NY BOK: Generasjon prestasjon: Hva er det som feiler oss? (Universitetsforlaget, 2018).
FORFATTER: Ole Jacob Madsen er er professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.
– Bakgrunnen for den nye boka var at jeg registrerte en strøm av medieoppslag om generasjon prestasjon og en stadig bekymring for ungdommers psykiske helse, sier Ole Jacob Madsen.
Han er psykolog, filosof og professor ved Universitetet i Oslo, og han har den siste tiden fordypet seg i nåtidens ungdomsgenerasjon. Resultatet er boka Generasjon prestasjon: Hva er det som feiler oss?.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– Ungdomsgenerasjonens problemer blir ofte presentert som en gåte forskerne ikke kan løse, et slags mysterium. Så jeg ønsket å utforske hva ungdom faktisk sliter med og samtidig drive med litt god gammeldags folkeopplysning, forklarer Madsen.
Selvrealiseringens tvang
De siste årene har ungdomsgenerasjonen vært gjenstand for omfattende medieomtale, med oppslag som Generasjon prestasjon blir fort generasjon depresjon og Blir generasjon prestasjon syke av skolen?.
I den nye boka utdyper Madsen noen av argumentene for at ungdom i dag opplever mer stress og behov for å prestere enn tidligere.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– Enkelte samtidsbeskrivelser vektlegger at økt globalisering gjør at man konkurrerer med stadig flere, og dermed blir ens eget menneskeverd mer og mer betinget av hvordan man presterer i samfunnet, sier han.
Samtidig er det noe forlokkende ved det å kunne å realisere og optimalisere mulighetene sine i dette kulturelle klimaet, tror Madsen.
– På et vis er det nærliggende å tenke at selvrealisering alltid har vært et eksistensielt anliggende for mennesker. Man lever jo bare én gang, så man vil jo gjerne få det meste ut av det.
Samtidig mistenker Madsen at hva selvrealisering faktisk innebærer, har endret seg de senere årene.
– Opprinnelig var selvrealisering mer knyttet til fellesskapet og moralske dyder, og ikke primært et individuelt prosjekt. Mens i dag er det opp til en selv å fylle livet med mening, og dermed føler også mange at de ikke har noen andre å klandre enn seg selv om de ikke lykkes.
Madsen understreker at samfunnet før var mer hierarkisk, så man var prisgitt den sosiale klassen man tilhørte.
– På mange måter var det mye mer urettferdig før. Man valgte ikke om man ble født inn i aristokratiet eller som tjenestegutt, sier han, og legger til:
– Men en fordel var at samfunnet var mer forutsigbart. I dag er posisjon som noe medfødt i større grad erstattet med prestasjon. Det gir trolig opphav til mer uro og utrygghet.
Fra skyld til skam
– Enkelte snakker om at vi har beveget oss fra skylden til skammen som den arketypiske følelsen. Tidligere tiders skyld handlet i større grad om å være bundet eller bli holdt tilbake av samfunnets føringer og krav, men det var en langsom følelse man kunne bearbeide selv og bygge et forsvar mot.
Madsen tror mange i dag i stedet kjenner på skam hvis man ikke klarer å selvrealisere seg.
– Flere forbinder skam med den postmoderne verdenen, hvor man blir fortalt at alt er mulig, og får man det ikke til, er det naturlig å peke på seg selv som grunnen.
Madsen sier at skam er mer umiddelbart lammende enn skyld, og at det muligens kan resultere i mer psykopati. Mye tyder altså på at tendenser i samtiden kan ha en negativ innvirkning på ungdommers mentale helse.
Generasjon prestasjon, eller den øvre middelklassen?
Men Madsen er samtidig skeptisk til begrepet «generasjon prestasjon», og han stiller seg kritisk til hvorvidt det kan generaliseres til en hel ungdomsgenerasjon.
– Jeg lurer litt på om «generasjon prestasjon» er en slags foreldrefantasi om ungdommen. Foreldregenerasjonen i dag er på et vis den første generasjonen som ble flasket opp med ideer om selvrealisering og at man kan bli hva man vil, så det kan hende de nå overfører sine egne ambisjoner på barna.
Barn som presterer bra, kan på et vis være et statussymbol og tegn på en vellykket familie, sier Madsen videre. Samtidig kan det hende dette er et klassespørsmål.
– Det kan hende generasjon prestasjon også dreier seg om ungdommen til øvre middelklassefamilier med mye definisjonsmakt. Der finner man gjerne ressurssterk ungdom som er flinke til å snakke om de unike utfordringene sine.
Madsen mener at dette kan lede til en overrepresentasjon av flinke ungdommer i media, mens de som sliter med rus, mobbing og tunge sykdommer eller ikke har de samme ambisjonene, får mindre plass til å uttrykke seg.
– Så virker det også som dagens ungdomsgenerasjon er veldig selvbevisst, så jeg lurer på om vi risikerer å gjøre dem en bjørnetjeneste hvis vi overfokuserer på at de opplever mye stress og press i hverdagen. Det kan bli en slags selvoppfyllende profeti.
De norske selvmordene
I boka tar Madsen også et oppgjør med en del myter knyttet til mental helse og ungdomsgenerasjonen.
– Blant annet har man en idé om at selvmordsstatistikken er historisk høy blant unge, eller at Norge utmerker seg negativt i verdenssammenheng. Statistikk fra Verdens helseorganisasjon viser at dette ikke er tilfellet. Der er det Guyana som for øyeblikket topper, og blant velstående, industrialiserte land ligger Sør-Korea øverst, sier han, og legger til:
– Tallene varierer fra land til land, men i USA, et land med mye definisjonsmakt, har det vært et lite oppsving spesielt i selvmordsraten til tenåringsjenter de siste årene. Det har nok bidratt til et inntrykk av at det samme er tilfellet også her hjemme.
Madsen påpeker at enkelte trender ofte utpeker seg i USA først, og så kommer til Norge et par år senere.
– Sånn sett er det verdt å følge med på statistikken.
Hvem har vel ikke bekymret seg over noe?
Madsen tar også et oppgjør med forskjellen på psykiske plager og psykiske lidelser i boka.
– Om man faktisk setter seg inn i statistikken, ser man at andelen psykiske lidelser i befolkningen er relativt stabil. På den andre siden er det en økning i psykiske helseplager, særlig blant unge jenter, men også blant unge gutter de siste par årene.
Madsen understreker at psykiske plager er tilstander som kan oppleves som plagsomme, men som allikevel ikke svarer til en klinisk diagnose.
– For eksempel er spørsmålene i Ungdata-undersøkelsene vinklet mot hvorvidt man føler at alt er slit, eller om man ofte bekymrer seg over ting. Naturligvis er det interessant å se etter en endring i slike spørsmål over tid, men hvis man først begynner å kjenne etter, hvem er det som ikke av og til har følt at alt er slit? Eller at det er mye å bekymre seg over?
Kartlegging av ungdommers mentale helse skjer ofte gjennom selvrapportering. Madsen påpeker at dette ofte fører til høyere forekomsttall enn gjennom klinisk kartlegging.
– Samtidig vektlegges ikke de metodiske svakhetene ved slike undersøkelser i mediene. Dermed blir den offentlige debatten ofte preget av mer skråsikkerhet angående hvordan unge egentlig har det, enn det strengt tatt er dekning for.
Savner stemmene til «folket»
Et annet problem Madsen diskuterer i boka, er hvordan mye av den modernitetskritiske litteraturen, som opererer med ideer som prestasjonssamfunnet, nyliberalismen og senkapitalistisk individualisering, ikke alltid er like godt empirisk underbygget.
– Det er sjelden man går ut og ser hvordan folk har det og hvordan de forholder seg til disse normene, påpeker han.
Han sier at begrepet generasjon prestasjon ofte brukes av samfunnskritikere, forskere og eksperter, men han finner at ungdommene selv sjeldnere sier de er svært opptatt av resultater.
– Så kan man spørre seg selv: Er det begrepet eller fenomenet som kommer først?
Madsen innrømmer at han nok stiller flere spørsmål enn han svarer på i boka Generasjon prestasjon, men han håper den likevel kan hjelpe folk til å tenke mer kritisk på måten vi snakker om dagens ungdom på.
– Derfor håper jeg også leserne kan få litt mer forståelse av kompleksiteten i det å være ungdom, eller menneske generelt sett, i dagens samfunn, avslutter han.
