Mange barn i Norge utsettes for vold og overgrep uten at noen klarer å oppdage det. For en del av disse barna fører det til store psykiske og fysiske helseproblemer som også kan forfølge dem inn i voksen alder. Vi vet at når utsatte barn får beskyttelse og virksom behandling, reduseres risikoen for at krenkelsene de har opplevd utvikler seg til kroniske traumer. Men det forutsetter at vi klarer å finne disse barna. Forskning tilsier dessverre at vi ofte svikter her, og at over halvparten av utsatte barn ikke forteller noe før langt inn i voksen alder, til tross for at mange er i kontakt med hjelpeapparatet.

Hvorfor det er slik har vi undersøkt i en ny studie. Sosialarbeidere i barnevernet og psykologspesialister i avdeling for barn og unges psykiske helse har blitt intervjuet om hvordan de opplever det å utforske om barn har vært utsatt for vold, overgrep eller andre krenkelser (Albæk, Binder & Milde, 2019).

Vår konklusjon er at det er vanskelig å lykkes med dette arbeidet fordi fagfolk opplever det som ekstremt belastende å utforske alvorlige krenkelser. De støter på hindringer i systemet som manglende påvirkning og kontroll. De møter også på hindringer i seg selv i form av tvil, vanskelige følelser og dilemmaer. Når det er så krevende for de profesjonelle å avdekke barns belastninger, regner vi med at disse utfordringene gjelder for alle voksne som er i kontakt med barn.

Forskning på hva fagfolk opplever som hindringer for å oppdage og hjelpe barn, kan gi oss viktig informasjon om hvordan vi kan overvinne dagens utfordringer. La oss se på resultatene fra vår studie, som gir et innblikk både i tjenesteorganisering, selve avdekkingens kompleksitet og fagfolks reaksjoner.

«Som å kaste seg ut i et mørkt hav av følelser»

Det å utforske hva barn kan ha blitt utsatt for, er som å kaste seg ut i et mørkt hav av følelser. Dette er vårt hovedfunn. Deltakerne syntes det var følelsesmessig belastende å forholde seg til barnemishandling og barnas fortellinger om det, men når de forsøkte å beskytte seg selv fikk de dårlig samvittighet for at de ikke tok del i barnas smerte.

De bekymret seg for om de var kompetente nok og var i konstant tvil om sine tolkninger av barnas svar og atferd. Ofte følte deltakerne at de gjorde det motsatte av å hjelpe barnet, som når deres spørsmål om vold og overgrep kunne påføre barna flere belastninger. De kunne føle seg slemme for å ha påført barnet ubehag. De kunne også føle seg skamfulle over at de ikke hadde klart å gi tilstrekkelig hjelp.

Deltakerne snakket mye om at de opplevde at de sviktet barna; enten ved å bryte taushetsplikten, at de ikke klare å beskytte dem mot videre krenkelser, eller ved å overlate dem til andre. Ikke minst, så uttrykte deltakerne frustrasjon da for mange arbeidsoppgaver og press mot feilaktige prioriteringer hindret dem i å gjøre en god jobb. Oppsummert, så beskrev deltakerne skyldfølelse og anger fordi barna ikke fikk så god hjelp og omsorg som deltakerne mente de trengte og fortjente.

I analysen vår har vi beskrevet deltakernes reaksjoner i fem temaer: (1) å møte barns lidelse forårsaket av voksne, (2) føler seg slemme, (3) i tvil om egne evner og ferdigheter, (4) de opplever at de svikter barna, og (5) de blir hindret av tung arbeidsbelastning og dysfunksjonell struktur. La oss kikke på dem i tur og orden.

1. Å møte barns lidelse påført av voksne

Det var følelsesmessig ubehagelig for deltakerne å forholde seg til barnas historier om hvordan voksne mishandlet og sviktet dem. Mange beskrev hvordan noen av barna ofte dukket opp i tankene: «Det er så tøft å se deres smerte. Jeg snakker ofte om den ungdommen hvor det endte så dårlig, hvor moren tok parti med faren og valgte bort jenta. Det var så smertefullt, for jenta mistet alt, vet du.»

Selv om de hadde utviklet strategier for å tåle slikt ubehag, var det flere som sa de var avhengige av et privatliv uten vanskeligheter for å klare å være i jobben. De beskyttet seg selv ved å skape emosjonell avstand. Men de var samtidig redde for at de da ikke skulle formidle nok empati til barnet. Balansen mellom selvbeskyttelse og å empatisere med barnet var vanskelig: «Når man hører alle historiene, må man passe på at man ikke blir emosjonelt avstumpet… det er viktig å finne en balanse. Vi må kunne føle smerten deres også, føle noe av det disse barna blir utsatt for.»

Selv om deltakerne var bevisst at barnemishandling foregår, var det for mange fortsatt vanskelig å innse og mistenke at dette kunne foregå. En av dem beskrev det som vantro: «Det er så vanskelig å forestille seg at noen kan gjøre noe sånt mot små barn.» Noen fortalte også om hvordan de kunne oppleve å bli sjokkert på nytt hver gang de hadde en sak med mishandling fordi det var så vanskelig å akseptere eller å forstå at slikt er mulig.

2. Føler seg slemme

Når de spurte barn om erfaringer med vold og overgrep, kunne alle deltakerne i studien oppleve at de påførte barna ubehag. De snakket om hvor vanskelig det var å spørre når barna ikke hadde bedt om det, og at det ofte førte til at barna ble redde, lei seg, opprørt og skamfulle, eller at de kunne reaktivere traumer. En av dem forklarte: «Det føles som å bryte seg inn i noens innerste, som å krenke dem på en måte. Du føler det som om du gjør en vanskelig situasjon verre.»

I tillegg var deltakerne klar over at de skapte en lojalitetskonflikt for barna ved å spørre fordi barna ble invitert til å si noe negativt om foreldrene. Timingvar viktig og mange syntes det var ubehagelig å skulle spørre barn før de hadde skapt en trygg relasjon.

Mange var bekymret fordi det å snakke om krenkelser kunne føre til nye vanskeligheter for barnet etterpå, som for eksempel endrede familierelasjoner, trusler, økt vold, eller at barnet følte seg skyldige og skamfulle. Det var lettere for deltakerne å spørre når det var tydelig at barna ønsket å snakke om det, eller barna allerede hadde avdekket til noen andre.

3. I tvil om egne evner og ferdigheter

Tvil var noe som preget deltakernes hverdag. Deres tvil gjaldt egne valg, tolkninger, ferdigheter og kompetanse, og er lett å forstå med tanke på hvor komplekst, uforutsigbart og tvetydig arbeidet med å utforske barns krenkelser er.

På den positive siden motiverte tvilen fagfolkene til å videreutvikle egen kompetanse og søke veiledning hos andre. Men mange meldte også om ruminering, altså at de brukte mye tid på å gruble over hendelser på jobb: «Det er slitsomt fordi du tenker hele tiden, ‘har jeg tolket dette riktig?’, ‘har jeg vurdert riktig?’, ‘har jeg spurt de riktige spørsmålene?’, ‘har jeg avdekket alt?’. Og selvfølgelig er det slitsomt, fordi det er umulig å være helt sikker.»

De opplevde et konstant dilemma mellom å spørre for mye og presse barnet, og å spørre for lite til å få avdekket mishandling slik at barnet kunne få hjelp. Kvalitetsforskjeller i jobbutførelsen forklarte de ofte med individuelle ferdigheter og det gjorde mange usikre på om de var gode nok: «Hvordan unngår du tankefellen; ‘andre kan hjelpe dette barnet så mye bedre enn meg, så jeg burde heller la være’?»

I tillegg syntes mange det var belastende når eksterne hadde urealistiske forventninger til at de skulle få barn til å fortelle om vold og overgrep. Tvilen gjorde deltakerne usikre og gjorde at de kunne unngå temaer eller bli utydelige.

4. De opplever at de svikter barna

Mange av deltakerne opplevde at de sviktet barna når de ikke klarte å hjelpe dem. Før de skulle utforske vold og overgrep prøvde deltakerne å bygge tillit og trygghet. Denne prosessen kunne de imidlertid oppleve som om de ga barna falske løfter dersom barna fortalte og de likevel ikke klarte å beskytte dem fra mer mishandling: «Når barn forteller og vi ikke klarer å gjøre noe med det, det synes jeg er det verste. Å føle at noen har rukket ut hånden til deg og gitt deg sine historier med håp eller forventning om at du kan gjøre det bedre…»

Også når barnevernsansatte måtte sende mishandlede barn videre til andre ansatte, følte de det som et svik. De kunne heller ikke love barn at de skulle holde barnets historier hemmelige. Dette gav ofte en følelse av å være upålitelige og ikke til å stole på: «Jeg kunne ikke love henne noe av det som ville ha økt sjansen for å få svar.» Noen fortalte at barna så på dem som motstandere fremfor allierte, noe som forsterket denne opplevelsen: «De vil ikke fortelle noe, for det vil bare bli brukt mot dem. Sånn føler de det.»

Et siste svik deltakerne følte på, var når de ikke klarte å oppdage pågående mishandling. De sakene hvor de mistenkte mishandling men ikke klarte å bekrefte dette opplevdes derfor som mest vanskelig og stressende, og verre enn i tunge voldssaker. Ansvaret for å hjelpe barna tynget deltakerne fordi de ønsket å gjøre en forskjell men følte ofte de manglet kontroll og forutsigbarhet, noe som ble forsterket av tilfeller hvor de mente de hadde gjort saken verre for barna.

5. De blir hindret av tung arbeidsbelastning og dysfunksjonell struktur

Alle deltakerne følte at systemfaktorer hindret dem i å gjøre en god jobb. Manglende innflytelse, tidspress, for høy arbeidsbelastning, og pålegg om prioriteringer de var uenige i, førte til at deres mulighet til å hjelpe barna ble forringet. En av de ansatte forklarte det sånn: «Jeg synes ikke det vanskeligste er at historiene vi hører er tøffe. Jeg mener det handler om arbeidspress og alt det vi ikkekan gjøre».

De fleste av deltakerne var fortvilet fordi de manglet innflytelse over hva som skjedde med barnet og at de manglet tid og ressurser til å gi barna den omsorgen de burde fått: «Det gjør at du unngår å ha de samtalene fordi du vet ikke om du er i stand til å tilby barnet noen god hjelp etter h*n har fortalt.»

Sterkt fokus på tidsfrister reduserte kvaliteten på arbeidet og mange uttrykte frustrasjon og sinne fordi de følte seg presset til å prioritere arbeidsoppgaver de syntes var mindre viktige og ikke fikk tid til å gi levere høy kvalitet: «Det er en kamp vi kjemper daglig; å få aksept for at tid betyr kvalitet.» Selv om de var uenige, fulgte de likevel retningslinjene i tilfelle det skulle skje noe alvorlig, for da ville de trenge ryggdekning.

Barnemishandling som trussel for selv-verd?

Å forholde seg til barnas smerte når den er påført av voksne, rystet deltakerne dypt. Giddens (1990) forklarer dette med ontologisk trygghet, en underbevisst grunnleggende tillit som vi er avhengig av å ha til våre medmennesker og omverdenen for å ha et stabilt selv-verd. Når vi opplever at voksne som skal beskytte og elske barna tvert imot er de som skader dem, kolliderer det med våre kjerneverdier og truer vår ontologiske trygghet.

Dersom deltakerne skal integrere barnemishandling i sin verdensforståelse vil det kunne utfordre deres ontologiske trygghet og forårsake eksistensiell angst. Dette kan forklare hvorfor det var så vanskelig for deltakerne å forholde seg til barnemishandling. Også det å ha fokus på grusomheter fremfor det gode kan utfordre menneskers identitet og mening i livet.

Handler det mye om skyld og skam?

Alle våre funn bringer frem historier om negative reaksjoner knyttet til selv-evaluering og selv-refleksjon. Vi som står bak studien, tolker det som at skyld og skam kan være kjernen i disse reaksjonene, ettersom de kan tolkes å være ubehagelige selvbevisste moralske følelser som utløses av opplevd utilstrekkelighet eller å ha gjort noe galt.

Ubehaget ved disse følelsene utløser ofte reaksjoner som frustrasjon rettet mot systemet, unngåelsesatferd, selv-klandring, ruminering, og handlingslammelse. Vi fant alle disse følelsene uttrykt hos deltakerne, men bare frustrasjon rettet mot systemet var noe de delte åpent med hverandre. Andre reaksjoner ble ofte privatisert og skjult. Skam og skyld som ikke blir håndtert og kommunisert, er ofte knyttet til depressive symptomer og utbrenthet. Det er derfor viktig med åpenhet om disse følelsene selv om de er assosiert med opplevd tilkortkommenhet, svakhet, avvisning og utilstrekkelighet.

Er det meg eller systemet?

Den emosjonelle belastningen deltakerne opplevde, var knyttet til både personlige utfordringer og utfordringer mer knyttet til systemet rundt dem.

På den individuelle siden inkluderer belastninger å møte barnas lidelse påført av voksne, å føle seg slem, tvile på egne ferdigheter og vurderinger, og svikte barns tillit.

Systemiske kilder til belastning inkluderer andres urealistiske forventninger, manglende ressurser til å hjelpe barna, og bli presset til å prioritere feil i jobben sin.

Spesialisering av tjenester, både innenfor barnevern og innenfor barn og unges psykiske helse, medfører at barn flyttes fra avdeling til avdeling og fra fagperson til fagperson avhengig av problemstilling og tjenestebehov. Dette var i skarp kontrast til deltakernes fokus på barnas behov for langvarige og trygge relasjoner. Når deltakerne i tillegg mente at det de ble målt og kontrollert på var lite viktige for å måle kvalitet i jobben, medførte det at de ble sint på systemet, samtidig som de følte seg overmannet av det.

Hva betyr dette i praksis?

Det er viktig at arbeidsplassen legges til rette slik at ansatte får støtte til å håndtere emosjonell belastning, blant annet gjennom åpenhet om vanskelige temaer i organisasjonskulturen. Ansatte trenger bedre oppfølging i konstruktiv håndtering av vanskelige følelser, både når det gjelder å gjenkjenne og regulere følelsene.

Dårlig håndtering av følelser som ved undertrykking og unngåelse kan være skadelig for de ansattes psykiske helse. Anerkjennelse, aksept og kommunikasjon av vanskelige følelser kan lindre både skyld og skam. Kollegaveiledning med fokus på følelsesmessige reaksjoner kan hjelpe ansatte med å unngå følelsesundertrykking som kan være negativt både for dem selv og for barna de jobber med.

I tillegg tyder våre funn på at de mest belastende sakene er de som skaper sterk usikkerhet og tvil, og hvor man risikerer avdekking av skjulte krenkelser som krever akutt intervensjon. Det ble likevel rapportert, da mest fra de barnevernsansatte, at åpne volds- og overgrepssaker ble tildelt de mest robuste ansatte, selv om disse sakene ikke ble beskrevet som de mest belastende.

Kompleksitet innebærer at vi aldri får full oversikt over alle variabler og ikke kan forutsi hva som vil skje. I arbeid med barn som kan være utsatt for vold og overgrep vil det alltid være momenter av usikkerhet og tvil. Det er viktig at fagfolk får trening i å takle dette. Man finner ikke standardiserte løsninger som vil passe til alle barn. I tillegg trenger politikere og ledere å tenke nytt for å unngå å gå i fellen der man tror vanskeligheter kan løses med retningslinjer, målinger, kartleggingsverktøy alene.

Konklusjon

Det tar tid for barn å bygge relasjoner til voksne. Men tillit og relasjon må til for at barn skal kunne fortelle om overgrep. Også fagfolk behøver hjelp og støtte til å håndtere vanskelige følelser. De trenger å bli trygge på egen kompetanse. Skal vi få til et slikt løft, så trenger vi en støttende organisasjonskultur. Og vi trenger ressurser til målrettet trening i relasjonsbygging og kommunikasjon med barn.

Kilder

Albaek, A. U., Binder, P. E. & Milde, A. M. (2019). Plunging into a dark sea of emotions: Professionals’ emotional experiences addressing child abuse in interviews with children. Qualitative Health Research. doi:10.1177/1049732318825145

Giddens, A. (1990). The Consequences of Modernity. California: Stanford University Press.