Charlotte Fiskum, født 1978 i Odense i Danmark, forsvarte 15. mai sin doktoravhandling ved Institutt for psykologi ved NTNU i Trondheim.
– Sammenhengen mellom hjerteratekompleksitet og psykiske lidelser var relativt lite utforsket da jeg startet med doktorgraden. Veldig forenklet kan man si at hjerteratekompleksitet ser på mønstre i avstanden mellom hjerteslag. Dette kan fortelle oss noe om kompleksiteten i organiseringen av de deler av nervesystemet som påvirker hjerterate og selvregulering, sier Charlotte Fiskum til Psykologisk.no.
Studerte hjerterytmen
Sammen med stipendiat Tonje Andersen og hovedveilederne Birgit Svendsen og Karl Jacobsen studerte Fiskum 32 barn (9–13 år) med internaliserende psykiske vansker som angst og depresjon, og 25 friske barn. De fant at lavere hjerteratevariabilitet og hjerteratekompleksitet var knyttet til mer psykopatologi. Lavere hjerteratekompleksitet så i tillegg ut til å være et mer sensitivt mål i de nye undersøkelsene.
– Som klinisk psykolog har jeg lenge opplevd at den kliniske virkeligheten er langt mer sammensatt og kompleks enn våre kategoriske diagnosemodeller gir inntrykk av. I doktorgradsarbeidet har jeg brukt med en modell for internaliserende psykopatologi hos barn basert på kompleks systemteori, sier Fiskum.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
I den nevroviscerale integreringsmodellen forståes internaliserende psykiske lidelser (angst og depresjon) som vanskeligheter med adaptiv selvregulering, og som en forstyrrelse i integreringen og kommunikasjonen mellom sentrale og autonome (kroppslige) deler av nervesystemet.
Forbindelsen mellom hjertet og hjernen via for eksempel vagusnerven er enormt viktig for adaptiv selvregulering, og mindre fleksibel vagusregulering kan føre til nedsatt psykisk helse. Hjerteratevariabilitet, et mål på variabilitet i avstanden mellom hjerteslag kan brukes som et mål på slik dysregulering. Lavere hjerteratevariabilitet er knyttet til mer psykopatologi og dårligere selvregulering.
Åpner opp for nye tiltak
– Resultatene er foreløpige og må utforskes videre i større utvalg, men sammen med den omkringliggende litteraturen kan de tolkes som at barn med internaliserende psykopatologi har vansker med den grunnleggende selvreguleringen som kanskje skyldes en mindre kompleks organisering i deler av nervesystemet involvert i selvregulering, sier Fiskum.
– Dette kan brukes som utgangspunkt for behandling rettet mot bedre selvregulering og økt kompleksitet i nervesystemets organisering. Tiltak trenger ikke være begrenset til samtaleterapi, men kan inkludere relasjonelle, kroppslige og rent fysiologiske tiltak som for eksempel hjerteratevariabilitets-biofeedback, hvor man bevisst bruker pusten til å styrke nerveforbindelsene mellom hjertet og hjernen, sier hun.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Charlotte Fiskum jobber som psykolog ved BUP, Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ved St. Olavs Hospital. Hun er spesialist i klinisk samfunnspsykologi
