FORFATTERE:  Julie Proff, Anika Proff, Sandra Proff, Lisa Proff, Marius Proff og Heidi B. Grande.

Hva er nyttig hjelp for barn og unge? Hvordan kan et godt samarbeid oppstå mellom behandler og barn og unge? Hva skal til for å skape tillit?

Boken Psykisk helsevern fra oss som kjenner det ønsker å besvare disse spørsmålene. Her deler 104 barn og unge fra 14 til 21 år erfaringer og gir råd til psykisk helsevern i Norge. Boken er skrevet for dem som vil forstå og bidra til godt psykisk helsearbeid for barn og unge.

Unge fra hele landet har bidratt i undersøkelsen som nå er blitt til en bok utgitt på Universitetsforlaget i samarbeid med Forandringsfabrikken.

Noen av de unge er med på å løfte og formidle de oppsummerte erfaringene og rådene. De kalles PsykiskhelseProffer.

– De som jobber i helsetjenestene, kaller seg profesjonelle. De som har vært i møte med dem, er proffe på å ha vært i systemet, sier prosjektleder i Forandringsfabrikken Heidi Brynildsen Grande.

Hun forteller at begrepet brukes for å løfte frem at barna har viktig kunnskap som Norge trenger.

Psykologisk.no har fått møtt to av proffene, Marie Albertine og Marius.

– De som har bidratt til denne boken har erfaring med psykisk helsevern fra BUP poliklinikk eller innleggelse, og mange har også erfaring fra psykisk helsearbeid i kommunen, sier Marie Albertine.

Trygghet er nøkkelen

Hun forteller at mange av rådene i boken går igjen.

– De som har bidratt, har ulike erfaringer og er fra forskjellige steder i hele landet. Likevel er det mange råd og tilbakemeldinger som går igjen.

– Det er grunnleggende svar om hvordan psykisk helsevern må jobbe for at unge skal få hjelp de opplever som nyttig. Ting som må ligge til grunn for at hjelpen skal kjennes tryggere, sier Marius.

Begge forteller at opplevelsen av trygghet er en forutsetning for å kunne ha gode møter med psykisk helsevern.

– Er det ikke trygt, kan vi ikke åpne oss. Hvis vi ikke får åpnet oss helt, eller ikke får til å være ærlige, vil ikke møtet ha noe for seg, sier Marie Albertine.

– Voksne kan godt si at det er trygt, men målet er at det skal oppleves trygt for oss som er i situasjonen, sier hun videre.

Begge mener at boken kan gi dem som jobber med barn og unge ny kunnskap og verktøy de kan trenge.

Med hjertet først og kunnskap i sekken

I Norge er det enighet om at «brukerkunnskap» skal inngå i kunnskapsbasert praksis i tjenestene. Bokredaktør Heidi Brynildsen Grande sier at det hittil har vært lite synlig i utdanninger og faglige arrangementer. Så vidt Forandringsfabrikken vet, er det første gang unge i psykisk helsevern er forfattere av en bok til studenter og fagfolk.

Proffene sier at det er rart at en kan utdanne barneverns­pedagoger, barneleger og psykologer som skal jobbe med barn og unge, uten å vite hva barn og unge synes fungerer.

– Hva oppleves trygt for oss? Vi ber om trygghet, men hva er trygt? Det burde være en selvfølge at studentene får lære erfaringer og råd om dette fra oss som har kjent systemene på kroppen, sier Marius.

Han forteller om hva som må til for at hjelpen skal kjennes trygg og nyttig.

– Vi må møte en vi kan stole på. Vi trenger å kjenne den vi snakker med. At de er seg selv, senker skuldrene. Vi kan ikke gå inn der og møte et steinansikt som skal «fikse oss», sier han.

– Vi trenger voksne som møter oss med varme, sier Marie Albertine.

– I møtet med oss må de ha hjertet fremst. Det er viktigst. Så kan de heller ha fagkunnskapen i ryggsekken og hente den frem når de trenger det, sier Marius.

Tydelig informasjon er også med på å bygge opp tryggheten og tilliten hos barn og unge. De trenger oversikt. Og noen spørsmål går igjen: Det jeg sier nå, hvor går det hen? Hvem får vite det jeg har sagt? Hva bruker du dette til? Sies dette til foreldrene mine eller ikke?

– Dette handler om samarbeid. Skal situasjonen oppleves trygg, trenger vi at vi er fagpersonens nærmeste samarbeidspartner. Vi må løse situasjonen sammen, sier Marie Albertine.

Se det som ligger bakenfor

Mange barn og unge forteller at det er mye unødvendig fokus på hvordan de viser at de har det vondt.

– De voksne kaller det gjerne symptomer. Vi kaller det helst smerteuttrykk, sier de.

Det kan vise seg ved for eksempel spisevegring, raseriutbrudd, selvskading eller ved at en hører stemmer. Barn og unge ønsker at fagpersonene skal forstå at smerteutrykkene er reaksjoner.

– Vi trenger at fagfolk kommer bakenfor. Hva ligger bak smerteutrykkene? Og så må det være trygt å snakke om det, sier Marie Albertine.

– Når fagfolk fokuserer for mye på diagnoser og symptomer, kan det føles som om de er mest opptatt av det de ser på overflaten. Kommer de ikke bakenfor, handler altfor mye om smerteuttrykkene. Da får man ikke jobbet med det som faktisk gjør vondt, og det er stor fare for at hvis et smerteuttrykk blir svakere eller forsvinner så kommer et nytt smerteuttrykk. Da får man det ikke bedre inni seg videre i livet, sier han.

Et BUP-tilbud som kjennes trygt

Redaktør Grande forteller at Forandringsfabrikken har hatt et tett samarbeid med psykiske helsetjenester over hele landet for å finne ut hvordan Norge kan få et psykisk helsevern for barn og unge som kjennes trygt og nyttig for de som bruker det.

Fagutviklingsarbeidet MITT LIV Psykisk helse resulterte i 2018 i anbefalinger til god praksis for et psykisk helsevern som kjennes samarbeidende, trygt og nyttig for barn.

– Noe av bakgrunnen for denne boken er at Norge vet lite om hvordan BUP oppleves av dem som skal få hjelp der.

Hun sier at forskningen på feltet ofte dreier seg om hva slags effekt ulike behandlingsmetoder har på noen symptomer. Den har sjelden spurt barn og unge selv om de faktisk opplever behandlingen som god hjelp i sitt eget liv.

– Vi løfter frem oppsummerte erfaringer og råd fra barn og unge. I boken er de skrevet sånn at vi håper de oppleves konkrete og anvendelige for studenter, helsepersonell og andre med interesse for tema, sier hun.

I boken har de 104 unge svart på spørsmål om hva de opplever har vært nyttig i deres møter med psykisk helsevern, hva som ikke har vært nyttig, og hva som er deres viktigste råd.

Avgjørende kunnskap

Grande forteller at Forandringsfabrikken jevnlig er med i undervisning på ulike utdanningsinstitusjoner, blant annet ved profesjonsstudiene i psykologi i Oslo, Tromsø og Bergen. Da er ofte fire-fem ungdommer med.

– De gjør da kunnskapsformidling på vegne av alle som har delt erfaringer og gitt råd i våre undersøkelser. Vi ser at budskapet når inn til studentene på en helt annen måte når ungdommene selv forteller. Det er viktig at det skal komme rett fra dem. Ikke enkelthistorier, men oppsummert kunnskap fra mange, sier hun.

Hun trekker frem viktigheten av at bokens bidragsytere er ute i BUP akkurat nå.

– Dette er kunnskap fra dagens psykisk helsevern. De fleste av de unge som har bidratt i boken går til BUP nå, de andre gjorde det for kort tid siden. Dette er fersk kunnskap.

Hun sier at det er avgjørende at fremtidens behandlere i psykisk helsevern får denne kunnskapen, hvis de skal jobbe på en måte som barn og unge opplever som nyttig.

– Både BUP-ledere vi samarbeider med og studenter vi møter mener erfaringer og råd fra de som de skal jobbe med trengs på studiene. Det bør inn så tidlig som mulig, så studentene har dette med seg gjennom studiet.

Når proffene har snakket for studenter som er på siste semester etter seks år på universitetet, sier de ofte «hvorfor har vi ikke fått høre dette før»? Hun forteller at disse studentenes ønsker er én av grunnene til at boken er laget.

– Mange av studiestedene har allerede tatt boken godt imot, og vi håper så mange studier som mulig vil ha boken på pensum. Psykiskhelse­Proffene bidrar også gjerne i undervisningen i relevante emner, avslutter hun.