vurdering. Denne kan foregå mer eller mindre automatisert, og den kognitive vurderingen kan i seg selv være mer eller mindre bevisst tilgjengelig.

I noen tilfeller er det helt klart en bevisst, kognitiv vurdering som ligger til grunn for emosjonen. Et eksempel kan være at du blir fortalt at en nær slektning er alvorlig syk. Uten noen bevisst, kognitiv bearbeiding av informasjonen ville ingen emosjonell reaksjon oppstå i dette tilfellet. I andre tilfeller oppstår den emosjonelle reaksjonen så raskt og tilsynelatende automatisk at det er usikkert om det egentlig foregikk noen særlig kognitiv bearbeiding først.

Tenk deg for eksempel at du hører et smell, blir redd og stivner i kroppen. Først etterpå innser du at lyden var helt ufarlig – det var bare et litermål som falt ned fra oppvaskstativet. I et slikt tilfelle er det uvisst i hvilken grad det foregikk en kognitiv bearbeiding forut for den emosjonelle reaksjonen.

2. Affekt påvirker måten vi tenker på

Affekt og kognisjon er også relatert gjennom at affekt påvirker hvordan vi tenker. Dette innebærer at affektive tilstander kan påvirke kognitive prosesser som for eksempel oppmerksomhet, persepsjon, hukommelse, bedømmelser, beslutninger, læring og problemløsning.

Det finnes empirisk støtte for å tro at humør virker inn på mekanismer i tenkningen vår. For eksempel finnes det empirisk støtte for å mene at vår nåværende humørtilstand former hva vi legger merke til, hva vi lærer, og hva vi husker: Vi har en tendens til å bli mer årvåkne for det rundt oss som er forenlig («kongruent») med vår affektive tilstand. Fra et slikt perspektiv vil det gå an å hevde at affekt påvirker enhver form for kognitiv aktivitet.

Videre finnes det forskningsfunn som viser at personer som er i positivt humør, vil være mer «globalt orientert». Dette innebærer at de i større grad legger merke til de store linjene og overordnede egenskaper ved et stimulusmateriale eller en situasjon. Personer i negativt humør vil derimot være «lokalt orientert». Dette innebærer et større detaljfokus. De «ser ikke skogen for bare trær».

Dette kan kanskje være noe enkelte vil kjenne igjen fra seg selv – at vi for eksempel irriterer oss mer over småting når vi er i dårlig humør. Et viktig moment her er at vi ikke alltid selv merker om vi er globalt eller lokalt orientert. Langt på vei er dette fenomenet noe som altså ikke er merkbart for oss selv, i hvert fall ikke der og da. Det kan imidlertid komme til syne i reaksjonstid eller andre objektive mål, uten nødvendigvis å føre til noen bevisst opplevd effekt.

3. Affekt påvirker tankeinnholdet vårt

En tredje måte affekt og kognisjon kan være relatert på, er ved at affekt kan påvirke innholdet i vår tenkning. Dette handler altså om hva vi tenker på, og ikke hvordan vi tenker. Enhver kognitiv prosess, enten det er oppmerksomhet, hukommelse, læring eller problemløsning, vil innebære bearbeiding av et eller annet kognitivt innhold. Vi kan tenke på dette som kognitive representasjoner. Disse kan ha form av sensoriske inntrykk/bilder, premissene for en problemløsnings- eller resonneringsoppgave, aktivert faktakunnskap eller episodiske minner.

Affekt kan altså påvirke hva dette kognitive innholdet i en gitt situasjon er. For eksempel kan affekt påvirke graden av detaljversus helhetsfokus. Hva vi retter oppmerksomheten mot, får konsekvenser for det videre innholdet i vår tenkning.

Innenfor læring og hukommelse får det konsekvenser for hvilken informasjon som legges merke til, læres og huskes. I bedømmelser og beslutninger har det konsekvenser for hvilke premisser som legges til grunn for våre preferanser og valg. Innenfor problemløsning vil oppmerksomhet påvirke hvilke rammer problemløsningen foregår innenfor, for eksempel kan det påvirke graden av funksjonell fiksering og muligheten for kreativ tenkning.

At affekt kan påvirke tankeinnholdet vårt, blir særlig synlig innenfor forskning på affekt i hukommelse. Sentrale begreper her er humørkongruens («mood congruence») og humøravhengig hukommelse («mood dependence»).

Humørkongruens viser til at mennesker har en tendens til å legge bedre merke til eller huske informasjon som er i samsvar med deres nåværende humør.

Humøravhengig hukommelse viser til at mennesker lettere husker ting som ble innkodet i samme humørtilstand som de befinner seg i ved gjenhenting.