Vi trenger alle hjelp til noe, før eller senere, og de fleste av oss føler oss takknemlige når noen redder dagen eller gir oss en dytt i riktig retning. Det kan være på jobben, i helsevesenet, i vennekretsen, i parforholdet, i familien, eller kanskje i nabolaget hvor vi bor.

Det er likevel ikke alltid vi husker å utrykke denne takknemligheten. Hvorfor er det slik? Og hva skjer om vi bare sier «takk» til noen som fortjener det, litt oftere?

Avsender og mottaker

I sosialpsykologien har vi en lang tradisjon for å studere slike spørsmål ved hjelp av eksperimenter. I en fersk studie publisert i Psychological Science og omtalt i Psykologlunsj, gjorde Amit Kumar og Nicholas Epley nettopp det, ved å sammenligne avsenderens og mottakerens reaksjoner på takknemlighet.

I tre ulike eksperimenter ble en stor gruppe avsendere bedt om å skrive et takkebrev til noen som de virkelig følte seg takknemlig overfor, men som de aldri hadde fått takket skikkelig. I etterkant ble de bedt om å anslå hvor glad, overrasket og flau mottakeren ville føle seg når han eller hun fikk lese brevet. Så ble brevet sendt.

I neste del av studien fulgte forskerne opp alle mottakerne, og ba dem oppgi akkurat de samme tingene på identiske svarskalaer, men denne gang med utgangspunkt i «fasiten»: Hvordan de selv opplevde det å motta disse takkebrevene. På denne måten kunne forskerne sammenligne hvordan avsenderne trodde at mottakerne ville reagere, med hvordan mottagerne faktisk reagerte når det kom til stykket.

Takknemlighetens kraft

Resultatene var slående: I gjennomsnitt viste det seg at avsenderen av takkebrevet undervurderte både hvor glad og overrasket mottakeren følte seg. Det viste seg også at en (feilaktig) forventning om at mottakeren ville reagere med flauhet var en viktig barriere for villigheten til å skrive et slikt brev i utgangspunktet, og at avsenderen undervurderte hvor positivt de selv ville fremstå i mottakerens øyne.

Altså: Neste gang du gir noen en velfortjent takk, så er det en god sjanse for at de vil bli mer overrasket og enda gladere enn du trodde på forhånd.

Andre studier har vist at det å uttrykke genuin takknemlighet i seg selv kan gjøre oss lykkeligere, og bidra til at livet føles mer meningsfullt. Når en god gjerning etterfølges av takknemlighet, øker det sjansen for at begge parter vil hjelpe hverandre igjen. Slik kan vi danne selvforsterkende sykluser av gjensidighet og samarbeid, drevet av menneskers generelle tendens til å speile hverandres handlinger.

Dette prinsippet for gjengjeldelse kalles for «resiprositet», og finnes både blant voksne og barn over hele verden. Om vi snur på det, er det få ting som skaper større irritasjon enn det totale fravær av takknemlighet – utakknemlighet har aldri stått særlig høyt i kurs. Å si «takk» til noen som fortjener det kan dermed være bra både for oss selv og for de vi har rundt oss, men vi gjør det sannsynligvis litt for sjeldent.

Det finnes dermed gode grunner til å takke hverandre litt oftere enn før. Kanskje er det noen i livet ditt som virkelig har utgjort en positiv forskjell, enten i nær eller fjern fortid? I så fall kan det godt være at denne personen har liten anelse om hvor stor betydning han eller hun faktisk har hatt for deg. Lykke til!

Kilde

Kumar, A. & Epley, N. (2018). Undervaluing gratitude: Expressers misunderstand the consequences of showing appreciation. Psychological Science, 29(9), 1423–1435. doi:10.1177/0956797618772506