FORFATTER: Paul Møller er forskningssjef ved Klinikk for psykisk helse og rus i Vestre Viken HF.

Schizofreni er fremdeles en lite forstått psykisk lidelse. I måneder eller år før selve psykosetilstanden bryter ut, synes mennesker som rammes å ha til felles en følelse av uvirkelighet og fremmedhet.

Det skriver Paul Møller, som er legespesialist i psykiatri og forskningssjef ved Klinikk for psykisk helse og rus i Vestre Viken HF. I fagboka Schizofreni – en forstyrrelse av selvet forteller han hva som skjer når en psykose er under utvikling, og hvordan tidlig oppdagelse av varseltegn kan bidra til å bremse, eller til og med stoppe utviklingen.

Paul Møller ønsker å gi nytt liv til samtalen som verktøy, også ved de alvorlige psykiske lidelsene.

– Pasientene oppfatter det som meningsfylt og relevant å snakke om opplevelsene de hadde før, under og etter en psykoseepisode. Det var nettopp dette som var et savn for meg da jeg begynte som lege på 1980-tallet. Den gangen ble det nærmest frarådet å snakke inngående med pasientene om psykosefenomenene, sier Møller til Psykologisk.no.

I boka presenterer han også en skisse til en behandlingsmodul, som ikke er publisert tidligere.

Ønsket å forstå

Bakgrunnen for at Møller ble interessert i psykosens tidlige stadier, var rådvillheten han følte da han fikk ansvar for svært syke pasienter som nyutdannet lege. Han kunne ikke finne litteratur eller kunnskap om disse sidene ved schizofreni.

– Jeg som lege og psykiater hadde ikke en meningsfylt måte å nærme meg disse menneskenes lidelser på. Jeg så ikke hvordan jeg skulle forstå de gåtefulle og smertefulle fenomenene pasientene opplevde, sier Møller.

På denne tiden var opplegget rundt schizofreni­pasienter veldig praktisk orientert. Det var måltider, personlig hygiene, klær, permisjoner og medikamenter som var hovedfokus. Det ble frarådet å snakke om selve psykoseopplevelsene fordi man mente dette kunne gjøre lidelsen verre.

– Jeg følte det som veldig utilfredsstillende.

Siden Møller ikke fant nok kunnskap i lærebøkene, ønsket han selv å undersøke fenomenene nærmere.

– Jeg lette systematisk i internasjonal litteratur etter hvordan disse tilstandene utvikler seg før psykosen bryter ut, men det fantes ekstremt lite. Derfor startet jeg et forskningsprosjekt på den eneste spesialavdelingen for schizofreni som fantes i Norge på den tiden. Målet var å gjøre grundige intervjuer med unge mennesker som hadde sin aller første innleggelse for schizofreni.

Åpenhjertige pasienter

I forkant av prosjektet ble Møller nærmest frarådet å forske på opplevelsene fra tiden før en schizofrenidiagnose ble stilt.

– Flere mente at jeg ikke ville finne noe annet enn helt unyttige og uspesifikke fenomener, som angst, søvnproblemer, irritabilitet og så videre.

Men de unge menneskene Møller intervjuet, fortalte mye og gjerne om sine opplevelser.

– Intervjuene tok lang tid, for pasientene hadde mye på hjertet. Jeg brukte mellom fem og ti timer fordelt på flere samtaler med hver pasient.

Etter hvert så han et mønster. Det som kjennetegnet fortellingene var det han i dag kaller for selvforstyrrelser.

– Det vil si en dypt forstyrret identitetsopplevelse som starter med en snikende uvirkelighetsfølelse.

I årene og månedene før innleggelse hadde pasientene opplevd en gryende fremmedfølelse overfor både egen psyke, kropp og verden omkring. Dette var en langt mer dyptgripende og ødeleggende tvil enn den normale, eksistensielle undringen hos ungdom flest. De hadde tvilt på om de eksisterte, eller var ekte. De kjente at de mistet eierskapet til egne opplevelser og sanser, som syn, hørsel og bevegelser.

– De fortalte om å føle seg flat, fjern, livløs, endimensjonal eller mekanisk. Det var vonde fortellinger å høre på. Det handlet om hvordan den trygge og viktige identitetsopplevelsen sakte men sikkert nesten forduftet. Mange sier at de etter en viss tid ikke lenger følte seg som «seg selv».

«Hvorfor føler jeg meg sånn?»

Da Paul Møller første gang publiserte sine funn internasjonalt for rundt tusenårskiftet, kom han i kontakt med professor Josef Parnas i København, som uavhengig og på samme tid hadde gjort lignende oppdagelser.

Sammen systematiserte Møller, Parnas og en tysk kollega de karakteristiske kjennetegnene pasientene hadde fortalt om. Dette arbeidet resulterte i EASE-manualen, som et klinisk hjelpeverktøy for å intervjue og oppdage forstadier som kan innebærer økt risiko for schizofreni. Denne manualen er i bruk over store deler av verden i dag.

– Det er viktig å understreke at selvforstyrrelser i seg selv ikke nødvendigvis leder til schizofreni. Noen av disse fenomenene kan forekomme en viss periode, for så å forsvinne. Hos en del kan slike fenomener også forkomme stabilt, i mild eller moderat grad, over lang tid, uten at det blir til en psykose. Men for andre kan slike identitetsforstyrrelser bli stadig sterkere, og utvikle seg til psykose. Derfor bør de følges opp av spesialist over tid, til man ser hvilken retning det hele tar.

Et sterkt behov for å forstå

Paul Møller forklarer at det er pasientenes tilsynelatende rasjonelle, men feilaktige forklaring på det som skjer med dem, som kan være starten på psykotiske forestillinger. De kan tillegge seg selv en urealistisk identitet og rolle.

– Hvis jeg over lang tid føler at jeg blir økende fjern, fremmed og rar, så begynner jeg å gruble intenst på hvorfor det er sånn. Det må jo være en grunn til det. Det vil ofte trigge tanker om at det kanskje er noe helt spesielt med meg. Kanskje jeg blir kontaktet av krefter i universet som jeg tidligere ikke har hatt kontakt med. Kanskje jeg har talenter som handler om at jeg skal opplyse menneskeheten om ting som ingen andre vet. Eller kanskje hele verden bare er en illusjon.

På denne måten kan det oppstå overnaturlige og eksistensielle refleksjoner som over tid setter seg helt fast, og blir til psykotiske forestillinger.

– Selv om en forestilling kan være helt feil, er det menneskets sterke behov for å forstå som ligger bak. Dette er en tilnærming til å forstå, særlig schizofreni, som ikke fantes i lærebøkene.

Å finne andre forklaringer

Hvis fagfolk oppdager slike varselsignaler, kan man komme i snakk med pasienten tidligere, forklarer Møller. Ikke for å stille en diagnose, men for å støtte og gi oppfølging av de ofte uforståelige og vonde opplevelsene. Gjennom samtaler kan man forsøke å hjelpe personer til å finne tilbake til en annen og riktigere mening i opplevelsene.

– Mer effektiv behandling ved schizofreni har i mange år blitt etterspurt. Der har vi lenge hatt et stort etterslep, og det har vi dessverre fortsatt.

I den nye boka beskriver Møller en skisse til en sjutrinns behandlingsmodul. Denne er basert på erfaringene Møller opparbeidet etter å ha vært med å etablere og utvikle en utredningsenhet for unge med psykose ved tidligere Lier psykiatriske sykehus.

– Det er ikke en sofistikert, frittstående behandlingsmodell. Man skal ikke behandle selvforstyrrelser isolert, i seg selv. Dette er snarere en måte å møte pasientene på i samtale, slik at helt vesentlige opplevelses­endringer tas tak i som ledd i en helt ordinær psykosebehandling.

En ny identitetsforståelse

Møller sier at pasientene ganske enkelt må få snakke detaljert om opplevelsene sine, og få mulighet for å utvikle en sunn forståelse av hva som skjer.

– Terapeuten og pasienten i fellesskap prøver først å få en samlet oversikt over alle de underlige opplevelsene. Så arbeides det i ulike trinn med å få fram et bilde av hvordan den menneskelige psyke hos den enkelte har kunnet danne slike opplevelser.

– Dernest blir det mulig sammen å skape en ny og sunnere forståelse, og gi ny mening til identitetsforstyrrelsen. Dette kan medføre en oppbremsing eller til og med en reversering av en negativ spiral.

– Alle har et naturgitt og grunnleggende behov for å forstå de mentale fenomener de opplever, ikke minst når disse er så vonde og ødeleggende som de ofte er ved psykose og schizofreni. En slik egenforståelse ved psykoselidelser har stor terapeutisk virkning, avslutter Paul Møller.