• Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Psykologi-folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Vil du annonsere?
    • Send innlegg
    • Ansatte
Meny
  • Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Psykologi-folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Vil du annonsere?
    • Send innlegg
    • Ansatte
Søk
Close this search box.
Bokutdrag

– Hva med plaster?

Han, en liten pjokk som knapt kan snakke, klarer det ingen rundt meg har klart siden mamma ble borte – å snakke om henne, skriver Kristiane M. Hansson i boken «Å sørge».

SELVMORD: Det er så vondt at hun ikke er her lenger, så vondt at hun valgte oss alle vekk, skriver Kristiane M. Hansson i boken Å Sørge (Cappelen Damm, 2019). Foto: Anna-Julia Granberg.

Kristiane M. Hansson

Sist oppdatert: 16.11.19  |  Publisert: 05.07.19

Å sørge: En bok om tap, sorg, kraft og håp
Kristiane M. Hansson
Cappelen Damm, 2019
(Artikkelen er et lett tilpasset bokutdrag.)

 

Forfatterinfo

Kristiane M. Hansson

Kristiane Myckland Hansson er doktorgradsstipendiat i medisin ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og forsker på pårørendesamarbeid ved alvorlig psykisk sykdom. Hun har skrevet mastergrad om sorgprestisje, og har tidligere arbeidet som prosjektkoordinator i Landsforeningen uventet barnedød og vært sorggruppeleder hos Fransiskushjelpen. Hun formidler kunnskap om psykisk helse som forsker, fag- og privatperson. Hun er også utdannet fysioterapeut. Å sørge er hennes andre bok.

Det har på ny blitt kveld, og jeg er på badet med den eldste av de to guttene våre. Tenner er pusset og hender vasket rene. Midt i «Hiv o’hoi, snart er skatten vår» kommer spørsmålet jeg så mange ganger har lurt på hvordan jeg skal besvare, den dagen det kommer. Sånn sett er jeg forberedt, problemet er bare at det dukker opp noen år tidligere enn jeg hadde ventet.

– Momo. Hun er død? Tonefallet hans, en bekreftelse og et spørsmål på samme tid. Han vet jo at hun er død, for det har vi fortalt ham, men det er også det han vet.

– Ja, vennen min, det er hun. Jeg kjenner jeg blir tørr i munnen, litt skjelven i beina. Kroppen assa! Lever sitt eget liv og slutter aldri å sende meg signaler om tingenes tilstand. Bare måten han uttaler «mooomo» på gjør meg myk og sår rundt hjertet.

– Hvorfor dødet hun?

Han er betraktelig raskere på avtrekkeren enn meg.

Spørsmålet kommer så kjapt at jeg knapt rekker å tenke. Han myser mot meg der han sitter med beina dinglende på benken, mens jeg raser gjennom alternativene oppe i hodet mitt: 1) Jeg vet ikke 2) Hun orket ikke å leve lenger 3) Hun var syk og vi klarte ikke å gjøre henne frisk igjen. Jeg lander kjapt på alternativ 3. Å si at jeg ikke vet er ren løgn, alternativ 2 fremstår som for brutalt å presentere for et lite menneske som knapt vet hva verbet «å leve» betyr.

– Syk?

Han tygger på ordet. Jeg aner en smule skepsis i stemmen hans.

– Hva med plaster? Hvorfor tok dere ikke plaster på mooomo da?

På vaklende grunn

Selv om jeg kjenner at tårene lurer rett der bak, kan jeg ikke annet enn å smile. Dette nysgjerrige, gode mennesket befinner seg i en fase av livet der plaster er redningen på alt, absolutt alt. Han synes sitt eget forslag er helt på sin plass.

Jeg tenker så det knaker. Hvordan skal jeg forklare for en fireåring at plaster ikke var tilstrekkelig for mormors sykdom, at det ikke var mulig å hele henne på den måten? At jeg og alle vi som var glad i henne lette desperat etter «plaster», men at ingen plaster, ingen kur, ingen medisin var å finne.

Presset bak øynene mine øker. Jeg er på vaklende grunn. Det er så vondt at hun ikke er her lenger, så vondt at hun valgte oss alle vekk, inkludert ham, som akkurat nå overøser meg med filosofiske spørsmål. Spørsmål som rører ved alle følelsene jeg går og bærer på. Og som om ikke det var nok:

– Jeg vil møte henne! Har hun briller? Stemmen hans er trassig og nysgjerrig på samme tid.

– Nei, du kan ikke møte henne (selv om jeg skulle gjort alt! for at dere skulle møtes. Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har tenkt med sorg på at hun aldri vil få se de nydelige knallblå øynene dine). Nei, Alex, du kan ikke det, gjentar jeg med lav stemme.

På et badegulv

Så tar jeg ham på fanget og forteller om mormoren hans. Som var så glad i barn og dyr, som alle snakket om som en varm og empatisk person. Men som ble syk. Inni hodet, i tankene sine. Så syk at tankene etter hvert ble helt svarte. Jeg forklarer ham at plaster kan få sår til å slutte å blø, men ikke tanker til å bli hvite igjen. Hele tiden mens jeg snakker sitter han rolig og hører på. Han virker rolig, ikke redd eller trist.

Selv om jeg blir forferdelig lei meg av å ha denne samtalen med Alexander, er det en annen følelse som trumfer tristheten: Måten han konfronterer meg med mamma og hennes historie, utløser en enorm takknemlighet i meg. Han, en liten pjokk som knapt kan snakke, klarer det ingen rundt meg har klart siden mamma ble borte – å snakke om henne.

Uredd nevner han navnet hennes, stiller spørsmålene som vi alle lurer på, men like fullt gjemmer vekk. Hans ekte og likefrem måte å bringe henne inn i hverdagen vår på gjør at jeg i et lite øyeblikk håper at han aldri skal bli voksen og miste denne evnen, denne gaven som bare små barn har. Ved å være som han er, forteller han meg at hun var noe for noen. At hun kanskje ikke er så ufattelig langt vekk fra meg som jeg har tenkt at hun er. Hun kan deles mellom oss to, på et badegulv en helt vanlig kveld i desember.

– Mamma, vet du hva som skjedde i barnehagen i dag? Han drar meg ut av tankene, har mer på hjertet tydeligvis.

– Sara prompa i samlingsstunden!

En million i året

Å skrive om selvmord er noe av det vanskeligste og viktigste jeg gjør. Har man ikke vært der selv, er selvmordet som løsning nesten umulig å forstå. De fleste av oss vil gjerne leve. I tillegg er selvmord som tema stenket i skam, skyldfølelser og tabuer. Dagens etterlatte må ikke lenger stå utenfor kirkegården når de er på graven til sine kjære, men kunnskapen om selvmord og etterlatte er fortsatt mangelfull. Myter, fordommer og uvitenhet eksisterer i beste velgående.

Selvmord er et omfattende samfunnsproblem. Verdens helseorganisasjon (WHO) estimerer at på verdensbasis tar omtrent en million mennesker sitt eget liv hvert år. En million. Blant unge voksne i Norden i dag tar verken trafikkulykker, kreft eller overdoser like mange liv som selvmord, viser tall fra Folkehelseinstituttet. Bare i lille Norge tar mellom 500 og 600 personer livet sitt hvert eneste år.

I tillegg kommer antall selvmordsforsøk, som estimeres til å ligge på det tidobbelte, og mørketallene i form av de «skjulte» selvmordene. Legger du så alle de etterlatte ved selvmord (vi regner vanligvis mellom fem og ti nære etterlatte ved et selvmord), samt pårørende som lever med selvmordstruede i den samme potten, nytter det ikke lenger å se en annen vei: At mennesker ikke orker livet er en av vår tids største helseutfordringer, og medfører betydelig menneskelig lidelse.

De etterlatte

«The person who commits suicide puts his psychological skeleton in the survivor’s emotional closet.» Det er godt sagt av den amerikanske psykologen Edwin S. Shneidman (1972).

Vi vet i dag ganske mye om hvilke konsekvenser det kan ha å bli etterlatt ved selvmord. Å jobbe seg gjennom en slik erfaring er ikke gjort over natten. Mange får selv psykiske problemer og vansker med å mestre livet.

Etterlatte ved selvmord har et forhøyet nivå av posttraumatiske stressreaksjoner, komplisert sorg, depresjon, angst og selvmordstanker og/eller selvmordsforsøk, og de rapporterer om høyere nivåer av følelser av avvisning, skam, stigma og behov for å skjule dødsårsaken, ifølge tall fra Helsedirektoratet. Dette er en gruppe etterlatte som trenger å bli sett av nettverket sitt og av det profesjonelle hjelpeapparatet, om de har behov for det. Samfunnets signal til dem bør være: Vi ser at dette er svært smertefulle erfaringer, det er ikke din skyld, du gjør en fantastisk jobb med å håndtere det som har skjedd deg, vi tåler det og vi står rundt deg og skal hjelpe deg.

Det som ikke nevnes, preger oss mest

Likevel er det en motstand i oss mot å løfte dette temaet frem i lyset, og debatten om hvordan selvmord bør omtales i pressen har pågått i årevis. I en kommentar i Dagbladet i 2007 skriver Unn Conradi Andersen under tittelen «Det umulige ordet»: «Det er ingen god grunn til å unnlate å skrive ordet selvmord. Språk fjerner skam, åpenhet letter skyldfølelse. Det som ikke nevnes ender opp med å prege livene våre mye mer enn det som blir sagt.» Conradi Andersens ord om at språk fjerner skam begynner å bli noen år gamle, men de har like stor gyldighet i dag. Vi må tørre å ta ordet i vår munn, selv om det kan være tungt. Og bekymringen for at det skal ha en smitteeffekt, som har vært en av beveggrunnene for ikke å omtale dødsårsaken i media, vet vi i dag at kan avhjelpes ved at journalister omtaler selvmordet på en adekvat måte.

Vi må snakke og skrive om selvmord.

Vi må også tematisere selvmordsadferd fordi selvmord skaper så mye lidelse hos folk. «Det snakkes for lite om hvor mye smerte selvmord forårsaker», sier professor i etikk og teologi Paul Leer-Salvesen i et intervju med bladet Psykisk helse (Paulsen, 2016). Jeg er enig. Dette er et smertefullt kapittel. Det utfordrer oss til det ytterste å måtte forholde oss til at noen faktisk ikke orker livet. Men ser vi på tallene og konsekvensene, har vi ikke noe valg. Vi må snakke og skrive om selvmord.
Kilder

Andersen, U. C. (2017, 30. juli). Det umulige ordet. Dagbladet.

Paulsen, C. T. (2016). «Det er en voldshandling». Psykisk helse, 2, 10–11.

Shneidman, E. (1972). Foreword. I A. C. Cain (red.), Survivors of suicide. Springfield, IL: Charles C. Thomas.

Siste saker

– Pakkeforløp blir mer effektivt når tjenestene henger godt sammen rundt pasienten

  • Nyheter, Pluss

Høyre vil gi «hjelp som hjelper» – ønsker mer evidens, mer tilbakemelding og mer mangfold

  • Nyheter

40 prosent økning i fastlegekonsultasjoner om psykiske problemer

  • Nyheter

Tankene dine kan skade nakken og ryggen din når du løfter

  • Nyheter, Pluss

Tidligere depresjon fra hormonell prevensjon kobles til fødselsdepresjon

  • Nyheter, Pluss

Slik blir psykisk smerte til fysisk smerte

  • Nye bøker, Pluss

Så du har fått diagnosen ADHD. Hva nå?

  • Nyheter, Pluss

Kompleks PTSD: Når traumene gjentar seg

  • Nyheter, Pluss

Jeg må ofte minne meg selv på at jeg er en bra nok mor

  • Bokutdrag

– Å kimse av mensen som kvinne, er å sparke nedover

  • Nyheter, Pluss

To av tre som utsettes for fysisk vold i barndommen, klarer seg fint som voksne

  • Nyheter, Pluss

– En sunn tarmflora gjør deg psykisk sterkere

  • Nye bøker, Nyheter, Pluss

Mest lest

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

    Visse livsstiler øker faren for demens betraktelig

      Gaslighting: – En ondskapsfull teknikk for å ta kontroll over et annet menneske

        Oppdaget mulig årsak til emosjonelt ustabil personlighets­forstyrrelse

          Sinte voksne barn

            – Psykisk vold dreper kjærlighet

              Nevroforsker om ADHD-diagnosen: – Det er ikke en enhetlig tilstand

                Slik utnytter narsissisten din emosjonelle intelligens

                  Dette skjer med oss når vi opplever det mystiske fenomenet dissosiasjon

                    En bestemt oppførsel hos barn kan være tegn på senere angstlidelse

                      Pia la om kostholdet og ble kvitt angsten

                        De tre søylene for god psykisk helse

                          Tegnene på at du sliter med kronisk stress

                            Med én enkel påstand kan du nå avsløre om noen lyver

                              Hva skal til for å komme over et traume?

                                Tre faktorer kan svært presist forutsi psykiske lidelser

                                  Nye følelsesfunn i dypet av høysensitive hjerner

                                    Slik er kjærlighetslivet med en narsissist

                                      Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det slutt?

                                        Dette er den skjulte formen for narsissisme

                                          Narsissisme – kan du holde ut?

                                            Er du et A- eller B-menneske? Det henger sammen med personligheten din

                                              Emosjonelt intelligente foreldre blir oftere utbrent, antyder ny studie. Det kan skade foreldreevnen deres, mener forskerne

                                                Visse personlighets­trekk er forbundet med økt risiko for Alzheimers sykdom, ifølge ny metastudie


                                                  Redaksjonen anbefaler

                                                  Vi slipper ikke unna følelser

                                                  • Psykobabbel

                                                  Asch’ konformitetsstudie: Hvem tør å gå mot strømmen?

                                                  • Pluss, Ukas klassiker

                                                  Var det en seksuell invitt?

                                                  • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                                                  Har du noen gang angret på et engangsligg?

                                                  • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                                                  Er du blant framtidens prioriterte?

                                                  • Gutta fra Psykologlunsj

                                                  Klag med stil

                                                  • Fra terapirommet med Kirsti Jareg, Pluss

                                                  Rasisme er ikke en del av vår natur

                                                  • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                                                  Vil ikke, vil ikke, vil ikke!

                                                  • Kritisk tenkning med Torstein Låg

                                                  Hvor sjenerøs er det rasjonelt å være?

                                                  • Kritisk tenkning med Torstein Låg

                                                  Merk deg forskjellen på selvmedlidenhet og selvmedfølelse

                                                  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

                                                  Forebygging av depressive lidelser hos barn og unge – på tvers av arenaer

                                                  • Forebygg depresjon med Arne Holte

                                                  Valgets kval

                                                  • Gutta fra Psykologlunsj

                                                  Kristiane M. Hansson

                                                  Kristiane Myckland Hansson er doktorgradsstipendiat i medisin ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og forsker på pårørendesamarbeid ved alvorlig psykisk sykdom. Hun har skrevet mastergrad om sorgprestisje, og har tidligere arbeidet som prosjektkoordinator i Landsforeningen uventet barnedød og vært sorggruppeleder hos Fransiskushjelpen. Hun formidler kunnskap om psykisk helse som forsker, fag- og privatperson. Hun er også utdannet fysioterapeut. Å sørge er hennes andre bok.

                                                  Meld deg på nyhetsbrev fra Psykologisk.no

                                                  • Psykologisk.no AS​
                                                    C. J. Hambros plass 5
                                                    0164 Oslo
                                                    912 389 782 MVA
                                                  • Tips oss
                                                  • Kundeservice
                                                  • Skriv innlegg
                                                  • Bli annonsør
                                                  • Redaksjon
                                                  • Personvern
                                                  • Ansvarlig redaktør
                                                    Pål Johan Karlsen
                                                  • Redaksjonssjef
                                                    Jonas Hartford Sundquist
                                                  • Administrasjons­sjef
                                                    Vera Thorvarsdottir
                                                  Facebook-f Twitter Linkedin

                                                  Psykologisk.no er medlem av Mediebedriftenes Landsforening og Fagpressen, og arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

                                                  Kopibeskyttet © 2023