– Jeg var sikker på at Berlinmuren ikke ville falle, at jeg ikke kom til å se homofile par gifte seg, og at vi ikke ville løse gåten om personlighetens struktur i min tid. Men jeg tok feil, sa Oliver P. John (59) under forelesningen for psykologistudenter ved Universitetet i Oslo den 5. september.

Psykologi-professoren ved Berkeley i California er kjent som en av opphavspersonene bak «The Big Five Inventory», en populær personlighetstest som bygger på femfaktormodellen. Forskningen hans har blitt sitert over 70 000 ganger, ifølge Google Scholar. Du kan selv ta en versjon av testen på nett.

Femfaktormodellen, eller teorien om «de fem store» personlighetsfaktorene, er ikke så gammel. Den ble ikke dominerende i psykologifaget før på 2000-tallet. Nå er femfaktormodellen den mest brukte metoden for å måle og forske på personlighet, men det var ikke gitt at psykologimiljøene skulle komme til enighet.

– Psykologer har en vanskelig jobb. De skal liksom forsøke å beskrive individualitet, sa John til studentene.

[Artikkelen fortsetter under annonsen.]

Annonse

Forskerne konkurrerte

Da John begynte å fatte interesse for personlighetspsykologi på begynnelsen av 1980-tallet, var det ikke noe felles rammeverk for hvordan man skulle beskrive alle de væremåtene og karakteristikkene som utgjør en person.

– Alle bygget hvert sitt tårn og snakket ikke med hverandre.

Feltet var preget av konkurranse.

– Jeg husker Hans Eysenck sin reaksjon da han fikk høre om femfaktormodellen. Han sa: Det er utrolig at de kaller det «de fem store», i så måte, så skal jeg kalle min teori for «de gigantiske tre».

[Artikkelen fortsetter under annonsen.]

Annonse

Ut fra kaoset innenfor fagfeltet dannet det seg et felles språk basert på fem aspekter: åpenhet for nye erfaringer, planmessighet, ekstraversjon, vennlighet og nevrotisme.

Teorien går ut på at personligheten vår kan beskrives i grove trekk ved å finne ut hvor vi ligger på de fem skalaene. Dette gjøres gjennom å svare på en rekke spørsmål.

Den perfekte personlighet?

John beskriver ekstraversjon som det å nærme seg andre mennesker og situasjoner med energi. Ekstraverte går for det de vil ha og er oppsøkende. Planmessighet er for eksempel å kunne holde tidsrammer, komme i mål med det man starter på og være litt streng med seg selv.

John omtaler åpne personer i rosende vendinger og sier at ekstraverte har bedre sjanse til å leve et godt liv enn introverte. Det høres ut som at det finnes en slags fasit på hvor man bør ligge på de forskjellige skalaene.

Innvendingen har John hørt mange ganger før, og han tar det selv opp.

– Det kommer an på hva du driver med i livet. For å passe inn i forsvaret er det en fordel å være god til å følge ordre. Det er ikke en veldig åpen person så flink til. Å være organisert og kontrollert kan ta deg langt, men kanskje går du glipp av mye gøy. Ekstraversjon er ikke alltid bra det heller. Jeg satt ved siden av en veldig utadvendt person på flyet og ville gjerne sove, men den andre personen ville gjerne snakke.

Likevel er det fordeler med å befinne seg visse plasser på skalaen. Personer som er nevrotiske, utvikler lettere angst. Uvennlige personer får oftere problemer i sine forhold. Og høy grad av introversjon kan gjøre en unnvikende.

Viktigere for et godt liv enn IQ

Personligheten er ikke hugget i stein, men påvirkes noe av det vi opplever og lærer.

Oliver P. John trekker frem det han kaller en av sine favoritthistorier. Perry Preschool Project var et amerikansk prøveprosjekt på 1960-tallet med barn fra fattige kår. Halvparten av barna i denne studien fikk ekstra støtte hjemme og deltok i et førskoleprogram. Håpet var at de skulle forbedre sin IQ og dermed få det lettere senere i livet.

– Forskerne ble veldig skuffa da de så at IQ-en ikke forble noe særlig høyere enn kontrollgruppa, som ikke fikk ekstra støtte. Men de fortsatte å følge opp disse menneskene da de var blitt 20 og 40 år. Og det viste seg at de likevel klarte seg bedre på mange områder i livet, sier John etter forelesningen til Psykologisk.no.

De som hadde vært i førskolegruppa tjente bedre, hadde mer utdanning og ble sjeldnere kriminelle.

– Det hjalp ikke deres IQ, men det hadde alle disse positive utslagene. Det forskerne fant ut, var at disse barna lærte noe av det jeg har snakket om. De lærte at hvis du jobber hardt, så vil du oppleve suksess. Hvis du får støtte og berikelse i denne tidlige utviklingsfasen, kommer du til å lære viktige «personlighetsferdigheter». Og det er viktigere for suksess i livet enn bare å være smart.

Godt egnet til å beskrive

Femfaktormodellen bygger på analyser av språket. Modellen er hva forskerne satt igjen med etter å ha klumpet sammen alle adjektiv som finnes for å beskrive væremåter. Man har kommet fram til at fem skalaer kan gi et grovt bilde av hvordan man er som person.

Evalill Karevold, utviklingspsykolog og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, sier det er interessant å studere personlighet for å vite mer om hvordan vi sannsynligvis vil reagere i en situasjon.

– Det er spennende i et utviklingsperspektiv. Det hjelper oss å forstå hvordan miljøet virker inn på ulike type personligheter. Hva kan vi forutsi av negative utfall over tid, og hva kan vi gjøre for å forebygge det?

Også Tilmann von Soest, psykologiprofessor og personlighetsforsker ved Universitetet i Oslo, mener at modellen er nyttig.

– Den gir oss en måte å kunne beskrive personlighet på, men samtidig gir den ingen forståelse for hvorfor det er sånn. Det er én ting å kunne beskrive ens personlighet, noe annet å forstå den, sier Soest.

– Hvorfor personlighetspsykologi?

– Det å finne ut av individuelle forskjeller, det er noe som mennesker gjør hele tiden. Jeg tror de fleste synes det er spennende å vite hvordan vi er like og forskjellige fra hverandre. Hvorfor liker en person å gå på fest, mens en annen bare blir sliten av det? Vi kategoriserer folk for å vite hvordan vi skal forholde oss til hverandre og for å kunne forutsi hva folk vil gjøre i framtiden, sier Soest.