Den internasjonale foreningen for traumestudier, International Society for Traumatic Stress Studies (ISTSS), har nå lansert nye anbefalinger for hvordan man forebygger og behandler posttraumatisk stresslidelse. Dette er ikke påbud for norske behandlere, men faglige anbefalinger.
Tine Jensen er professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Hun var med i den internasjonale komiteen som utarbeidet de nye anbefalinger for behandling av barn med symptomer på posttraumatisk stress. Jensen forteller at de nye rådene er basert på omfattende vurderinger av klinisk forskningslitteratur og erstatter de gamle rådene fra 2009.
– Det har kommet mange flere studier på barn siden da, og det var viktig å få nye anbefalinger, sier Jensen til Psykologisk.no.
Jensen forteller at de har gjennomgått alle randomiserte kontrollerte studier innenfor forebygging, tidlig intervensjon, psykologisk og medikamentell behandling for posttraumatisk stress. Randomiserte kontrollerte studier anses som gullstandarden når man forsker på hvilke helsetiltak som virker.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– De gode nyhetene er at både traumefokusert kognitiv atferdsterapi (KAT) og Eye movement desensitization and reprocessing (EMDR) har fått en sterk anbefaling. Mange andre metoder har fått en standard anbefaling. Det nye i disse anbefalinger er at vi også har vurdert noen nye metoder som ikke har mange studier ennå, men som virker lovende, blant annet gruppebehandling.
Anbefalingene er en type kunnskapsoppsummering som psykologer kan bruke i sin vurdering av hvordan en pasient skal behandles. Psykologen bør gjøre en samlet vurdering som baseres både på de nye anbefalingene og det som er klientens ønsker, forteller Jensen.
Både sterke og svake anbefalinger
– Vi har sett på utfallet av en rekke studier for å finne ut av hva som er mest hjelpsomt for å redusere eller forebygge posttraumatisk stress hos barn som er utsatt for traumatiske hendelser, forteller Jensen.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Det er til sammen fem ulike vurderingsnivåer: sterk anbefaling, standard anbefaling, lav effekt, lovende og utilstrekkelig.
Mens traumefokusert KAT og EMDR får en sterk anbefaling når det gjelder behandling av PTSD, får ingen metoder en sterk anbefaling for forebygging av posttraumatisk stress. For barn som har utviklet betydelig posttraumatisk stress før det har gått tre måneder, anbefales traumefokusert KAT.
– Det eneste som vi fraråder, er å bruke det som kalles single session debriefing, forteller Jensen. Disse studiene er mangelfulle og viser liten virkning eller negative effekter, sier Jensen.
– Dette er tiltak hvor man samler berørte rett etter en hendelse og oppmuntrer til å snakke om detaljer om det som har hendt og deler følelser. Vi vet lite om hva som er hjelpsomt i en akuttfase, men mange berørte sier at de har behov for saklig og korrekt informasjon, forteller Jensen.
På noen områder finnes det fremdeles lite evidens for hva som kan hjelpe for barn. Det finnes ennå ingen sterke anbefalinger for hvordan man forebygger utvikling av PSTD, og medikamentell behandling har heller ingen sterke anbefalinger.
– Hvis en befolkningsgruppe har opplevd noe traumatisk, er det ikke noe evidens som tilsier at vi burde behandle alle som er rammet, forklarer Jensen. Mange klarer seg fint med støtte fra familie og venner.
Jensen påpeker at tidlig intervensjon og behandling likevel er viktig for de som allerede har utviklet noen plager.
Lovende praksis i fremtiden
– I anbefalingene valgte vi å ta med nye ting som er i ferd med å komme innenfor behandling av barn med PSTD, sier Jensen.
Hun forteller at dette er tiltak der det ikke foreligger nok forskning til å kunne konkludere med at de fungerer godt nok, men det kan endre seg i fremtiden.
– Online-behandling er en av de nye praksisene som er i ferd med å komme. Et eksempel på dette kan være selvhjelpssider for foreldre og barn. Også gruppeintervensjoner kan være nødvendig når man trenger å nå mange samtidig, eller når man har lite ressurser tilgjengelig.
Pålegger voksne et ansvar ovenfor barn
For barn med PSTD vil det være mye som skjer mentalt, «på innsiden», så det synes ikke alltid direkte på atferden. Det gjør det ofte vanskelig for foreldre å se at barnet strever. Jensen forteller at for eksempel rastløshet, uro, unngåelse og søvnvansker kan være tegn på at barnet har opplevd noe ubehagelig som de strever med å bearbeide.
– Barnet blir gjerne mer trist, sint og får negative tanker om seg selv og andre. Noen utvikler også en hyperaktivering, som gjør at de fort kan skvette, blir ukonsentrert og er på vakt, sier Jensen.
Hun mener det aller beste man kan gjøre er å snakke med barnet om dette.
– Det kan være lurt å spørre barnet om de for eksempel tenker mye på det som har hendt når de ikke ønsker det, og om de har påtrengende minner. Hvis du som voksenperson ikke spør, er det ikke sikkert at barnet vil fortelle om det.
Noen barn kan ha opplevd ting som de holder hemmelig; ulovlige hendelser som seksuelle overgrep, eller bare ting som er ubehagelig eller skamfullt å snakke om, sier Jensen, som også påpeker at nettovergrep ser ut til å bli et voksende problem.
Selv mener hun at det er helt i orden å spørre barn om de har opplevd overgrep eller lignende.
– Min erfaring er at både de barna som har opplevd et slikt traume, og de som ikke har det, synes det er i orden å bli spurt. Her synes jeg det påhviler oss voksne å spørre, sier Jensen.
Barneforskning er underprioritert
Jensen forteller at det finnes mange flere studier om behandling av voksne enn av barn med PSTD.
– Barneforskning er utrolig underprioritert. Cirka ni av ti studier er om voksne. Derfor har vi ikke like mye dokumentasjon til å si at ting er hjelpsomme. Her håper jeg det vil skje en forandring, og at forskning for barn får et løft, avslutter Tine Jensen.
