I Sogn og Fjordane er det etablert et omreisende team som møter og veileder sykehjemsansatte og pårørende som forholder seg til personer med en demensdiagnose og utagerende oppførsel. Teamet går under navnet alderspsykiatrisk ambulant team, og består av to personer – den ene er psykiater, og den andre er sosionom og hjelpepleier. De reiser ut én dag i uken til kommunene som har tilbudet.

– Sykepleiere og pårørende står overfor en rekke utfordringer når det gjelder demens og utagerende oppførsel. Enhver pasient trenger en individuell oppfølging. Det er her det omreisende teamet kommer inn for å veilede. Vi har ønsket å se på hvordan tilbudet har fungert så langt, sier Anne Marie Sandvoll til Psykologisk.no.

Sandvoll er førsteamanuensis ved Fakultet for helse- og sosialvitskap ved Høgskulen på Vestlandet og leder av forskningsgruppen som har sett nærmere på veiledningstilbudet. Nå har hun og kollegaene Terese Bjordal, Ingvild Hollekve og Merete Johnsen Dale publisert forskningsartikkelen «Tailor-made services: co-operation and supervision are essential for older people with dementia and challenging behavior» i Scandinavian Psychologist.

Geografiske utfordringer

– Vi har intervjuet sykepleiere, pårørende og teamet selv som kjører ut her i Sogn og Fjordane. Det er bare dette ene teamet som tilbyr de omreisende tjenestene her i fylket, mens byene og mer urbane strøk har bedre utbygde tjenester, sier Sandvoll.

Hun mener at et omreisende team er viktige i distrikter med store avstander og rasutsatte veistrekninger.

– Med våre geografiske utfordringer er det spesielt viktig at vi har et tilbud med omreisende eksperter. Det kan være enorme avstander og fjorder en må krysse. Dette er reiser som er strevsomme for eldre, særlig personer med demens. Det tar lang tid å komme seg fra et sted til et annet, sier hun.

Sandvoll forteller at tilbudet for pasienter ofte er dårligere i rurale enn i urbane distrikter, og mener at dette må tas tak i. Hun viser til Helse- og omsorgsdepartementets Samhandlingsreform fra 2009. Reformen understreker at pasienter skal få rett behandling til rett tid, at det skal forebygges mer og at pasienter skal få god og tidlig hjelp der de bor.

– Den kom for at folk skulle få behandling der de bor. Et mål her i Norge er jo at eldre skal få bo lengst mulig hjemme. En ønsker også å bygge ut tjenestene for å bygge ned antall institusjonsplasser. Da må vi ta hensyn til geografiske avstander og legge til rette for at hjelpen når ut der den trengs, sier Sandvoll.

Sykepleierne ønsker å bli observert og veiledet

Hun forteller at det omreisende teamet fungerer som veiledere, og at det til tider er stort behov for hjelp. Hun forteller om møter med sykepleiere som i verste fall kan oppleve å bli overfalt og slengt i veggen av personer med en demensdiagnose som har utfordrende adferd. Sandvoll forteller at pasienten kan oppleve redsel og derfor utagere for å beskytte seg selv.

– Det blir tøft både for både pasient og personale. Folk som jobber med denne pasientgruppen har høyere risiko for å bli utbrent. Mange tenker at de ikke er flinke nok når pasienten reagerer utagerende, og ender med å bebreide seg selv. «Er jeg god nok med pasienten?», «gjør jeg det riktig?».

Sykepleierne som ble intervjuet i studien, hadde et sterkt ønske om å bli observert og veiledet av spesialistene.

– Teamet snakker med sykehjemsansatte, de pårørende og med pasienten. De forsøker å finne ut av sakens kjerne, for deretter å veilede. Målet er at personalet og de pårørende skal kunne behandle pasienten på riktig måte, og at de skal bli tryggere i det de gjør. Det hender at de anbefaler medisinering, men det kan også være snakk om miljøterapi. Spørsmålet er hele tiden hva som skal til for den enkelte pasient. Hvordan møter vi akkurat denne pasientens behov?

Sandvoll forteller at teamet blant annet bruker teknikken Marte Meo, der en filmer samhandlingen mellom personalet og pasienten, for så å se filmen med personalet etterpå. Man søker å forstå hva pasienten prøver å utrykke ved aggresjon eller uro.

– Dette har fungert bra. Det ambulerende teamet har likevel ikke hatt nok ressurser til å kunne observere til enhver tid, så de har måttet prioritere å snakke med personalet, høre på dem, og så komme med råd til hvordan de kan håndtere ulike situasjoner.

Sandvoll mener at veiledning av sykehjemsansatte og pårørende er avgjørende for at pasienten behandles på best mulig måte, og for at de som gir pleie får tillit til at det de gjør er riktig.

Pårørende vet ofte hva som trengs

Når en person diagnostiseres med demens, er det viktig å følge opp pårørende. De sitter på uvurderlig kunnskap om hvordan personen ønsker å leve. I intervjuene med de pårørende, kom det frem at de så på seg selv som viktige. «Vi bør være med i prosessen», «vi kjenner personens behov best».

– De pårørende ønsker å bidra i prosessen. Et av målene for det omreisende teamet er å skape et fullstendig bilde av pasientene. De har forskjellige ønsker, og roer seg på helt forskjellige måter. Men personer med demensdiagnose kan ha store vansker med å formidle behovene sine. En bør snakke med de pårørende for å få tak i hva pasienten liker å drive med. Da kan en nærme seg pasienten og skreddersy et opplegg, sier hun.

Omveltningene og forandringene er store for den som flytter til et sykehjem. Å skreddersy behandlingen er viktig for å oppnå gode resultater. Kanskje liker personen musikk eller matlaging. Det går det an å spille på når en ønsker å imøtekomme pasientens behov, og på den måten roe ned en utagerende oppførsel. Ressursene er likevel knappe.

– Det omreisende teamet er en god start. De forsøker å kartlegge hva som må til for pasienten. Dessverre mente teamet at det ikke er nok ressurser til å følge opp pasientene. Når de først har kartlagt behovene og kommet med rådgivning, er det ikke så mange kommuner som har et system for å faktisk følge disse opp. Det er svært få pasienter som har en personlig og skreddersydd plan, til tross for Samhandlingsreformen fra 2009.

Andre utfordringer enn å løse «demensgåten»

Forskningsteamet bak artikkelen mener at flere bør interessere seg og se viktigheten av forskning på feltet.

– Vi brenner for eldreomsorg fordi det er så nedprioritert. Alderspsykiatri nevnes sjelden i offentlige dokumenter og nasjonale føringer for psykiatri. Det er urovekkende at eldre blir glemt i slike dokumenter.

– Demente med utagerende atferd er kanskje ikke det mest anerkjente forskingsfeltet. Men pårørende, fastleger og sykehjemmene tar stadig kontakt med teamet fordi de har pasienter med utfordringer, som er urolige og vil ha hjelp.

Hun sier at det ikke er så mange som orker å ta tak i demens og utagering, men at det er der utfordringene ligger.

– Det har kanskje blitt vurdert som viktigere å forske frem en medisin og løse «demensgåten». Foreløpig har forskningen dessverre ikke lykkes med dette, og utfordringene som kommer når en har fått diagnosen står i kø. Disse må vi også ta tak i – for personer med en demensdiagnose skal også kunne leve gode liv, avslutter Anne Marie Sandvoll.

Vil du vite mer mennesker med en demensdiagnose og utagerende oppførsel, og veiledningstjenesten for pårørende og ansatte? Les artikkelen «Tailor-made services: co-operation and supervision are essential for older people with dementia and challenging behavior» i Scandinavian Psychologist.