I de fleste parforhold kan det skje at vi gjør noe som vi strengt talt ikke burde ha gjort. Det er nesten ikke til å unngå. Vi er menneskelige; vi begår tabber, gjør ting vi angrer på og bryter løfter.

Ettersom de fleste hverdagslige overtramp sannsynligvis er begrenset i omfang og alvorlighetsgrad, vil man sannsynligvis som oftest bli tilgitt, kanskje til og med uten nevneverdig drama.

Men noen overtramp er så alvorlige at de truer parforholdet, og da blir spørsmålet: Selv om du ber om tilgivelse og får det, bør du virkelig tro på at du er tilgitt? Dersom du ikke tror fullt og helt på det, er du da villig til å gjøre mer slik at partneren din mener du fortjener ytterligere tilgivelse?

Når er det hensiktsmessig å ta feil?

Fra et naivt perspektiv på evolusjonen av menneskesinnet tenker folk ofte at vår menneskelige persepsjon og resonnering er nærmest perfekt. De fleste psykologer vet at dette ikke er sant. Vi har noen universelle tankefeller, og det er heller ikke opplagt hva perfekt persepsjon faktisk skulle innebære. Men stort sett oppfatter vi det som er relevant for oss.

For eksempel oppfatter vi en viss del av fargespekteret fordi primater som spiser frukt, må kunne skille mellom moden og umoden frukt. Hunder derimot trenger ikke se farger, men til gjengjeld lukter de ting som vi ikke lukter. Slanger og innsekter oppfatter helt andre og forskjellige deler av lysspekteret.

Så hva er realitetene? Kanskje måtte vi være i stand til å oppfatte hele spekteret for å se virkeligheten slik den virkelig og faktisk er, men dette er faktisk unødvendig, vanskelig og lite hensiktsmessig. Det samme gjelder for mesteparten av persepsjonen vår – og tenkningen vår.

Det lønner seg å være litt nevrotisk

I visse sammenhenger er derfor måten vi tenker på, veltilpasset. For eksempel er det adaptivt å tenke at den vi er forelsket i også er verdens skjønneste. Det er jo ikke nødvendigvis sant, men her er det hensiktsmessig å ta feil fordi det bidrar til at vi knytter oss til kjæresten vår. Videre lønner det seg generelt å være litt nevrotisk: Vi bør stikke av fra mulige farer fremfor å vente på å bli spist eller utsatt for en eller annen ekte fare. Men det er også, for enkelte, adaptivt (så fremt de overlever) å undervurdere farer og ta stor risiko.

Det viktige poenget er at følelsene våre ofte er hensiktsmessige, men ikke en kilde til sannhet. Tenkningen vår er også adaptiv på denne måten: Den er hensiktsmessig, ikke sann, og langt fra helt rasjonell. Det er i hvert fall ikke poenget med menneskelig tenking. Når vår tenking har sendt flere kopier av genene for denne typen tenkning videre til de neste generasjoner, er dette grunnen til at vi tenker slik vi gjør.

De amerikanske forskerne og evolusjonspsykologene Martie G. Haselton og David Buss (2000) har formulert Error Management-teorien for å forklare hvorfor det noen ganger er hensiktsmessig å ta feil. De studerte det som kalles mannlig seksuell overpersepsjon. Menn har nemlig en generell tendens til å feilaktig anta at kvinner er seksuelt interessert selv om de bare prøver å være hyggelige. Det er samtidig for menn, fra et evolusjonært perspektiv, et større tap å gå glipp av en reproduktiv anledning enn å overestimere hennes interesse. Denne undersøkelsen har siden blitt gjentatt med samme resultat i et norsk utvalg (Bendixen, 2014).

Tilgivelse av emosjonell og seksuell utroskap

Friesen og kollegaer (2005) foreslo at et annet område der vi med fordel burde undervurdere systematisk, nemlig overtramp i en nær relasjon og hvorvidt vi faktisk har blitt tilgitt.

Tenk deg at du har gjort noe som du vet at partneren din ikke setter pris på, og at partneren din finner det ut i ettertid. Selv om partneren din skulle si at du er tilgitt, bør du tro på det? Er det hensiktsmessig å naivt anta at nå er alt bra? Eller bør du anta at partneren din fremdeles er såret, på vakt eller faktisk vurderer selve forholdet med kritisk blikk?

Om du faktisk vil bevare forholdet, bør du kanskje prøve hardere og investere mer i både forholdet og partneren din. Sier teorien. Du bør kanskje være mer oppmerksom og sjenerøs eller gjøre ting partneren din setter ekstra stor pris på. Dersom vi overestimerer graden av faktisk tilgivelse, kan forholdet stå i fare.

I sjalusiforskningen har vi videre funnet at menn og kvinner – som grupper – blir ulikt plaget av at partner har et seksuelt forhold til en annen (seksuell utroskap) eller innleder et forpliktende forhold, investerer tid og ressurser eller forelsker seg i en annen (emosjonell utroskap) (Bendixen, Kennair & Buss, 2015). I gjennomsnitt blir kvinner mer sjalu ved tanken på at partneren er emosjonelt utro mer enn menn blir, mens menn i gjennomsnitt blir mer sjalu om det er snakk om seksuell utroskap enn det kvinner blir, noe som er i samsvar med den evolusjonære teorien.

Vi forventet derfor å finne mye av det samme mønsteret også for tilgivelse. Sjalusi er jo på en måte et forsvar mot utroskap. Spørsmålet er altså om man lettere tilgir dersom man blir mindre opprørt, eller, i motsatt fall, tilgir i mindre grad det som typisk gjør en mer opprørt.

Hvordan vil vi reagere på partners utroskap?

I vår norske spørreundersøkelse forventet vi å finne samme tilgivelsesbias som Friesen og kollegaer, men med et kjønnsdifferensiert mønster, slik vi ser i sjalusiforskningen. Men hva svarte deltakerne våre (Bendixen, Kennair & Grøntvedt, 2017)? Med hjelp fra dyktige bachelorstudenter klarte vi å rekruttere 92 heterofile unge par. De ble spurt om hvordan de selv ville reagert på partners utroskap (både seksuell og emosjonell) og hvor sannsynlig det var at de ville tilgi. Her snakker vi jo om de mest alvorlige overtrampene i et parforhold, så stort sett var man ikke svært villig til å tilgi, men man var heller ikke helt avvisende.

Samtidig kommer en slik tilgivelse med en viss kostnad, om man ikke er fullstendig naiv. Man må kanskje vise større grad av investering i forholdet i etterkant. Vi fant, som forventet, en sterk effekt av tilgivelsesbias: Folk tror mindre tror på at de er tilgitt enn man antar at partner vil uttrykke. Og man trodde mindre på at man var tilgitt enn den grad av tilgivelse som egen partner faktisk oppga.

Med andre ord var deltakerne nokså presise i sine antakelser angående hva partner ville si, men man trodde mindre på den uttrykte tilgivelsen man ville få fra partner. Videre fant vi denne effekten for både emosjonell og seksuell utroskap, og for menn og kvinner. Vi fant heller ikke kjønnsforskjeller i behovet for hevn eller sannsynligheten for at man ville gå fra partneren sin som følge av utroskapen.

Et påfallende funn

En av undersøkelsens mest påfallende funn er knyttet til situasjonen der menn skulle vurdere egen eller partners emosjonelle utroskap, og det sammenfaller med resultater fra sjalusiforskningen. Menn virker svært naive når det gjelder hvor alvorlig kvinner opplever emosjonell tilknytning til andre, og også hvilken trussel deres kvinnelige partners emosjonelle tilknytning til en annen utgjør mot parforholdet. Menn som så for seg et scenario hvor de hadde etablert en følelsesmessig relasjon til en annen kvinne, anså ikke dette som et veldig stort problem, i hvert fall ikke et så stort problem som deres partner uttrykte at det var. De ville også i større grad tilgi sin partner om hun innledet et emosjonelt, men ikke-seksuelt forhold til en annen mann.

Samtidig er det slik at dette var hypotetiske, fremtidige utroskapsscenarier. Det er vanskelig å forske på dette i virkeligheten. Ofte vil par som har opplevd utroskap, gå fra hverandre, og de er det vanskelig å forske på. Og de som tilgir utroskap, er kanskje forskjellige fra våre unge og mindre forpliktede studentpar. Det er færre studenter som har barn eller svære, felles investeringer. En annen viktig ting å tenke på er at det å signalisere manglende potensial for tilgivelse i forkant av utroskap (noe som faktisk er det samme som sjalusiens funksjon) kan være en vesentlig taktikk for å redusere partners tilbøyelighet til utroskap.

Det er klart en mulig kime til konflikt i parforholdet at man ser svært ulikt på slik utroskapsatferd. Ikke minst er forskjellen i hvordan man oppfatter følelser, tid og ressurser investert i en annen, påfallende. Større kunnskap på dette området vil kunne være viktig for parterapeuter.

Kilder

Bendixen, M. (2014). Evidence of systematic bias in sexual over- and underperception of naturally occurring events: A direct replication of Haselton (2003) in a more gender-equal culture. Evolutionary Psychology, 12(5), 1004–1021. doi:10.1177/147470491401200510

Bendixen, M., Kennair, L. E. O. & Buss, D. M. (2015). Jealousy: Evidence of strong sex differences using both forced choice and continuous measure paradigms. Personality and Individual Differences, 86, 212–216. doi:10.1016/j.paid.2015.05.035

Bendixen, M., Kennair, L. E. O. & Grøntvedt, T. V. (2017). Forgiving the unforgivable: Couples’ forgiveness and expected forgiveness of emotional and sexual infidelity from an Error Management Theory perspective. Evolutionary Behavioral Sciences. doi:10.1037/ebs0000110

Friesen, M. D., Fletcher, G. J. O. & Overall, N. C. (2005). A dyadic assessment of forgiveness in intimate relationships. Personal Relationships, 12(1), 61–77. doi:10.1111/j.1350-4126.2005.00102.x

Haselton, M. G. & Buss, D. M. (2000). Error management theory: A new perspective on biases in cross-sex mind reading. Journal of Personality and Social Psychology, 78(1), 81–91. doi:10.1037/0022-3514.78.1.81