En rekke psykiske vansker kan oppstå som resultat av utfordringer i familien. Det kan dreie seg om rus eller omsorgssvikt, kriser og høykonflikt mellom foreldrene, eller samspillsvansker mellom foreldre og barn.
Samtidig kan familien være en fantastisk ramme for bedring og tilheling, mener psykologspesialistene Ani Elise Vik og Anneli Otnes ved Institutt for Aktiv Psykoterapi (IAP).
– Men hvor flinke er egentlig psykologer til å involvere hele familien i terapirommet?
– Hvis man ikke har erfaring med å jobbe som familieterapeut over tid, tror jeg mange vil kvie seg for å jobbe med familier der man vet det er mye konflikt, sier Otnes.
I høst tilbyr IAP et nytt, valgfritt program for psykologer som ønsker å videreutvikle seg innenfor familiepsykologi og systemisk arbeid.
Gir verktøy for å bryte fastlåst familiedynamikk
Institutt for Aktiv Psykoterapi tilbyr en rekke spesialiseringsprogrammer, både obligatoriske og valgfrie, rettet mot barne- og ungdomspsykologi, voksenpsykologi, organisasjonspsykologi, gruppeterapi og familiepsykologi.
Alle kursene og programmene er godkjent av Norsk psykologforening.
Vik forteller at det nye familiepsykologiprogrammet vil strekke seg over fire samlinger, hver på to dager. Hun sier den overordnede tematikken er konflikt og kriser.
Den første samlingen er en fordypning i parterapi.
– Det handler om kriser i parforholdet, som utroskap og svik, eller livsoverganger som er utfordrende for paret, sier hun.
Et mål med programmet er å gi psykologer et fokus på de forskjellige kontekstene vi inngår i, som familie.
Så ønsker de at deltagerne skal få verktøy til å hjelpe familien å bryte fastlåste mønstre, som ellers kan ha en sterk effekt på ulike psykiske vansker og utfordringer i livet.
– Å jobbe familieterapeutisk er ofte en god idé å prøve. Det ligger mye kraft i de relasjonene barn og ungdom har rundt seg i hverdagen. Det vi håper med programmet, er at psykologer blir trygge nok til å tørre bruke familieterapi, og at de ser og erfarer at dette kan være veien å gå, sier Otnes.
– Involver flere tidlig
Hennes største råd til psykologer som ønsker å involvere familien, er å ta med flere familiemedlemmer så tidlig som mulig i prosessen.
Ved tidlig å høre hva de ulike familiemedlemmene synes er vanskelig, unngår man at én persons perspektiv blir den gjeldende for videre behandling og målsetting for terapien.
– Familieterapi dreier seg ofte om å røske opp i en fastlåst dynamikk mellom familiemedlemmer, og det kan være at det er selve problemforståelsen er fastlåst. Samtidig må en slik samtale gjøres på barnets premisser. Barn trenger å forstå hvorfor de er med og hva som forventes av dem i en terapeutisk samtale er, sier Otnes.
Hun legger til at dette innebærer også at de eksplisitt får høre at de ikke må fortelle, hvis de ikke vil. Barn kan fint få sitte i «lytteposisjon», hvor de får mulighet til å høre på at de voksne snakker, og eventuelt gjetter, uten selv å føle seg forpliktet til å si noe.
– Det er veldig spennende, og ofte overraskende for foreldrene, å se når et barn som i utgangspunktet ikke ville si så mye etter hvert begynner å korrigere eller komme med tillegg til det foreldrene forteller terapeuten.
Ani Elise Vik legger til at det er viktig å ha gjort en del forberedende arbeid, så man har gode rammer for å drive en prosess.
– Så er det viktig å være modig, og bruke det handlingsrommet man har. Tidligere har det vært en debatt om vi det hele tatt trenger en egen spesialisering i familiepsykologi, så vi er veldig glade for at det nå satses mer på dette området, og at interessen for familieterapi blant psykologer helt klart er økende, sier hun.
Bør ikke være den eneste behandlingsformen
Første kurssamling vil finne sted i Oslo 8. og 9. oktober.
Den andre kurssamlingen, som begynner i januar, knytter seg til systemisk og familierettet arbeid i familier der barn lever med vold, rus eller andre belastninger.
– Så er det en tredje samling, som ser på familiearbeid der det er mer uttalt at et av familiemedlemmene strever med psykisk lidelse, sier Vik.
Otnes legger til at de ikke har som mål at familieterapi skal være den eneste behandlingsformen for barn eller voksne. Hvis man kun ser på familierelasjoner, kan man gå glipp av mye viktig behandling for et individ.
– Samtidig tror jeg det er viktig å tenke parallelt, og ikke tenke på familieterapi og individuell terapi som motsetninger, sier Otnes.
– Så er det også et spørsmål om bærekraft over tid. Vi som hjelpere skal være der i en begrenset periode. Å styrke familien, som skal være der bestandig, er på sitt beste en utrolig ting å være en del av, sier Vik, og legger til:
– Dette er ikke bare begrenset til barne- og ungdomsfeltet, heller. Vi ser også robuste funn om at familieterapi er virksomt også hos voksne, for eksempel i behandlingen av pasienter med psykoselidelser.
Konflikter i terapirommet
Den siste samlingen dreier seg om konflikter – både høykonflikt i par og familier, mellom foreldre som har gått fra hverandre og konflikter i større systemer, som for eksempel på arbeidsplasser.
– Det er økende tall på rettssaker som går på foreldretvist nå. Hvor stor konflikten er mellom foreldre etter brudd, er den mest avgjørende faktoren for hvordan det går med barna på sikt. Å hjelpe foreldre til et mindre konfliktfylt samarbeid er derfor både samfunnsnyttig og til stor hjelp for barna, sier Otnes.
Videre vil kurset gi deltakerne verktøy for å håndtere konflikter som utspiller i terapirommet, dersom flere familiemedlemmer er involvert samtidig. Otnes og Vik mistenker at risikoen for slike situasjoner er noe av grunnen til at mange kvier seg for å inkludere hele familien i terapien.
– Det er viktig å skape en trygghet fra starten av, og vise at man ikke er ute etter å finne ut hvem som «har skylden». Når barnet ser en terapeut som behandler foreldrene med respekt, og som klarer å ta alles perspektiv, vil etter hvert også barnet bli trygg, sier Otnes.
Fortsatt ledige plasser
Kurset har fremdeles ledige plasser, men søkere som har tatt det obligatoriske familieprogrammet ved Institutt for Aktiv Psykoterapi, vil bli prioritert. Men man kan òg søke om man har tatt IAP sin spesialisering i barne- og ungdomspsykologi, eller tilsvarende.
– Det kreves forkunnskaper i familieterapi. Om man er usikker på om man er kvalifisert nok, kan man kontakte IAP, så vil det bli gjort en vurdering, sier Otnes.
Hun legger til at programmet også teller som vedlikeholdsaktivitet for psykologspesialister. Som for alle programmer IAP tilbyr, blir det parallell gruppeveiledning med veiledere som kjenner innholdet i kursene.