– Hva med plaster?

Det har på ny blitt kveld, og jeg er på badet med den eldste av de to guttene våre. Tenner er pusset og hender vasket rene. Midt i «Hiv o’hoi, snart er skatten vår» kommer spørsmålet jeg så mange ganger har lurt på hvordan jeg skal besvare, den dagen det kommer. Sånn sett er jeg forberedt, problemet er bare at det dukker opp noen år tidligere enn jeg hadde ventet.

– Momo. Hun er død? Tonefallet hans, en bekreftelse og et spørsmål på samme tid. Han vet jo at hun er død, for det har vi fortalt ham, men det er også det han vet.

– Ja, vennen min, det er hun. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen, litt skjelven i beina. Kroppen assa! Lever sitt eget liv og slutter aldri å sende meg signaler om tingenes tilstand. Bare måten han uttaler «mooomo» på gjør meg myk og sår rundt hjertet.

– Hvorfor dødet hun?

[Artikkelen fortsetter under annonsen.]

Annonse

Han er betraktelig raskere på avtrekkeren enn meg.

Spørsmålet kommer så kjapt at jeg knapt rekker å tenke. Han myser mot meg der han sitter med beina dinglende på benken, mens jeg raser gjennom alternativene oppe i hodet mitt: 1) Jeg vet ikke 2) Hun orket ikke å leve lenger 3) Hun var syk og vi klarte ikke å gjøre henne frisk igjen. Jeg lander kjapt på alternativ 3. Å si at jeg ikke vet er ren løgn, alternativ 2 fremstår som for brutalt å presentere for et lite menneske som knapt vet hva verbet «å leve» betyr.

– Syk?

[Artikkelen fortsetter under annonsen.]

Annonse

Han tygger på ordet. Jeg aner en smule skepsis i stemmen hans.

– Hva med plaster? Hvorfor tok dere ikke plaster på mooomo da?

På vaklende grunn

Selv om jeg kjenner at tårene lurer rett der bak, kan jeg ikke annet enn å smile. Dette nysgjerrige, gode mennesket befinner seg i en fase av livet der plaster er redningen på alt, absolutt alt. Han synes sitt eget forslag er helt på sin plass.

Jeg tenker så det knaker. Hvordan skal jeg forklare for en fireåring at plaster ikke var tilstrekkelig for mormors sykdom, at det ikke var mulig å hele henne på den måten? At jeg og alle vi som var glad i henne lette desperat etter «plaster», men at ingen plaster, ingen kur, ingen medisin var å finne.

Presset bak øynene mine øker. Jeg er på vaklende grunn. Det er så vondt at hun ikke er her lenger, så vondt at hun valgte oss alle vekk, inkludert ham, som akkurat nå overøser meg med filosofiske spørsmål. Spørsmål som rører ved alle følelsene jeg går og bærer på. Og som om ikke det var nok:

– Jeg vil møte henne! Har hun briller? Stemmen hans er trassig og nysgjerrig på samme tid.

– Nei, du kan ikke møte henne (selv om jeg skulle gjort alt! for at dere skulle møtes. Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har tenkt med sorg på at hun aldri vil få se de nydelige knallblå øynene dine). Nei, Alex, du kan ikke det, gjentar jeg med lav stemme.

På et badegulv

Så tar jeg ham på fanget og forteller om mormoren hans. Som var så glad i barn og dyr, som alle snakket om som en varm og empatisk person. Men som ble syk. Inni hodet, i tankene sine. Så syk at tankene etter hvert ble helt svarte. Jeg forklarer ham at plaster kan få sår til å slutte å blø, men ikke tanker til å bli hvite igjen. Hele tiden mens jeg snakker sitter han rolig og hører på. Han virker rolig, ikke redd eller trist.

Selv om jeg blir forferdelig lei meg av å ha denne samtalen med Alexander, er det en annen følelse som trumfer tristheten: Måten han konfronterer meg med mamma og hennes historie, utløser en enorm takknemlighet i meg. Han, en liten pjokk som knapt kan snakke, klarer det ingen rundt meg har klart siden mamma ble borte – å snakke om henne.

Uredd nevner han navnet hennes, stiller spørsmålene som vi alle lurer på, men like fullt gjemmer vekk. Hans ekte og likefrem måte å bringe henne inn i hverdagen vår på gjør at jeg i et lite øyeblikk håper at han aldri skal bli voksen og miste denne evnen, denne gaven som bare små barn har. Ved å være som han er, forteller han meg at hun var noe for noen. At hun kanskje ikke er så ufattelig langt vekk fra meg som jeg har tenkt at hun er. Hun kan deles mellom oss to, på et badegulv en helt vanlig kveld i desember.

– Mamma, vet du hva som skjedde i barnehagen i dag? Han drar meg ut av tankene, har mer på hjertet tydeligvis.

– Sara prompa i samlingsstunden!

En million i året

Å skrive om selvmord er noe av det vanskeligste og viktigste jeg gjør. Har man ikke vært der selv, er selvmordet som løsning nesten umulig å forstå. De fleste av oss vil gjerne leve. I tillegg er selvmord som tema stenket i skam, skyldfølelser og tabuer. Dagens etterlatte må ikke lenger stå utenfor kirkegården når de er på graven til sine kjære, men kunnskapen om selvmord og etterlatte er fortsatt mangelfull. Myter, fordommer og uvitenhet eksisterer i beste velgående.

Selvmord er et omfattende samfunnsproblem. Verdens helseorganisasjon (WHO) estimerer at på verdensbasis tar omtrent en million mennesker sitt eget liv hvert år. En million. Blant unge voksne i Norden i dag tar verken trafikkulykker, kreft eller overdoser like mange liv som selvmord, viser tall fra Folkehelseinstituttet. Bare i lille Norge tar mellom 500 og 600 personer livet sitt hvert eneste år.

I tillegg kommer antall selvmordsforsøk, som estimeres til å ligge på det tidobbelte, og mørketallene i form av de «skjulte» selvmordene. Legger du så alle de etterlatte ved selvmord (vi regner vanligvis mellom fem og ti nære etterlatte ved et selvmord), samt pårørende som lever med selvmordstruede i den samme potten, nytter det ikke lenger å se en annen vei: At mennesker ikke orker livet er en av vår tids største helseutfordringer, og medfører betydelig menneskelig lidelse.

De etterlatte

«The person who commits suicide puts his psychological skeleton in the survivor’s emotional closet.» Det er godt sagt av den amerikanske psykologen Edwin S. Shneidman (1972).

Vi vet i dag ganske mye om hvilke konsekvenser det kan ha å bli etterlatt ved selvmord. Å jobbe seg gjennom en slik erfaring er ikke gjort over natten. Mange får selv psykiske problemer og vansker med å mestre livet.

Etterlatte ved selvmord har et forhøyet nivå av posttraumatiske stressreaksjoner, komplisert sorg, depresjon, angst og selvmordstanker og/eller selvmordsforsøk, og de rapporterer om høyere nivåer av følelser av avvisning, skam, stigma og behov for å skjule dødsårsaken, ifølge tall fra Helsedirektoratet. Dette er en gruppe etterlatte som trenger å bli sett av nettverket sitt og av det profesjonelle hjelpeapparatet, om de har behov for det. Samfunnets signal til dem bør være: Vi ser at dette er svært smertefulle erfaringer, det er ikke din skyld, du gjør en fantastisk jobb med å håndtere det som har skjedd deg, vi tåler det og vi står rundt deg og skal hjelpe deg.

Det som ikke nevnes, preger oss mest

Likevel er det en motstand i oss mot å løfte dette temaet frem i lyset, og debatten om hvordan selvmord bør omtales i pressen har pågått i årevis. I en kommentar i Dagbladet i 2007 skriver Unn Conradi Andersen under tittelen «Det umulige ordet»: «Det er ingen god grunn til å unnlate å skrive ordet selvmord. Språk fjerner skam, åpenhet letter skyldfølelse. Det som ikke nevnes ender opp med å prege livene våre mye mer enn det som blir sagt.» Conradi Andersens ord om at språk fjerner skam begynner å bli noen år gamle, men de har like stor gyldighet i dag. Vi må tørre å ta ordet i vår munn, selv om det kan være tungt. Og bekymringen for at det skal ha en smitteeffekt, som har vært en av beveggrunnene for ikke å omtale dødsårsaken i media, vet vi i dag at kan avhjelpes ved at journalister omtaler selvmordet på en adekvat måte.

Vi må snakke og skrive om selvmord.

Vi må også tematisere selvmordsadferd fordi selvmord skaper så mye lidelse hos folk. «Det snakkes for lite om hvor mye smerte selvmord forårsaker», sier professor i etikk og teologi Paul Leer-Salvesen i et intervju med bladet Psykisk helse (Paulsen, 2016). Jeg er enig. Dette er et smertefullt kapittel. Det utfordrer oss til det ytterste å måtte forholde oss til at noen faktisk ikke orker livet. Men ser vi på tallene og konsekvensene, har vi ikke noe valg. Vi må snakke og skrive om selvmord.