FORFATTER: Pål Grøndahl er psykologspesialist med doktorgrad og har 20 års erfaring som rettspsykiatrisk sakkyndig.

Drap vekker interesse. Det viser seg i nyhetsbildet, og folk leser gjerne krim som underholdning. Pål Grøndahl forteller at hans interesse kommer av en fascinasjon for det unormale.

Handlingen er brutal og uopprettelig. Hvorfor er det noen som dreper? Nå ønsker han å dele kunnskap i sin nye bok Om drap, som lanseres torsdag 7. februar.

Grøndahl er psykologspesialist ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri ved Oslo universitetssykehus.

– Jeg har alltid blitt dratt mot det som er utenfor normalen, forteller han til Psykologisk.no.

Drap som fenomen har dessuten blitt skrevet lite om, i alle fall i form av en fagbok. Grøndahl forteller at stereotypiene og mytene har fått florere, og at det er på tide å belyse det vi mener å vite og å avkrefte en del myter.

– Jeg forsøker å gjøre det vi vet tilgjengelig. Er du glad i krim og det unormale, kan det kanskje være interessant å forstå det litt mer.

For drap er godt utenfor normalen. Omkring tretti mennesker blir drept i Norge hvert år. Grøndahl forteller at det lave tallet (sammenlignet med mange andre land) påvirker kunnskapen på feltet.

– Det er enda godt det ikke begås flere drap. Men med tretti drap per år er det vanskelig å finne kunnskap som kan virke direkte forebyggende ved å utvikle profiler og identifisere den neste drapspersonen i forkant. Det gjelder både drapsperson, offer og motiv. Drapsstatistikken er ikke som bilstatistikken, hvor vi har så mange tilfeller at vi kan sette inn forebyggende tiltak tidlig, sier Grøndahl.

Vi sitter med en forestilling

Han mener at mangelen på kunnskap fører til at vi skaper oss en forestilling om hvem drapspersonene er.

– Vi har såpass få drap, så vi kan ikke lage en bestemt forestilling om hvem som begår drap. Vi forsøker blant annet å lage metoder for å finne ut av hvem som blir den neste massedrapspersonen, men det er ikke mulig. Det er så utrolig mange forskjellige ting som spiller inn når et drap skjer.

Han forteller at mange har en idé om at drap kan forklares ved å se på drapspersonens biologi og gener. Det har han ikke tiltro til.

– Vi finner jo drapspersoner med biologiske tegn som assosieres med alvorlig vold, men vi finner hundre ganger flere tilfeller av de som har samme gener og biologi som aldri tyr til vold, og langt mindre drap. Rene biologiske årsaksforklaringer kan vi ikke basere oss på. Videre er det vanlig å se på oppvekstsvilkår, miljø og kontekst. Ja, det er mange som har hatt en fæl barndom, men de færreste av dem tar liv.

En av mytene Grøndahl avkrefter, er at alle seriemordere er intelligente.

– Det er nok fordi vi oftest hører om de som har vært smarte og «lykkes» med sine dystre handlinger. De som er sensasjonelle. Noen stiller spørsmål om hvordan seriemordere har klart å holde på så lenge, og hvorfor de ikke blir tatt. Det handler ofte mer om flaks og tilfeldigheter enn noe annet, sier han.

Hvorfor fascinerer drap oss?

– Det er noe jeg skriver en del om i boken. Jeg kan vel si såpass at det har med følelser å gjøre, for drap aktiverer noe i oss. Resten kan jo den interesserte lese seg til.

Når offeret må skylde seg selv

Grøndahl forteller at vi i noen tilfeller har en tendens til å tillegge drapsofferet og de pårørende ansvaret.

– En prostituert kvinne blir funnet drept. Ja, men det kan hun vel takke seg selv for? Det er et skummelt yrke med skummelt klientell. Hun burde gjort noe annet, slik at hun ikke ble utsatt for den skumle gjerningspersonen.

Han forteller at vi tenker slik for å distansere oss.

– Vi tenker som så at «jeg er ikke prostituert». Da kunne det heller ikke skjedd meg. Vi skaper en distanse, slik at det ikke kan skje oss selv. Det blir oss og dem.

Denne tankegangen har følger. Han refererer til Sue Klebold, moren til en av de avdøde skoleskyterne i Columbine-massakren i USA.

– Hun fortalte om hvordan hun ble ansvarliggjort i etterkant av sønnens død. Det måtte være noe galt med oppdragerstilen hennes. At hun ikke hadde satt grenser, at hun hadde satt for mange grenser, ikke sett han, eller vært for involvert. Det fantes ikke én feil hun ikke hadde gjort hvis hun skulle lytte til alle de som kritiserte henne.

«Det er de gale som dreper»

Grøndahl forteller videre at vi har en tendens til å tenke at det er «de gale» som dreper. At drapspersoner ofte er psykotiske og utilregnelige.

– Her handler det også om en distansering. De som dreper er ikke normale, de er ikke som oss.

Han forteller at det går en viss grense.

– Ja, vi har en tendens til å se på drapsmenn som gale og utilregnelige, men når saken blir for ille og for stor, ønsker vi at drapspersonen skal være tilregnelig. Personen må stå til ansvar og straffes.

Han forteller at vi så dette i Breivik-saken.

– De første rettssakkyndige kom med uttalelser om at massedrapsmannen var psykotisk og utilregnelig. Det likte vi ikke, og det førte til en kjempedebatt. Til slutt ble det oppnevnt nye sakkyndige som sa at han var tilregnelig, noe som også ble rettens vurdering.

Grøndahl mener det er viktig å avkrefte myten om psykotiske drapspersoner. Han forteller at sjansen for å møte på en psykotisk drapsperson er uhyre liten, og at det er størst risiko for å bli drept av en av våre nære og kjære.

Mer behagelig å ha «svaret»

Han forteller videre om et funn som vekket interesse da han skrev boken.

– Det var fascinerende å se på hvilke land som har høye og lave drapsrater. Her fant jeg faktisk noen betingelser for at drapsforekomsten er lav i Norge og Skandinavia. Disse diskuteres i boken, forteller han.

Videre sier han at vi bør være svært forsiktige med å trekke slutninger om drap.

– Det er behagelig å tenke at vi har «svaret». Vi føler på en forutsigbarhet når vi «vet» hvem som dreper.

Men på denne måten får også mytene leve videre. Seriemorderen forblir genial og nærmest umulig å stanse, og den psykotiske personen er livsfarlig. Det uskyldige offeret og de pårørende blir fortsatt ansvarliggjort.

Pål Grøndals bok Om drap lanseres torsdag 7. februar kl. 16:30–18:30 i Gyldendalhuset i Oslo.