Sladrehjertet

Å lese skjønnlitteratur er en av livets store gleder, spesielt hvis du er interessert i menneskets indre liv. Akkurat som The human genome project har forsøkt å kartlegge menneske­slektens biologiske forutsetninger har litteraturen, gjennom flere tusen år, forsøkt å kartlegge menneskeslektens psyke.

Som psykolog synes jeg det er svært meningsfullt å lese litteratur som et supplement til psykologisk teori og forskning. Verdenslitteraturen er ufattelig rik på fenomenologiske beskrivelser av menneskets psykologiske tilstand. For meg er litteraturen et fristed, hvor jeg kan utfolde fantasien og leke med psykologisk fagkunnskap. Jeg tror en slik lekenhet er viktig for faglig utvikling.

I teksten under finner du min analyse av Edgar Allan Poe (1809–1849) sin korte novelle Sladrehjertet (originaltittel: The Tell-Tale Heart) fra 1843. Denne fortellingen er en ubestridt klassiker og kan leses på cirka 20 minutter.

Du finner hele novellen – gratis – på nettsiden til University of Virginia. Fortellingen er også oversatt til norsk av Stig Sæterbakken.

Historien i et nøtteskall

Den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe er en av de fremste representantene for den gotiske litteraturen, som blomstret under romantikken (Haarberg, Selboe & Aarset, 2007). Han er beryktet for sine psykologiske disseksjoner av det makabre, mystiske og groteske – et ry som ble ytterligere forsterket av omstendighetene rundt forfatterens eget liv. Dette var tross alt mannen som giftet seg med sin 14 år gamle kusine, kjempet en tapende kamp mot alkoholisme og døde under mystiske omstendigheter bare 40 år gammel (Giammarco, 2013).

«True! – nervous – very, very dreadfully nervous I had been and am; but why will you say that I am mad?». Med dette utsagnet blir leseren kastet inn i novellen Sladrehjertet: En førstepersons beretning om mordet på en gammel mann.

Fortelleren, ingen andre enn morderen selv, beretter at offeret for udåden hadde et blått øye som var tildekket av et tynt, blekt slør – a vulture eye. Dette gribbøyet virket så foruroligende på fortelleren at han nærmest blir drevet til mordet, tilsynelatende uten annet motiv.

Etter syv netter med nøye observasjon dreper fortelleren sitt offer mens vedkommende ligger i sengen. Morderen slipper en tynn stråle med lys inn på soverommet, som treffer den gamle mannens øye. Når fortelleren ser the vulture eye, bykser han inn på soverommet og kveler den gamle mannen ved å velte sengen over han.

Senere på natten dukker politiet opp på åstedet for å etterforske et skrik i nabolaget. Fortelleren opptrer rolig helt til han begynner å høre hjerteslagene til den myrdede mannen – ugjerningen blir tilstått i desperasjon!

Paranoia, psykopati og strafferettslig tilregnelighet

Tell-Tale Heart dirigerer leserens oppmerksomhet mot en rekke psykologiske problemstillinger. Et av de sentrale motivene i teksten er 1800-tallets forestillinger om «galskap». Fortelleren utviser en rekke tegn på psykologiske forstyrrelser, blant annet paranoide vrangforestillinger, hørselshallusinasjoner, narsissisme og manglende empati.

Et offer for paranoia?
Fortellerens paranoide tankegang kommer til uttrykk gjennom hans besettelse av den gamle mannens øye. Øyet kan bli forstått som et symbol på den paranoide forestillingen om forfølgelse og overvåkning. Denne avgrensede delen av offerets anatomi påtar seg en selvstendig eksistens, uavhengig av sin eier. Flere teoretikere har fokusert på den fonetiske likheten mellom de engelske ordene «eye» og «I» (Ki, 2008). Således kan den gamle mannens øye fortolkes som en forvridd representasjon av fortellerens egen psyke.

Hvis vi tar fortellerens psykologiske tilstand på alvor, virker det sannsynlig at han ikke hadde en intensjon om å drepe den gamle mannen. Den gamle mannen er kun et utilsiktet tap – et ufrivillig offer på nødvendighetens alter – for å befri verden fra gribbøyet. Denne hypotesen blir forsterket av de unike omstendighetene rundt drapet: Det er først på den syvende natten at mordet kan finne sted, da en tynn stråle med lys treffer mannens gribbøyne, og resten av hans person forblir skjult i mørket.

Kanskje er morderen et offer for sine paranoide vrangforestillinger, i like stor grad som den gamle mannen er et offer for sin morder?

Manglende empati og underbevisst skyldfølelse?
Fortellerens psykopatiske og narsissistiske trekk kommer til uttrykk i den manglende empatien han utviser ovenfor den gamle mannens situasjon. Fortelleren fryder seg over sin egen udåd og føler seg beruset når han opptrer som dødens stedfortreder – «Never before that night, had I felt the extent of my own powers – of my sagacity. I could scarcely contain my feelings of triumph». Han humrer over sin egen møysommelige fremgangsmåte og uttrykker kun en flyktig, overfladisk forståelse av den gamle mannens situasjon – «I knew what the old man felt, and pitied him, although I chuckled at heart».

Fortellerens opplevelse av allmektighet blir fort snudd til engstelse og ubevisst skyldfølelse: Da fortelleren har kvittet seg med øyet til den gamle mannen, blir han hjemsøkt av en annen del av mannens anatomi – hjertet! Fortellerens ubevisste skyldfølelse presser seg frem i psyken og manifesterer seg som hørselshallusinasjoner i form av hjerteslag. Dette gjør fortelleren nervøs og engstelig, han bryter sammen og erkjenner sin ugjerning ovenfor politiet.

En fortelling om strafferettslig tilregnelighet?
Poe gir svært sparsommelige opplysninger om situasjonen i Tell-Tale Heart. En sannsynlig hypotese er at fortellingen berettes innenfor rammene av en rettsak, eller som ett ledd i strategifasen mellom klient og advokat (Cleman, 1991; Wall, 2013).

Fortelleren forsøker å overbevise leseren om sin egen tilregnelighet – han trekker frem episoder av ro og tilsynelatende rasjonalitet for å bygge opp under sin sak. Dette tjener fortellerens interesser dårlig. Poe innfører et ironisk element i teksten: Jo mer fortelleren forsøker å overbevise om sin egen tilregnelighet, desto mer fremstår han som sinnsforstyrret.

På 1840-tallet, da Poe skrev Tell-Tale Heart, raste det en debatt om strafferettslig tilregnelighet i USA og England (Wall, 2013). Poe viser en god forståelse for samtidens tilregnelighetsbegrep, og novellen er muligens en kommentar på samtidens offentlige ordskifte (Cleman, 1991; Wall, 2013).

Et fristed for psykologfaglig synsing

Å lese Tell-Tale Heart i dag kan by på visse utfordringer, ikke minst fordi teksten presenterer et syn på psykisk lidelse som hører 1800-tallet til. Fremmedgjøring og mystifisering av psykisk sykdom er spesielt problematisk. Allikevel behandler fortellingen problemstillinger som er like aktuelle i dag som de var for 175 år siden – spesielt forholdet mellom psykisk sykdom og strafferettslig utilregnelighet.

Gammel litteratur kan fortsatt være dagsaktuell, og skjønnlitteraturen er et fristed som åpner for engasjerende synsing og faglig spekulasjon. Jeg tror denne lekenheten er nyttig for faglig utvikling, så lenge vi husker på å verne om det empiriske grunnfjellet som moderne psykologi er bygget over. I tillegg må vi holde tunga rett i munnen og minne om at vi diskuterer litterære størrelser, ikke ekte mennesker og ekte lidelse.

Kilder

Cleman, J. (1991). Irresistible impulses: Edgar Allan Poe and the insanity defense. American Literature, 63(4), 623. doi:10.2307/2926871

Giammarco, E. (2013). Edgar Allan Poe: A psychological profile. Personality and Individual Differences, 54(1), 3–6. doi:10.1016/j.paid.2012.07.027

Haarberg, J., Selboe, T. & Aarset, H. E. (2007). Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen. Oslo: Universitetsforlaget.

Ki, M. W. (2008). Ego-Evil and “The Tell-Tale Heart”. Renascence: Essays on Values in Literature, 61(1), 25.

Wall, B. (2013). Narrative purpose and legal logic in “The Tell-Tale Heart”. The Edgar Allan Poe Review, 14(2), 129–143. doi:10.5325/edgallpoerev.14.2.0129