Intervjuer: Når bedring skjer hos en pasient, hva handler det om da?Deltaker: Det er vel et eller annet biologisk som faller på plass. Cellemembraner som stabiliserer seg. Hva faen vet jeg [med et litt ertende blikk], jeg har ikke peiling.
Intervjuer: Er ikke du lege?
Deltaker: Jo [smiler lurt], men jeg er ikke Jesus. Eller han andre. Sånn er det bare. Men jeg tror det er noe biologisk som skjer.
Intervjuer: Når man blir bedre.
Deltaker: Ja. Og når man blir verre. Et eller annet som kommer i ulage, men akkurat hva det er og på hvilken måte… Det tror jeg ikke vi har teknologi til å forstå.
Dette utdraget er hentet fra en studie der jeg intervjuet erfarne terapeuter om hvordan de arbeider sammen med folk som sliter med det vi kaller for bipolar lidelse (Veseth, Binder, Borg & Davidson, 2016). Gjennom kvikke replikker beskriver deltakeren her hvordan vi kan forstå psykisk uhelse, det som i faglitteraturen gjerne omtales som psykopatologi.
Ulike forståelsesmodeller
Tradisjonelt har fagpersoner ofte tatt utgangspunkt i en biologisk modell når de skal beskrive og forklare alvorlige psykiske lidelser. Psykisk uhelse forstås da på linje med kroppslig sykdom: «Jeg tror det er noe biologisk som skjer,» som deltakeren min uttrykket det. Både i klinisk arbeid og forskning blir fokuset med dette rettet mot genetikk, hjernestrukturer og nevrokjemi.
Paradoksalt nok vil imidlertid en slik biologisk modell også måtte forstås i lys av sin kontekst. Sigmund Freud beskrev for eksempel mennesket som drevet av undertrykte seksuelle impulser. Han presenterte en modell om menneskets natur som ikke kan forstås uten å også forstå den kultur som tenkningen er utmeislet innenfor – victoriatidens Wien og en streng moralsk kodeks (Mitchell & Black, 1995). På samme måte er vår samtidige forståelse også bygget i en kontekst. Historikeren Ann Harrington fremhever i boken Mind fixers: Psychiatry’s troubled search for the biology of mental illness (2019) hvordan forestillingen om psykiske lidelser som en ubalanse i hjernen har vokst frem fra en rekke ulike strømninger.
Dette inkluderer blant annet en innflytelsesrik legemiddelindustri, et samfunn med sterkt fokus på inntjening og et fagfelt med behov for å distansere seg fra den daværende dominerende psykoanalytiske tenkningen. Dette ga grobunn for utvikling av en biologisk modell som baserte seg på ideen om at psykiske lidelser er atskilte og målbare kategorier, der medikamenter er sett som viktige svar på de spørsmål som psykiske lidelser reiser (Veseth, Stige & Binder, 2019).
Sitatet fra terapeuten i studien min uttrykker imidlertid ikke bare en biologisk forståelse. Med et glimt i øyet bruker deltakeren religiøse og teknologiske bilder for å formidle hvor begrenset vår kunnskap er. Slik understrekes her at terapeuter ikke er allvitende, og at den vitenskapelige utviklingen fremdeles er i startgropen. Det er altså mye vi ikke vet om alvorlige psykiske lidelser (Veseth mfl., 2016). Deltakeren understreker her et viktig poeng som er underkommunisert og noe vi ofte bare kan lese mellom linjene i faglitteraturen. Når vi i avisoppslag og kronikker blir fortalt at forskere håper å løse gåten schizofreni eller mysteriet bipolar lidelse, ligger nettopp hvor forsvinnende lite vi vet til grunn.
En følge av dette kunnskapshullet er behovet for et mangfold av forståelsesmodeller i psykisk helsefeltet. Når vi skal arbeide med folk som sliter med noe vi ikke forstår fullt ut, vil det være uklokt å låse seg fast i bare én måte å tenke på (Veseth & Skjølberg, 2016). Slade (2009) har beskrevet dette slik: På samme måte som vi ikke kan regne ut arealet av et rektangel uten å kjenne både lengden og bredden, kan vi heller ikke forstå psykisk uhelse med utgangspunkt i en ensidig modell. Vi trenger også psykologiske og sosiale modeller når vi skal beskrive og forklare psykisk uhelse. Folks tanker og følelser så vel som de relasjonelle og sosiale prosessene som vi alle inngår i, spiller viktige roller når det kommer til psykiske lidelser.
En ressursmodell
I det som kalles et bedringsperspektiv, snur vi imidlertid spørsmålet om psykiske lidelser opp ned. I stedet for å være opptatt av hva som er galt med folk og hvilke symptomer de har, ser vi på hva som bidrar til vekst og positiv utvikling. Som jeg spurte i intervjuet mitt: «Når bedring skjer hos en pasient, hva handler det om da?» Folks egne svar, som beskrevet både gjennom førstepersons-fortellinger (se for eksempel O’Hagan, 2014) og i kvalitativ forskning (se for eksempel Davidson, 2003), understreker hvordan dette dreier seg om levde liv. Det er en aktiv prosess der man søker å finne måter å leve med sine plager.
Og det dreier seg om å etablere eller gjenvinne roller utover det å være en psykiatrisk pasient. Borg, Karlsson og Stenhammer (2013) oppsummerer bedringsprosesser med disse ordene: «Recovery handler om å jakte på ressurser i seg selv, sammen med andre som venner, familie, kollegaer eller fagpersoner. Det handler om å bygge håp om et bedre liv og å finne frem til omgivelser som gir næring til og styrker den psykiske helsen og troen på en meningsfull fremtid.»
En annen viktig side ved bedringsprosesser er at de ofte vil være indirekte. I folks fortellinger om bedring løftes aktiviteter eller hendelser som ligger utenfor deres pasientrelaterte erfaringer frem (Davidson & Johnson, 2013). Når jeg i ulike forskningsintervjuer har spurt folk med alvorlige psykiske lidelser om hva som bidrar til at de lever så godt som mulig, har de for eksempel snakket om fjellturer og fluebinding, samvær med venner og familie, meningsfullt arbeid og varm kaffe om morgenen.
Dette er hverdagslige og tilsynelatende trivielle aktiviteter. Like fullt står disse sentralt i bedringsprosesser fordi de bidrar til at man kan gjenvinne eller opprettholde et bilde av en selv som en aktiv agent (Davidson, 2019). For mange med alvorlige psykiske lidelser er det nettopp dette de har opplevd å miste – seg selv og det livet som de ønsker å leve – og da vil slike små ting bli store. Dette fordi de utgjør grunnleggende og nødvendige bekreftelser på at man virkelig er en aktør i sitt pågående liv.
På mange måter vil et slikt bedringsperspektiv ha en generell gyldighet fordi fokuset rettes mot hva folk gjør selv for å leve så godt som mulig med sine problemer (Veseth, 2014). Her er det altså underordnet om dette skyldes noe biologisk, psykologisk eller sosialt fordi oppmerksomheten er rettet mot personens egeninnsats. Et viktig poeng er imidlertid at dette ikke må gjøres til en glattpolert ressursorientering der folk forventes å klare alt selv, dette er ikke bare en bevegelse fra fix-what’s-wrong til build-what’s-strong. For når vi spør folk om deres styrker og kompetanser så vil det også være slik at det er kort vei til deres erfaringer med lidelse.
Helse og uhelse eksisterer uunngåelig side om side i våre hverdagsliv, og i arbeidet med å leve så godt som mulig med våre utfordringer og muligheter vil både familie og venner så vel som fagfolk kunne spille viktige roller. Videre er det også slik at det kan bli for mye av det gode. Overforbruk av en ressurs som vennlighet vil for eksempel kunne føre til at man står i fare for å bli utnyttet av andre, og er man for nysgjerrig vil man kunne oppleves som en snushane heller enn som vitebegjærlig. På denne måten handler recovery om å bli kjent med og praktisere sine styrker, og samtidig være oppmerksom på at disse har forskjellige nyanser i ulike kontekster og at de ikke skal forseres (Slade, Brownell, Rashid & Schrank, 2017).
Et godt liv
Spørsmålet som jeg stilte deltakeren i intervjuet mitt er imidlertid ikke uproblematisk. Skulle dette ha vært et godt spørsmål i et bedringsperspektiv, burde jeg kanskje ha snudd på det enda mer. Recovery handler nemlig ikke bare om hva bedring innebærer for personen, men vel så mye om hvilket liv fellesskapet kan tilby ham eller henne (Arrigo & Davidson, 2017). Recovery er altså dypest sett et samfunnsspørsmål om hva som er et godt liv, og vil derfor overskride det vi gjerne tenker på som klinisk arbeid. Med brukeraktivisten Odd Voldens (2016) ord: «Det er for mye helse i psykisk helse.»
Når vi flytter vår forståelse av bedring ut av terapikontorene og inn i lokalmiljøet, blir vi også minnet om at bedringsperspektivet har bakgrunn i frigjøringsbevegelsene. Deltakelse i samfunnet er en rettighet for oss alle, uavhengig av vår psykiske helsetilstand (Davidson, 2006). Med utgangspunkt i denne tenkningen blir tilhørighet sett på som en forutsetning for recovery heller enn som en følge, og mye tradisjonelt psykologfaglig arbeid blir snudd på hodet. Folk med alvorlige psykiske lidelser må for eksempel ikke lenger bli «litt bedre» før de skal få hjelp til å stå i arbeid eller bo i egen bolig. I stedet snakker vi nå om «housing first» der det å ha et hjem ikke blir en belønning som bare kommer etter at man har gjennomført det krevende arbeidet som kjennetegner slike bedringsprosesser. På denne måten unngår vi at grunnleggende rettigheter tas fra folk i påvente av en endring i deres psykiske helsetilstand (Veseth, 2014).
Det finnes ikke noe oss og dem.
Og hva vil da et godt liv innebære for folk med alvorlige psykiske lidelser? En viktig lærdom fra et bedringsperspektiv er at det ikke finne noe oss og dem. Og et godt liv for folk med alvorlige psykiske lidelser vil derfor handle om akkurat det samme som for folk uten alvorlige psykiske lidelser: Fjellturer og fluebinding, samvær med venner og familie, meningsfullt arbeid og varm kaffe om morgenen.
Kilder
Arrigo, B. & Davidson, L. (2017). Commentary on community mental health and the common good. Behavioral Sciences & the Law, 35, 364–371. doi:10.1002/bsl.2294
Borg, M., Karlsson, B. & Stenhammer, A. (2013). Recoveryorienterte praksiser: En systematisk kunnskapssammenstilling. Trondheim: Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA).
Davidson, L. (2003). Living outside mental illness: Qualitative studies of recovery in schizophrenia. New York: New York University Press.
Davidson, L. (2006). What happened to civil rights? Psychiatric Rehabilitation Journal,30, 11–14. doi:10.2975/30.2006.11.14
Davidson, L. (2019). Recovering a sense of self in schizophrenia. Journal of Personality, 1–19. doi:10.1111/jopy.12471
Davidson, L. & Johnson, A. (2013). It’s the little things that count. Rebuilding a sense of self in schizophrenia. Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid, 10, 258–263.
Harrington, A. (2019). Mind fixers: Psychiatry’s troubled search for the biology of mental illness. New York: W. W. Norton & Company.
Mitchell, S. A. & Black, M. J. (1995). Freud and beyond: A history of modern psychoanalytic thought. New York: Basic Books.
Slade, M. (2009). Personal recovery and mental illness: A guide for mental health professionals. Cambridge: Cambridge University Press. doi:10.1017/CBO9780511581649
Slade, M., Brownell, T., Rashid, T. & Schrank, B. (2017). Positive psychotherapy for psychosis: A clinician’s guide and manual. New York: Routledge.
Veseth, M. (2014). Folk blir bedre. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 51, 29–35.
Veseth, M. & Skjølberg, Å. (2016). Lidelse kan lettes og gode liv leves: Bedringsprosesser ved alvorlige psykiske lidelser. I K. Underlid, K. Dyregrov & F. Thuen (red.), Krevende livserfaringer og psykisk helse (s. 213–230). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Veseth, M., Binder, P. E., Borg, M. & Davidson, L. (2016). Recovery in bipolar disorders: Experienced therapists’ view of their patients’ struggles and efforts when facing a severe mental illness. Journal of Psychotherapy Integration, 26, 437–449. doi:10.1037/int0000046
Veseth, M., Stige, S. H. & Binder, P. E. (2019) Medicine and meaning—How experienced therapists describe the role of medication in recovery processes in bipolar disorder.Counselling and Psychotherapy Research, 19, 66–74. doi:10.1002/capr.12193
Volden, O. (2016). Brukerorganisasjonene må tåle kritikk. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 53, 298–301.