Amerikanske Ross Greene er utdannet barnepsykolog og står bak den forskningsbaserte modellen problemløsning gjennom samarbeid, på engelsk Collaborative and Proactive Solutions (CPS). Han har vært ansatt ved Harvard Medical School i over 20 år og står bak stiftelsen Lives in the Balance.
Greene er forfatter av bøkene Eksplosive barn og Utenfor, og holder kurs og forelesninger verden over, også hos kursarrangøren Famlab i Norge. Her kommer han med praktiske og konkrete råd om hvordan en kan jobbe og skape samarbeid med barn – også der situasjonen virker uløselig.
CPS-modellen brukes i dag av familier, barnehager, skoler, barnevern, fengsler og andre institusjoner.
Utfordrende atferd
Noen barn og unge blir tidvis ekstremt sinte og frustrerte. De kan oppføre seg voldsomt og aggressivt, og «eksplodere». Hvordan skal en håndtere den utfordrende atferden og møte disse barna? Psykologisk.no har intervjuet Ross Greene for å høre mer om metoden han bruker.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– CPS-modellen tar for seg ethvert barn som reagerer på en sterk måte. Disse barna kan ha vansker med å innfri det som forventes og kreves av dem. De kan også ha forsinkede ferdigheter når det gjelder fleksibilitet og frustrasjonstoleranse. Noen har vansker med å kommunisere det som er utfordrende. Resultatet blir sinne og frustrasjon, sier han.
Greene forteller videre at mange ikke knytter barns oppførsel til forsinkede ferdigheter.
– De ser barn med en ustyrlig oppførsel. At de er oppmerksomhetssyke eller umotiverte. Grensetestene og egenrådige. Blir vi derimot klar over at det gjelder forsinkede ferdigheter, kan vi starte å behandle barnet som ethvert annet barn som har forsinkede ferdigheter, og som trenger å bli sett, sier han.
Oppførselen er et signal
Greene kom ut med boken Eksplosive barn for tjue år siden. Han forteller at metodene var nye på den tiden. Han mener at det fortsatt mangler forståelse på feltet.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– Den tradisjonelle måten å møte et barn som hadde en vanskelig oppførsel på, var å fokusere på oppførselen uten å ta tak i problemene som utløste den. En hadde en tendens til å rose og belønne det som ble gjort riktig, og straffe det som var feil. Da ble ikke problemet tatt ved roten, forklarer Greene.
Han forteller at en med CPS-modellen forsøker å løse problemene som leder til den vanskelige oppførselen. En løser utfordringene sammen med barnet. De løses proaktivt, heller enn i kampens hete.
– CPS-modellen går ut ifra at oppførselen er et signal på at det finnes underliggende årsaker til at barnet oppfører seg som det gjør, sier han.
Uløste problemer over lengre tid
Greene forklarer at det er uløste problemer som fører til en vanskelig oppførsel. De uløste problemene er gjerne noe barna møter i det daglige.
– Det kan være at barnet har vansker med å pusse tennene før leggetid, eller dele fjernkontrollen med søsken når en ser på TV sammen. Det kan være vanskelig å avslutte dataspillet før middag, eller det kan være utfordrende å legge seg halv ni. Kanskje har barnet vanskeligheter med å fullføre matteleksen, sier han.
Greene forteller at problemet melder seg når denne typen utfordringer er der over lengre tid, og frustrasjonen bygges opp. Ikke bare for barnet, men også for dem som har omsorgen.
– I mange av disse familiene og klasserommene, reagerer folk til tider destruktivt når det igjen oppstår et uløst problem. En er allerede frustrert, og alt utgjør den siste dråpen, sier han.
Greene forteller at en da står overfor et problem som må løses. Forblir det uløst, vil barnet signalisere at det trenger hjelp. Det er her sinnet og frustrasjonen kan melde seg.
Ulik kommunikasjon, lik beskjed
Ross forteller at noen barn er heldige: Disse kommuniserer at de har vansker med å møte visse forventninger, på måter som anerkjennes.
– Når barnet gråter, hulker eller klager har vi en tendens til å vise empati. Resultatet er at vi setter oss ned, lytter og hjelper til, sier han.
Barn som har forsinkede ferdigheter knyttet til kommunikasjon, kan oppleve det stikk motsatte.
– Så har vi barnet som tar tak i matteboken og kaster den ut i rommet. Da er det ikke like nærliggende å vise empati, vi blir tvert imot ofte sinte. Resultatet er at dette barnet kanskje får mindre hjelp, sier han.
Finn ut av hva som gjør det vanskelig for barnet
Greene forklarer viktigheten av å være forberedt på og analysere hendelsene som er vanskelige for barnet. Han sier at vi bør unngå å reagere.
– Reagere er noe vi gjerne gjør i kampens hete, i det øyeblikket noe skjer. Det bør en unngå. Vi ønsker derimot å være proaktive, og komme hendelsen i forkjøpet, sier han.
Han forteller at forventningene som barn har vanskeligheter med å møte, ofte er forutsigbare.
– Så i stedet for å reagere når den utfordrende oppførselen viser seg igjen, kan vi lage en liste over dem før de viser seg. Analyserer vi disse, kan vi håndtere situasjonen på en proaktiv måte. Det er uløste problemer som fører til en utfordrende oppførsel, sier han.
Uløste problemer oppstår der kravene og forventningene som blir spilt til et barn overgår barnets kapasitet til å respondere på en veltilpasset måte. Her kommer analysedelen fra CPS-modellen inn:
- Når har dette barnet vanskeligheter med å innfri krav og forventninger?
- Hvilke situasjoner forårsaker en vanskelig atferd hos barnet?
For å finne frem til utfordringene bruker CPS-modellen en samtaleteknikk der en stiller spørsmål rundt det som er vanskelig. I stedet for å konfrontere barnet, legger CPS-modellen til rette for en dialog. Underveis i samtalen oppfordres den voksne til å gjenta det barnet sier. Det tar tid for mange å sette ord på det de tenker, og en ønsker å forsikre seg om at en har forstått barnets budskap. CPS-modellen stiller krav til å lytte.
En introduksjon til en samtale kan være som følger: «Jeg har lagt merke til at du har vansker med å pusse tennene. Kan du fortelle meg om det?».
Greene forteller at det kan hende at vi overser en type oppførsel, eller overraskes med en ny og vanskelig situasjon for barnet.
– Da må en ikke si: «Hva skal jeg gjøre hvis dette hender igjen?», men heller «hvilket problem må jeg løse så dette ikke skjer igjen?». Det er en helt annen tilnærming, avslutter Ross Greene.
