Jeg sporer den første antydningen av denne metamorfosen til en bok med den underlige tittelen Every Day Gets a Little Closer (Hver dag litt nærmere), som kom ut i 1974. I denne boken flyttet jeg meg fra det kvantitative forskningsspråket og forsøkte i stedet å etterligne fortellere jeg hadde lest hele livet. Jeg ante ikke da at jeg skulle fortsette å lære bort psykoterapi på denne måten, gjennom fire romaner og tre samlinger med fortellinger.
Metamorfosen min begynte da jeg på slutten av 1960-tallet introduserte Ginny Elkins (pseudonym), en stipendiat i kreativ skriving ved Stanford, for terapeutgruppen min. Terapien hennes var vanskelig fordi hun var ekstremt sky, i tillegg til at hun hadde stor motvilje mot å be om eller akseptere oppmerksomhet fra gruppen. Etter noen måneder fullførte hun stipendoppdraget sitt og tok på seg en jobb som innebar kveldsundervisning. Disse kolliderte med gruppens møtetid.
Å finne min egen stemme
Selv om hun ønsket å fortsette med individuell terapeutisk behandling hos meg, hadde hun ikke råd til Stanfords pris, så jeg foreslo en litt uvanlig løsning. Jeg gikk med på å droppe betalingen, hvis hun kunne skrive et sammendrag etter hver økt der hun beskrev alle følelsene og tankene hun ikke hadde uttrykt verbalt i løpet av timen. Jeg, for min del, skulle gjøre akkurat det samme, og så skulle vi levere dem i forseglede konvolutter til sekretæren min. Etter flere uker med terapi, skulle vi lese hverandres oppsummeringer.
Hvorfor dette uvanlige, rare forslaget? For det første: Ginny hadde en urealistisk oppfatning av meg. I psykoterapispråket betyr det at hun hadde en «positiv overføring». Hun idealiserte meg, og var hele tiden ærbødig og infantiliserte seg selv når jeg var til stede. Jeg tenkte det kunne være en nyttig virkelighetstest for henne å lese mine rå, usensurerte tanker etter øktene våre, og særlig at hun kunne lære av tvilen og usikkerheten jeg følte omkring hvordan jeg skulle hjelpe henne. Jeg hadde derfor tenkt å være mer åpen om meg selv i terapien i håp om at det oppmuntret henne til å gjøre det samme.
Jeg hadde også en annen, mer personlig grunn: Jeg ønsket å være forfatter – en ekte forfatter. Jeg hadde følt meg kvalt av arbeid da jeg skrev en femhundre siders lærebok, som ble etterfulgt av et samarbeid om en femhundresiders forskningsmonografi om møtegrupper.
Jeg tenkte at denne planen med Ginny kunne være en uvanlig øvelse, en anledning til å fri meg fra mine profesjonelle lenker, at jeg kunne finne min egen stemme gjennom å uttrykke alt det som falt meg inn straks etter hver time. Ginny var dessuten en mesterlig ordsmed, og jeg tenkte at hun ville være mer komfortabel når hun fikk uttrykke seg via det skriftlige heller enn det talte ordet.
Vi opplevde timen veldig forskjellig
Utvekslingen av notater med noen måneders mellomrom var svært lærerik. Når deltakere undersøker sitt eget forhold, blir de dyttet nærmere inn i sitt eget møte. Terapien ble rikere ved at vi leste hverandres oppsummeringer.
Notatene ga dessuten en Rashomon-lignende opplevelse: Selv om vi hadde vært til stede i samme time, opplevde vi timen veldig forskjellig og verdsatte ulike deler av den. Mine elegante og strålende tolkninger? Akk, hun hørte ikke på dem overhodet!
I stedet verdsatte hun de små personlige tingene jeg knapt merket: At jeg ga henne komplimenter for klærne eller utseendet, de slitsomme unnskyldningene mine for å komme et par minutter for sent, klukkingen min over ironien hennes, at jeg lærte henne hvordan man slapper av.
I mange år etterpå brukte jeg disse oppsummeringene i psykiatri-undervisningen med spesialiststudentene og ble slått av den intense interessen de viste for hvor forskjellige stemmene og synspunktene våre var.
Da jeg viste oppsummeringene til min kone Marilyn, syntes hun de virket som en epistolær roman og foreslo at de ble publisert som bok. Hun meldte seg umiddelbart frivillig til å redigere dem. Like etter dro hun og sønnen vår, Victor, på skiferie, og mens Victor var på skiskurs om morgenene, kappet og ryddet hun i tekstene våre.
Et mørkt rom uten vinduer
Ginny var begeistret for publiseringsprosjektet: Det var hennes første bok, og vi ble enige om at vi skulle dele inntektene likt og at Marilyn skulle få 20 %. I 1974 kom boken ut på Basic Books med tittelen Everyday Gets a Little Closer. I ettertid ser jeg at Marilyns tekstforslag, A Twice-Told Therapy (hentet fra Hawthorne), ville vært langt bedre, men Ginny elsket den gamle Buddy Holly-sangen «Everyday Gets a Little Closer» og hadde alltid ønsket at det skulle være bryllupsangen hennes.
Da Buddy Holly-filmen kom ut noen år senere, lyttet jeg veldig nøye til teksten og ble overrasket da jeg innså at Ginny hadde oppfattet tekstlinjen feil. Teksten var faktisk «Everyday it’s a gettin closer.»
Ginny og jeg skrev et forord og et etterord hver, og jeg har et uutslettelig minne om da jeg skrev mine. Selv om jeg hadde skrevet mye faglig på kontoret mitt på den psykiatriske polikliniske avdelingen, syntes jeg at det var såpass masete og støyende der at den kreative inspirasjonen uteble.
Psykiatriske hadde den gangen venstre fløy på Stanford-sykehuset med kontorene til ledelsen, de fakultetsansatte samt mange terapirom. Ved siden av var den vingen som Carl Pribram brukte, et fakultetsmedlem som forsket på aper, som fra tid til annen ville stikke av, kaste seg gjennom klinikken og venterommet og forårsake kaos.
Like utenfor Pribrams laboratorium var arkivrommet der pasientenes post ble lagret. Det var et mørkt rom uten vinduer, men stille og helt privat, og det var stort nok til at jeg kunne arbeide der, konstruere komplekse setninger og lese dem høyt for meg selv. Jeg likte det grufulle rommet: Det minnet meg om leserommet jeg hadde i kjelleren, der jeg i ungdomstiden tilbrakte talløse timer med å skrive poesi kun ment for mine egne ører (selv om jeg noen ganger leste noe for Marilyn.)
Jeg elsket timene jeg tilbrakte i det halvmørke rommet på jakt etter den riktige tonen. Det var et avgjørende vendepunkt – ingen data, ingen fakta, ingen statistikk, ingen undervisning – det var bare å la tankene fly. Jeg kan ikke synge, men jeg sang for meg selv. Jeg er også sikker på at fjellet av notater rundt meg, med tusenvis av pasienthistorier, gled inn i bevisstheten min siden jeg begynte som dette:
Det treffer meg alltid sterkt når jeg finner gamle avtalebøker fylt med halvglemte navn på pasienter som jeg har hatt rørende opplevelser sammen med. Så mange mennesker, så mange fine øyeblikk. Hvordan har det gått med dem? Alle mine overfylte arkivskap og mine berg av lydopptak minner meg ofte om en forlatt gravlund: Liv presset inn i kliniske foldere, stemmer fanget på elektromagnetiske bånd som jevnt og evig spiller ut dramaene sine.
Å leve med disse minnene fyller meg med en klar følelse av forgjengelighet. Selv når jeg er nedsunket i nåtiden, kjenner jeg på hele spekteret av forfall som observerer og venter – et forfall som til slutt vil viske ut all levd erfaring, og som likevel med sin blotte ustoppelighet vil tilføre en gripende skjønnhet. Ønsket om å knytte min erfaring til Ginny har en svært god grunn; Jeg er fascinert av muligheten til å dempe forfallet, til å forlenge spenningen i våre korte liv sammen. Hvor mye bedre er det ikke å vite at det vil eksistere i leserens sinn fremover, heller enn i det forlatte lageret av uleste kliniske notater og uhørte elektromagnetiske bånd.
Å skrive dette var et viktig øyeblikk og en overgang. Jeg lette etter en mer lyrisk stemme og samtidig vendte jeg oppmerksomheten min mot fenomenet forgjengelighet. Denne starten peker inn mot et eksistensielt syn på verden.
En analyse av Ernest Hemingway
Omtrent samtidig som Ginny gikk i terapi hos meg, hadde jeg et annet litterært møte. En av min kone Marilyns kollegaer ga oss et sjeldent glimt inn under overflaten til Ernest Hemingway, som hadde begått selvmord i 1961.
På et universitetsbibliotek hadde han sett en samling upubliserte brev Hemingway hadde skrevet til sin venn Buck Lanham, generalen som hadde kommandoen over en av invasjonshærene i Normandie.
Selv om han ikke hadde lov til å kopiere dem, dikterte Marilyns kollega i hemmelighet brevene til en liten opptaker, skrev dem ut og lånte oss dokumentene i et par dager, slik at vi kunne skrive dem av, men ikke sitere fra dem.
Disse sidene kaster betydelig lys over Hemingways psyke. Jeg samlet litt mer informasjon ved å reise til Washington, D.C. og besøke Buck Lanham. Han var på den tiden en av lederne i Xerox og var snill nok til å ville snakke med meg om vennskapet sitt med Hemingway.
Etter å ha lest mange av Hemingways verk om igjen, fikk Marilyn og jeg tak i barnevakt og dro på en lang, skjermet helg på Villa Montalvo Arts Center i Saratoga i California for å samarbeide om en artikkel.
Artikkelen vår, «Hemingway: A Psychiatric View», ble publisert i 1971 i Journal of the American Psychiatric Association og ble øyeblikkelig plukket opp av hundrevis av aviser rundt om i verden. Ingenting noen av oss har skrevet verken før eller siden, har noen gang tiltrukket seg slik oppmerksomhet.
I artikkelen undersøkte vi følelsen av utilstrekkelighet som lå bak Hemingways høylytte uttrykk. Selv om han var selvhevdende, og nådeløst drev seg selv ut i krevende, mannlige aktiviteter som boksing, havfiske og storviltjakt, var han sårbar og barnlig i brevene til General Lanham.
Han dyrket ‘the real thing’ – den sterke og modige militære lederen. Han kalte seg selv en feig skribent. Selv om jeg setter stor pris på ham som forfatter, likte jeg ikke den offentlige personligheten hans – den var for fremfusende, for hypermaskulin, hadde for lite empati og var for preget av alkohol.
Å lese tekstene hans avslørte det mykere, selvkritiske barnet som ble imponert av de virkelig tøffe, modige voksne i verden.
Vi presenterte intensjonene våre tidlig i artikkelen:
Mens vi setter pris på de eksistensielle vurderingene som er generert av Hemingways møter med fare og død, finner vi ikke det samme universelle blikket og tidløsheten som hos en Tolstoy, en Conrad eller en Camus. Hvorfor, spør vi oss, er det slik? Hvorfor er Hemingways syn på verden så snevert? Vi mistenker at begrensningene i Hemingways visjoner er knyttet til hans personlige, psykologiske begrensninger … På samme måte som det ikke er noen tvil om at han var en ekstremt begavet skribent, er det heller ingen tvil om at han var en ekstremt plaget mann, hvileløst jaget hele sitt liv, og som i en paranoid depressiv psykose tok livet av seg i en alder av 62 år.
Selv om Marilyn og jeg alltid samarbeider tett – vi leser begge utkastene til den andres tekster – er dette den eneste saken vi noen gang har skrevet sammen.
Min kone og jeg husker fortsatt denne erfaringen med glede, og selv om vi er kommet godt opp i årene, vil vi kanskje finne oss et nytt felles prosjekt.
